mandag 20. desember 2010

Bodyen vokser

PC200332

Ja, det gjør den, jeg har begynt på det første ermet nå.

Det ble litt “prøv og feil” på halsåpningen, ettersom oppskriften er på en omslagsbody… men jeg tror ikke dette ble så ille. Størrelsesmessig er den visst til helt nyfødt ser det ut til, når jeg la den mot en kjøpt body str 50 i går… men det er greit, den er jo faktsik ment til bruk når jenta ER helt nyfødt, så da så!

Nå må jeg bare forte meg og bli ferdig med de ermene, så jeg kan få ta løs på neste prosjekt. Jeg gleder meg nemlig til det, for i dag har jeg vært på garnbutikk og kjøpt garn til det neste jeg skal strikke til den lille jenta.

Da får vi bare håpe det ER ei jente, for det jeg har kjøpt er altså:

PC200333

Deilig, rosa alpakka, som skal bli en liten kjole. Og ikke helt utenkelig ei lita lue, og kanskje noen sokker, om jeg våger meg på det.

Gleder meg til å ta fatt, så nå må jeg bare bli ferdig med denne bodyen…

onsdag 15. desember 2010

Julepost...

Ja, altså, bare så det er sagt, jeg er helt sikker på at postansatte rundtomkring i landet har mye å gjøre, og gjør så godt de kan for tiden. Det må være mye å gjøre når alle skal sende så mange pakker og brev.

Men jeg tror jeg har funnet ut hvorfor man må sende julegavene så tidlig som 16. desember for at de skal være fremme til julaften.
Jeg var en tur på postkontoret i går jeg. Tidlig på morgenen, i det de åpnet. Jeg er klar over at "dagens postgang" har en frist klokken 16, men det har seg slik at jeg rakk ikke toget til jobb, så da kunne jeg like gjerne rekke posten, for jeg ville slite med å komme meg innom der før 16 etter jobb. Og jeg ville gjerne ha pakkene avsted, mamma skulle nemlig helst hatt den ene før 20. desember, altså noen dager før julaften. Min personlige "postsendefrist" for denne jula var satt til lørdag 11. egentlig, fordi jeg visste at jeg ville bli en dag eller to forsinket, som jeg alltid blir, men altså likevel få det avsted før 16. Jeg har ikke sjangs i morgen grunnet et seminar på jobb, og skulle altså helst ha pakkene fremme allerede før mandag. Eller senest PÅ mandag da. Den jeg sendte til mannens bestefar aner jeg ikke når bør være fremme, jeg vet nemlig ikke om han skal bort i jula, og i så fall når han drar/blir hentet av et av sine barn, muligens var vi for sene, det hener jo at pensjonister starter jula litt tidlig? Julekortene skulle jeg også ha avsted.

En ting er jo at jeg faktisk betalte like mye for den vesle pakken til mannens bestefar, med konfekt og et bilde av Knerten, som for den stooore esken jeg sendte til min mor, med gaver til mange i familien... Men altså.

Jeg leverte pakkene på postkontoret klokken ni i går morges. Da burde de definitivt ha blitt med "dagens postgang" klokken 16, ikke sant? Da burde de vel vært registrert flyttet på seg, til det sentrale postsorteringsgreiene i byen, eller noe sånn. (Jeg mener det pleier å komme en slik oppdatering på kvelden)
Men neida. Det er over et døgn siden pakkene ble levert inn på postkontoret, og fortsatt finnes bare en eneste registrering av pakkene. Nemlig nettopp at de ble innlevert på postkontoret (9:55, for de scanner jo ikke pakker helt fortløpende da. Men selv om de altså ikke er sånn superajour, så påstår de jo at sporingstjenesten er like oppdatert som postens interne systemer, og da synes jeg det er litt rart at pakkene ikke er registret noe annet sted enda...)

Jaja, det kommer vel en oppdatering etterhvert, tenker jeg. så håper jeg de kommer frem til helga.

Litt spent på alle de julegavene vi bestilte i går da... Jeg bestilte noe levert til svigermors adresse, siden vi kjører herfra tiiiidlig om morgenen 23. desember, men mannen bestilte nesten alle julegavene til sin familie, levert hjem til oss... Håper de sendes i dag, og at posten er superraske... for jeg trenger at de er levert hos oss senest 22. desember (aller helst 21, de skal hentes på posten, pakkes inn og merkes, og pakkes ned. Bilen skal være klar til avgang tiiidlig 23. desember, så planen er å pakke ut i bilen på kvelden før (den står jo låst inni garasjen, så den er jo ikke sånn direkte lett tilgjengelig akkurat...) for å spare et par timer på 23. Det tar tid å organisere så alle pakkene får plass, halve baggasjerommet er jo opptatt av hundeburet. Vi dropper vogn da, men i motsetning til vogna som vi tidligere har hatt bak der, kan ikke hundeburet dekkes på alle kanter, over under, forran, på siden.... hunden må få luft, og komme seg ut og inn ved lufting... Vi har heldigvis takboks da altså. Og det er jo en del klær og bleier og pakker og styr vi skal ha med oss...

lørdag 11. desember 2010

Takknemlig

Ja, i dag er jeg takknemlig, og full av beundring.

Jeg er takknemlig for at nå mens jeg er syk, så er jenta i magen aktiv. Hadde det vært i dag hun var så rolig, hadde jeg blitt kjempebekymra. Men hun sparker ivei. Egentlig ikke så behagelig, når man fortsatt er kvalm, men veldig betryggende.

Jeg er takknemlig for at min mann er en sånn god mann og far, som tar seg av oss. Imponert over hvordan han klarer det, fra et øyeblikk hvor jeg hører i stemmen at han er sliten og lei, så klarer han å lete frem tolmodighet og humor, i stedet for å sloss med Knerten for å få vaske ham, får han gutten til å si “klar-ferdig-GÅ” for hver kroppsdel som skal vaskes. De ler. Jeg ligger på badegulvet og er takknemlig og full av beundring.

Jeg er imponert over min sønn. Jeg er klar over at jeg er lite objektiv, jeg er hans mor, men jeg fatter ikke helt at det er mulig, at den lille babyen de la på magen min for litt over to år siden, den babyen jeg bar på mens tårene trillet og han gråt så sårt hele høsten, det lille knøttet jeg nesten ikke visste hva jeg skulle gjøre med, hvordan jeg skulle gjøre det godt for ham, han har blitt denne karen. Gutten som kommer og blåser på meg, for jeg er jo syk og har vondt… sammenhenger han forstår. Han vil ri på ryggen til pappa ned på badet. “Så kommer du med tran og sanasol, mamma!” For den som ikke bærer eller leier ham, kommer med det. Alt han sier. På skjemaet til (den noe forsinkede) toårskontrollen på helsestasjonen skal vi svare på om barnet setter sammen ord. “trille ballen” “mamma komme”. Da skal vi skrive de tre lengste setningene han har sagt. Jeg vet ikke jeg…en av de første lange er fra i sommer, før han ble to. “Kan jeg få mere vann, vær så snill?” eller hva med nyere som “da skal vi pynte juletreet, og så kommer julenissen med pakke!” Dagens “pappa, kan du gå ned på badet og fylle vann i badekaret til meg?” inneholder også en del ord.

Og snart kommer en ny liten baby. (For øyeblikket bedriver hun aerobic inni magen min, hele magen hopper masse.) Et nytt lite knøtt skal komme ut av magen min, bo her sammen med oss, vokse opp, og om et par år være ei lita jente sånn som broren nå er en liten gutt. Sjarmerende. Er det mulig? Kan hun bli like deilig som broren er? Kan vi virkelig bli like glade i en unge til? Ja, jeg tror jo virkelig det, jeg hadde ikke turt få en til ellers, men det er jo egentlig helt utrolig, jeg kan  nesten ikke tro det er mulig å være så glad i noen som jeg er i min sønn, så at vi skal få oppleve det igjen…

I dag er jeg full av takknemlighet og beundring.

(Og nei, ikke egentlig helt i feberland, jeg hadde feber i går, i dag er jeg bare veldig redusert, etter at jeg kastet opp alt jeg forsøkte spise etter lunsj i går. Men har beholdt maten i dag, bare ikke orket så mye…)

fredag 10. desember 2010

….og syk mamma…

Ja, Knerten har feber, men er ellers i tilsynelatende god form. Jeg håper det holder seg, vi har jo flyttet toårskontrollen han skulle på på mandag til 10. januar, for å få med oss Lucia i barnehagen på mandag morgen, så da bør han være frisk.

Og helst mora også kanskje, som skal spise Luciafrokost. Som den siste timen har kastet opp to ganger, og igrunnen føler seg elendig.

(Hvilket passer dårlig med pass av syk gutt, men faren hans er heldigvis kommet hjem fra jobb nå. Passer ikke helt med iherdig julegavestrikking, fiksing av de siste julegavene som skal i posten, pakken skulle ideelt sett sendes i morgen, inkl julekortene som vi ikke har fått til bilde til enda, med en stadig syk gutt… og som så må skrives, av den ikke friske mor i huset…

Hjemme med sykt barn…

Igjen.

Ja, det er jo ikke lenge siden sist…

jeg var på vei til å gå til lunsj når mobilen ringte. Barnehagen, sto det på displayet. De kunne melde om en varm gutt, som nektet å bli målt for feber, men som var utilpass, slapp og sutrete. Da var det bare å ta helg, og hente gutten med meg hjem. Han er ikke mye varm nå, men litt slapp og kosete, sitter sammen med meg i sofaen og ser byggmester bob på dvd.

Jeg  håper det ikke er langvarig, det har vært en del sykdom i det siste.

Han ba meg slå av lyset, og vi slo av filmen også, han koste litt, og nå sovna han. Utmattet gutt, det gjør sikkert godt.

Ja, så har man prøvd det også... undersøkelse for lite liv i magen

Anbefales ikke.

Altså, den opplevelsen unner jeg ingen. Ikke at undersøkelsen er ille altså, det er jo bare deilig å bli tatt på alvor, men den følelsen...

Den følelsen når du supertrøtt krabber under dyna, og innser at... jammen, magen har ikke hoppet til alle retninger i kveld slik den alltid gjør... kan ikke egentlig huske noen ubehagelige spark hverken på blæra eller oppunder ribbeina i løpet av dagen heller... Dytte på magen, prøve å få kontakt, men supertrøtt sovne etter å ha kjent et par svake "luftbobler" som man antar var babyen.... Våkne igjen klokka fem. Med den følelsen, det er noe som ikke stemmer.

Dytte på magen. Dytte mer. Gå på do (for full blære er ikke noe kjekt å dytte på), drikke kald. Drikke søtt, kaldt. Stryke på magen og snakke med den. Legge seg igjen og dytte. Kjenne. Håpe... Var det babyen? Var det bare luft? Magen knurrer, jeg er sulten... ja, der da? Nei, min puls ja.... nei, men der... ja, det er nok henne, svakt, men det er nok henne... spise frokost, kanskje det får liv i henne? Hun pleier jo være aktiv på morgenkvisten. Men nei.. bare disse helt svake dyttene, sånn som man kjenner helt i begynnelsen, når man lurer på om det er babyen eller luft...

joda, hun lever, men det er noe som ikke er som det pleier. Hun er så lite aktiv.
En telefon til fødeavdelinga. Dit har man da ikke lyst å ringe når man bare er 29 uker på vei... Men forklarer hvorfor jeg ringer, og får beskjed om å komme en tur opp på observasjonspost for gravide, for en undersøkelse.

Heldigvis ble min kjære mann med meg. Vi ventet litt, så fikk vi komme inn på et rom hvor de lyttet kjapt på hjertelyden hennes. Som var fin, sa de. Noe lavere enn den har vært på tidligere kontroller, tenkte jeg. Men fin, sa jordmora, som så førte oss videre til et rom hvor jeg fikk ligge med ctg-overvåkning i en halvtimes tid. Bånd på magen med en sak som registrerte hjertelyd, trykk på knappen når du kjenner bevegelse i magen, og drikk denne safta her. (Legg til at jeg måtte holde den registreringssaken på plass da, for beltet klarte ikke holde den godt nok, da datt hjertelyden ut hele tiden... så kan man kjapt regne ut at ei hånd på den, ei på knappesaken og ei til et plastglass med saft... det er ei hånd mer enn jeg har...) Det gikk da på et vis, og de sa at den prøven var finfin, men jeg skulle få komme inn til legen som skulle måle størrelsen på babyen med ultralyd. (de hang seg litt opp i at SF-kurven hadde gått litt ned fra første til andre måling)

Vente. Vente. Vente. Snart sikkert vår tur? Nei, nå har legen gått til lunsj. Jaja, vente mer da. Mer. Mer. Endelig, så  var det vår tur. Kjappe målinger med ultralyd, se, her er hjertet, det slår fint, pustebevegelser, finfint, hun hikker visst også, vann i magesekken, fostervann rundt henne, måle mage, hodet og lårbeinet, det var litt vanskelig for NÅ bestemte jenta seg for å sparke, må vite...

Konklusjon: alt vel. blodtrykket mitt er litt høyere enn det har vært i det siste, men siden jeg har sullet rundt med et et veldig lavt blodtrykk er jo det egentlig bre fint. Det var 115/76 eller noe sånn (har ikke papirene forran meg) jeg har hatt 105/60 de siste par målingene jeg. Mulig det var litt høyere grunnet situasjonen også da, vi får se når jeg kommer på ordinær kontroll igjen over nyttår.
Jenta er aktiv, har fin hjerterytme, fine bevegelser, er helt passe i størrelse i forhold til termin, og oppfører seg akkurat som hun skal inni der.

4,5 timer etter jeg gikk fra jobb, var jeg tilbake... Menmen, det er verd det, for når den følelsen først har grepet tak i deg, da slipper den ikke taket. Ikke før en har sett at alt er greit. De sa det der oppe også, det var rett  åta kontakt når jeg opplevde det sånn, og skulle det skje igjen, så ta kontakt igjen.

På kvelden sparka jenta aktivt igjen, så magen hoppet. Og i morges har hun også romstert rundt i magen min. Deilig. kjempedeilig.

tirsdag 7. desember 2010

Når man bommer litt på klokka...

I går bomma jeg visst litt på tidspunktet jeg skrev inn i timeregistreringsskjemaet  på jobb. Jeg gikk 15.20 for å rekke toget 1535, men hadde skrevet 15.50. Det er ikke kritisk, for det er et excell-skjema som jeg finfint kan redigere i ettertid. Men, det kan få noen litt uventede konsekvenser. Som f.eksa at stykk mamma i gravid-tåke tenker "Jeg hentet i går, jeg skal hente i dag, altså skal jeg gå til samme tid som i går" og fører inn samme tid på skjemaet. Og går til den tiden. altså 15.50. Hellig overbevist om at dette er rett tid å gå for å nå barnehagen. Tar toget 1605, tenker ikke det minste over at dette er feil. Skraper bilen på stasjonen, lar den blåse ren vinduene, og kjører avsted, enker å stoppe innom butikken på veien til banehagen, vi skulle hatt smør, og pålegg, og middag. I det jge ser avkjørselen til butikken kaster jeg et blikk på klokka. 16.25 viser den. 16.25??? Barnehagen stenger 16.30!!!

Jeg dropper den handleturen, og kjører rett til barnehagen, som heldigvis ligger like ved, og rekker da å hente min sønn, om enn som siste barn på avdelinga...

Sliten mamma, sulten gutt, dårlig ide å stoppe på butikken 16:45 da gitt, så en rask gjennomregning i hodet, litt alternative løsninger, jo vi klarer oss. Vi drar rett hjem og lager fiskepinner og nudler til middag. Det synes nemlig Knerten er godt, og det er veldig fort gjort å lage, hvilket er en fordel når man kommer så sent hjem, sulten er vi begge to. Humøret til min elskede sønn er ikke på topp når han er sulten, og han griner for den minste ting, men etter å ha spist en fiskepinne og godt med nudler til er humøret på plass (dette er sånn ca en porsjon for hans vesle mage) og etter ytterligere en fiskepinne og enda mer nudler, så fastslår han at han er ferdig. Litt barnetv (vi må jo se skomakeren, og Tøfflus! Ja, og resten av blånissene etterpå, de siste ti minuttene holder, han følger ikke med i handlingen der likevel, men synes det er veldig kjekt med blånisser og rødnisser!) og så går vi på badet. Men nei, han kan da ikke legge seg uten jogurt. Vil mamma ha jogurt? Det pleier nemlig pappa spise sammen med ham. Men pappa er ikke hjemme, og mamma har slett ikke lyst på, så det er bare Knerten som spiser.  Greit det, og deretter rett i seng, etter en snartur på badet for å pusse tenner da.

Ja, en hektisk ettermiddag. Slik kan det gå, når man bommer på klokka. I morgen skal jeg også hente i barnehagen. Da skal jeg sørge for å gå 15.20 og rekke 15.35-toget, så får jeg handlet litt før jeg henter Knerten, forhåpentligvis litt før to minutter på halv fem...

Litt strikkebilder

PC070327-1

Ja her kommer et par bilder av strikketøyene mine.

Teppet til lillejenta i magen er ferdig, bortsett fra at det ikke er festet et par tråder, også skal det vaskes, så er det klart. Jenta er ikke klar enda da, jeg er 29 uker på vei i dag, så hun bør holde seg der inne ei god stund til.

Det er strikket på skrå, første halvdel hvit, andre halvdel rosa. mykt og deilig, gleder meg til å pakke henne inn i det :)

 

PC070328-1Det neste bildet er av starten på det som skal bli en body til henne, en del av strikkesettet jeg skal lage til henne, jeg vet bare ikke hva fortsettelsen skal bli…

Hvordan bodyen skal bli får tida vise, den er basert på en omslagsbody, men strikkes rundt, altså ikke omslag, så halsåpningen må jeg dikte selv… det ordner seg vel når jeg kommer på langt.

mandag 6. desember 2010

Å være hjemme er visst ikke mye kjekt…

Knerten fikk jo altså omgangssyke natt til torsdag. Torsdag var det helt greit å være hjemme med pappa. Fredag var det min tur, men gutten mente han ville i barnehagen. Jeg forklarte at siden han hadde vært syk måtte han være hjemme, men vi skulle kose oss. Lese bøker, se tv, bygge lego, leke med tog… Ja, det gikk da på et vis.

Lørdag morgen våknet jeg til følgende samtale.

Mamma, i dag er jeg ikke syk mere, sa knerten

Neida, bekreftet jeg, det er du ikke, bekreftet jeg

Da kan jeg gå i barnehagen!

Nei, vet du venne, beklager, men i dag er det lørdag…

NEEEEI, ikke lørdag, barnehagen er ikke stengt, jeg skal i barnehagen!

Det var nå engang lørdag da, så han måtte finne seg i julegaveshopping i stedet. I gårkveld kom det fra gutten ved leggetid: Skal i barnehagen! Ja, bekreftet jeg, i morgen skal du få gå i barnehagen. Det var en blid gutt i morges, som gledet seg veldig. Tror han savnet vennene sine ja, det er ikke like gøy med mamma lenger….

fredag 3. desember 2010

Jordmorkontroll

I går var jeg hos jordmor på kontroll.


Jeg er 28+2 (Jepp, jm har endelig havnet på samme dag som meg, etter den regningen hun har drevet med de siste par mnd skulle jeg vært 28+1, men jeg har jo termin, 40+2 på en torsdag, så 28+2 i går stemmer.) Vekta er 56 kg, 5 kg mer enn utgangspunktet. (den var 57 på tirsdag, men sånt skjer) Urinprøven var faktisk negativ, så penicillinkuren jeg har fått funker. Jeg har jo nemlig klart å rote på meg en uvi, og fikk utslag på litt av hvert på urinprøven jeg leverte på legekontoret mandag, så legen ga meg en pillekur. Jeg har gått på den siden mandag, og den funker. Hun mener at jeg likevel gjerne kan levere inn en prøve på legekontoret i slutten av neste uke for å sjekke at alt er vel etter endt kur.


Blodtrykket mitt er det samme som sist 105/60, så høyt blodtrykk har jeg i alle fall ikke (det satte hun stor pris på siden jeg hadde 2+ på proteiner på mandag, men det var altså grunnet uvi) og jentungens hjerteslag ligger på 144. Blodprosenten min er faktsik høyere enn den var på første kontroll (12,7 vs 12,4) men hun måler jo da faktisk i albuen, legekontoret tar den i fingeren. Hun syntes det var dumt at de tar blodsukkeret der også, i forhold til min 7,7 på glukosebelastningen, men siden den fastende verdien min var helt fin mente hun at det var greit nok, jeg skal ikke spise som en diabetiker, men redusere på unødvendig sukker, som hun "er helt sikker på at jeg er flink til". Får jeg sukker i urinen noen gang, tar vi ny glukosebelastning, landet hun på, etter å først ha vurdert om jeg burde gjøre det om noen uker uansett.
(Neste kontroll er 3. januar, så dersom jeg ikke er så flink i jula får vi jo se om det gir utslag... jeg skal ikke leve som en diabetiker sier de, så da har jeg tenkt å kose meg i jula! Jeg får ikke spekemat (for meg er fenalår/spikkekjøtt en grunnleggende del av julematen) så da skal jeg sannelig ha litt julesnop!)
Hodet til lillejenta ligger god nede i bekkenet mitt. Det er fortsatt bevegelig, men ikke så mye, faktisk. Dette antar hun er grunnen til at jeg har litt lavere SF-mål enn "min kurve". (sist lå jeg på den røde streken, nå er jeg en cm under) Kommer vel med hodet først denne ungen her også ja. Det er jo fint, uansett om det er gutt eller jente.
Jeg har ikke helt landet på mine egne følelser rundt dette med fødselen, men setefødsel er ikke kompatibelt med noen av de alternativene jeg tenker på, så et hode langt ned i veien ut er finfint


I forhold til at jeg er sliiiiiiiiten mener hun at dette må jeg føle på selv. Hun er ikke tilhenger av at gravide skal sykemeldes "for man er litt trøtt", man må akseptere at man blir mer sliten og ikke orker ikke like mye når man er gravid, men man skal ikke stå på for enhver pris heller.Jeg skal fungere så godt som jeg bør og kan på jobb, og så godt jeg bør og kan i forhold til den gutten jeg allerede har, og utover det må jeg bare føle på hva mer jeg klarer (i mitt hode betyr det at "Ja, det faller mye på mannen, sånn er det bare") Men jeg skal ikke la jobben være viktigere enn meg selv, på en måte.
altså... opp til meg. Ta kontakt med legen om jeg føler behov for det. Kunne ta kontakt med fysio i forhold til hva hun mener om bekkenet mitt, om det kunne proffitere av at jeg jobber mindre. Hun er nemlig litt redd at min "Jeg merker jo at grensen for hva som er ok senkes, så jeg er nå litt mer forsiktig da" kan føre til at jeg er for inaktiv... Men altså, på jobb er jo den mest inaktive tiden jeg har, jeg sitter jo bare der... så jeg ser ikke helt hva fysio skal si om det. Det er altså rett og slett opp til meg, og det kjenner jeg at er ikke så lett.
JA, det hadde vært deilig med kortere dager nå frem til permisjonen. slippe å stå opp kvart på seks for å komme meg på jobb tidsnok til å ha full dag i tide til å rekke henting i barnehagen på vei hjem, det er hardt når man ikke alltid har sovet helt godt (og ekstra hardt i dag, Knerten fikk jo omgangssyke i natt) Tanken på å kutte arbeidsdagen med halvannen time eller så pr dag, spesielt nå før jul med alt som er ekstra utenom (jada, "alt utenom må jeg bare gjøre det jeg klarer", men det skal nå helst kjøpes julegaver, sendes julekort, det er juleavslutning og luciafeiring og jeg har en toåring som gjerne bør få lov til å oppleve litt julekakebaking ei helg, og samtidig skal jeg bli klar for en fødsel, jeg må få i hus litt klær og utstyr, vaske det, ominnrede litt, få på plass soveplass til lillejenta, en ordning for hva vi da skal gjøre med det faktum at vi jo altså fortsatt samsover med Knerten, han skulle fått eget rom, jeg har ikke plass til både hans og hennes klær i kommoden på badet... Ja, det er en del, og det er til å bli matt bare av å tenke på det. Men dette er jo altså ting som gjør at det hadde vært DEILIG å jobbe litt kortere dager. Men altså. Det hadde vært DEILIG å jobbe kortere. Men at det hadde vært deilig er jo SLETT IKKE sykemeldingsgrunn. Jeg pleier å tenke at dersom man nyter å få være hjemme... da trenger man det ikke... (altså, er jeg frisk nok til at å være hjemme hadde vært deilig, så tenker jeg at da er jeg frisk nok til å gå på jobb. Når det å være hjemme heller ikke er noe kjekt, fordi jeg faktisk er syk, ja da trenger jeg å være hjemme)
sist svangerskap jobbet jeg bare 70% fra ca halvveis. Men da var jeg utmattet. Da trengte jeg ikke sykemelding for å vaske hus og lage middag, men for at jeg skulle orke å SPISE middag, og å sette på vaskemaskina (så kunne mannen henge det opp) Dersom jeg ber om det nå, er det mer for å orke å henge opp klesvasken, få sove en halvtime ekstra, og ha sjangs til å få i land julegaver og julekort uten å slite meg helt ut. Men altså, ikke fordi jeg er syk. Bare fordi det er litt mye ekstra for tiden... Og det føler jeg er litt vanskelig å gå til legen for... 3 uker, så er det juleferie. Jeg klarer vel det. Etter jul er det årsoppgjør på jobb og mye stress. Men, da er det jo bare snakk om en måned (Juleferien min er over 3. januar og permisjonen starter 3. februar) og en eneste måned klarer jeg vel?

Jeg vet ikke, jeg får kjenne på det etterhvert. Enn så lenge går det. Holde ut nå til uvi, penicillinkur, forkjølelse og sånne ting er over, og kjenne etter hvordan det er når helsa ellers er ok. I dag er jeg  hjemme med min sønn. Det er jo sånn 48-timers greie for smitte, så han skal ikke i barnehagen i dag selv om han er gaske frisk og rask. Men det er nok greit for ham å være hjemme også, en litt rolig dag å komme seg på, etter en sliiiiten dag i går, med lite mat og trøtt gutt. Og egentlig litt greit for mamma’n også, ikke ha på vekkerklokke (likevel våken før gutten da…) komme ajour med all den klesvasken som gle generert den natta (en god del tok mannen i går, men det var litt igjen, puta mi, ullpysjen Knerten opprinnelig var lagt med…)

torsdag 2. desember 2010

Påan igjen…

Ja, det er jo ikke en måned siden jeg skrev om at Knerten hadde omgangssyke.

Og i natt var det påan igjen. Jeg våknet litt etter midtnatt av en som kavet over på puta mi og krafsa tak i håret mitt. Vi samsover jo, så han ligger midt i dobbeltsenga. Jeg tenkte å flytte ham tilbake, men før jeg kom så langt kastet han opp. Puta mi var hovednedslagsfelt, så den trengte vaskemaskin. Han måtte selvsagt bytte pysj, og dusje. Vaske håret, meget motvillig. Mor var slett ikke like motvillig til å vaske sitt… I løpet av de neste timene gikk det med en god del håndklær og kluter, også Knerten sin  pute, lakenbytte, 3-4 pysjer, et par t-skjorter til mor, og altså, hele familien fikk dusje en gang hver, og vaske seg noen ganger videre.

For hver gang mente han at det var ikke mer ekkelt i magen, og ville sove. Etter få minutter i den etterhvert håndkledekkede senga satte han seg opp. “Mamma!” “Mer ekkelt?” spurte jeg og fant frem et håndkle jeg holdt frem etter beste evne. Han snudde seg jo, så det ble altså en del skift av ting likevel, men jeg fanget da det meste…

Rundt halv tre kastet han opp for siste gang, så fra sånn i tretiden sov vi videre noen timer før jeg sto opp og gikk på jobb. (Å stå opp 5.45 etter ei sånn natt er hardt!) Far og sønn sov litt til, og har tilbrakt dagen hjemme, hvor formen heldigvis har vært på bedringens vei, laber matlyst på starten, men det kommer seg. Han blir hjemme i morgen også (det er jo sånn der 48 timer etter siste symptom, og dessuten har han nok godt av en dag til å komme seg på) men virker heldigvis å være i stabil form nå. (Det er likevel just in case et par håndklær i senga)

Dersom du har et lite barn, og synes du har for mange håndklær. Ikke kvitt deg med dem. Vask dem, stable dem på et gjestebad, gjesterom, skap på badet, vaskerom, toppen av kleskapet… bare ha dem rene. For når en slik omgang kommer, da trenger man dem. Sier hun som rett og slett gikk tom for rene håndklær i natt. Vi har mange, mange, men de var åpenbart ikke prioritert vasket i det siste…

onsdag 24. november 2010

Dressen er ferdig!

PB240304Ja, da er endelig ulldressen ferdig strikket. Og alle trådene festet.

Så da er gutten klar for vinteren. Hvilket er på tide, siden minusgradene definitivt er på plass. Det er kaldt nå. Da er det godt med en god ulldress. Har faktisk ikke prøvd den på ham enda, så jeg håper den passer da…

Jeg synes på en måte frgespillet synes bedre på bilder enn når man ser på den, men faktum er, registrerer jeg når jeg nå ser den på avstand, at det faktisk er det som skal til. Avstand. Det neste bildet illustrerer jo også det ganske godt, egentlig.

I alle fall en fargerik dress, som jeg mener er unisex i fargene, så lillesøster kan arve den om et par år.

 PB240305

Og så altså et nærbilde av knappene. Små blomster, som ikke er de letteste å få gjennom hullene, men som fikk en stykk godt fornøyd gutt til å utbryte: “Oi, den e(r) fin, jo!”

Og det er egentlig mamma’n enig i, det ble en fin dress! Så håper jeg den er varm og god også.

mandag 22. november 2010

Halsen ferdig i det minste

PB220303-1

Ja, da er en svært enkel hals, strikket med tykt garn på tykke pinner.

Den er helt uten oppskrift, bare fritt etter eget hode og justert underveis, fordi den ble litt større enn tiltenkt. De øverste/nederste (etter preferanse) 2-3 cm er derfor litt videre enn resten. Egentlig ganske greit. Den er litt lavere enn jeg anser som optimalt, men garnet tok slutt. Den er 12 cm høy, mange synes kanskje det er nok, ettersom den er ganske tettsittende? Jeg minnes at min bror mener jeg har unormalt lang hals…

Ja altså, tettsittende, omkretsen er ca 45 cm, litt mindre enn tilsiktet. Men siden den er meget fleksibel, ribbestrikket som den er, er det absolutt ikke noe problem. Jeg tror den skal varme godt i de kalde dagene som er meldt.

Fabulerer på å strikke flere, andre farger, litt andre “mønster”, vi får se. Litt kjedelige som mulige julegaver, gjerne. Og for “simple” for salg tipper jeg, mannen takler ikke noe rundt halsen, og grense for hvor mange jeg trenger.

Dressen er så godt som ferdig, men der er ca tusen tråder å feste, så nå gir jeg meg for i kveld. Jeg fordrar ikke å feste tråder, og det er så MANGE av dem! Så bilde av den kommer ikke før i morgen.

Av og til skulle jeg ønske togturen til/fra jobb var litt lenger.

Ja, altså, jeg ønsker meg ikke lenger vei til jobb. Bare at togdelen av den var lenger. Det tar meg en halvtime fra jeg går hjemmefra til jeg er på kontoret på morgenen. Hvor lang tid det tar hjem er helt avhengig av om jeg skal hente Knerten i barnehagen, handle etc, men den effektive reiseveien er altså en halvtime. Av dette er selve togturen 7-8 minutter. Toget er nemlig effektivt rett gjennom fjellet. Det hadde tatt mye lenger tid å kjøre rundt.

Turen til jobb består av å kjøre til togstasjonen, det tar  meg vel 6-7 minutter, parkere og gå inn på stasjonen, det tar et par minutter det også. Så setter jeg meg på toget, og det helst et par minutter før toget skal gå, jeg har en avtale med bekkenet mitt om at jeg ikke gjør noe dumt, så gjør ikke det noe dumt. Å løpe etter toget er å gjøre noe dumt, så slikt bedriver jeg ikke, derfor vil jeg helst ankomme perrongen før "dørene lukkes" kan høres... Så tar altså selve togturen ca 8 minutter, og deretter bruker jeg 10-12 minutter på å gå til jobb. Det er jo ikke så ille reisevei til jobb det altså. Men jeg skulle ønske togdelen var lenger.

For på toget strikker jeg. Iskald kommer jeg inn på toget og kjenner varmen omslutte meg, jeg finner meg et sete, tar av meg hanskene og plukker frem strikketøyet mitt. Akkurat nå er det ganske deilig å ha et ganske stort ullteppe å strikke på, det varmer litt i fanget der det ligger, selv om det begynner å bli litt vel stort. (Men det gjør ikke noe, jeg gjør det nok ferdig i morgen på legekontoret likevel, så jeg skal ikke dra det med meg på toget stort mer)  Fingrene varmes av ullgarnet som glir over pinnene. Teppet blir et par pinner lenger mens tankene flyver avsted, og toget raser gjennom tunnelen. Bare avbrutt av at kontrolleren komme for å se på togkortet mitt at det er gyldig. Men så altfor fort er vi fremme, strikketøyet må pakkes ned i veska, hanskene komme på, og jeg må ut i kulden igjen.

Akkurat den tiden jeg sitter på toget og strikker, det er den behagelige delen av turen til og fra jobb. Den liker jeg.
 

søndag 21. november 2010

Ny krem til hud som klør, buzzadorkampanje.

Ja, som jeg har nevnt en gang før er jeg buzzador. Så da får jeg av og til prøve noen produkter, og kan dele ut prøver til andre. Nå har vi prøvd en krem for kløende/atopisk hud. Physiogel A.I krem.
Siden Knerten absolutt er preget av kløe (DET er egentlig tema for et eget innlegg.. kommer kanskje senere. Mange tanker der.) tenkte jeg dette kunne være kjekt å prøve. Det kom dog litt midt oppi bytte av allergimedisin, så det er litt vanskelig å evaluere kremen, dessuten er han litt liten til å si hva han synes hjelper… Men kremen er i alle fall lett å smøre utover. Den gir myk og god hud, og tendensene til tørr/rødlig hud som dukket opp rett før kremen kom i posten, forsvant. Den er fri for farge, parfyme, parabener,konserveringsmidler, ja, altså alle sånne ting man gjerne vil unngå. Luker ikke akkurat roser, men parfymefrie ting gjør jo gjerne pr def ikke det…
Om noen av mine lesere har lyst å prøve har jeg igjen noen av minitubene til utdeling. Send meg en mail eller legg igjen en kommentar Smilefjes

Tror det blir ny vogn i huset.

Eller trille da.

Den nye quinny zapp xtra. Antakelig i rødt. Var og tok på den i går, men de ansatte visste ikke noe om den, og bruksanvisninga hang ikke på vogna, så jeg fikk ikke helt testet ut som jeg ville. Guttungen litt lite villig til å sitte i den, jeg lurer nemlig på om den kanskje er liiiiiitt kort i ryggen for ham, det er ankepunktet, ellers elsker jeg den.

Mannen sier jeg får den om jeg vil (men bare ei ny før jeg må kvitte meg med noe). Det er greit, for dersom denne kommer i hus ryker babyjogger city elite for salg. Jeg klarte aldri venne meg til tvungen fremovervendt stilling, så den vogna ryker ut. Ellers ei topp vogn altså, men jeg liker å kunne ha barnet mot meg.

Og da er zapp xtra genial. Vendbar. Liggestilling. Adapter til bilsetet vi har. Liiiiten i bilen. What’s not to love?

Jeg glemte å spørre om de hadde den i rødt da, men på mail ble jeg i gårkveld lovet at de kunne sjekke på mandag, ellers kan de bestille den til meg, det tar bare ei lita uke. Så muligens, dersom jeg klarer svelge tanken på å bruke penger på vogn til en gutt som er snart 2,5, og storebror (da blir det vel evt søskenbrett på bagvogna tenker jeg…), blir det ny vogn i huset. Og da kommer altså den forrige til salgs. Babyen skal ha emmaljungaen etter storebroren, og Knerten sover ikke på dagtid lenger, så han trenger ikke vogn det er plass til å sove i i barnehagen, det er bare for trilling til og fra. Så vi klarer oss uten den babyjogger-vogna ingen av oss er forelska i. (Men Knerten liker den da, mannen har “pyntet” den med refleksklistremerker med ansiktsmotiv. De kan selvsagt fjernes for neste eier, men egentlig lurt med refleks på ei ellers svart vogn….)

torsdag 18. november 2010

Strikkevegring?

 Jeg vet ikke egentlig hvorfor det er sånn. Men jeg får på et vis strikkevegring når ting nærmer seg ferdig.
Det er ingen logisk forklaring på det, men det gjentar seg gang på gang.

Dressen til Knerten, den er nesten ferdig. Jeg hadde planer om å ferdigstille den i helga. Det ble ikke. Manglet knappene, så jeg gikk innom strikkebutikken på togstasjonen på mandag, men de hadde faktisk ikke knapper. Jo, de hadde en liten boks med plastknapper i ulike størrelser, men ikke sånn at jeg kunne si "Seks stykk drops treknapp nr 511, takk". Og generelt altfor store knapper.Det gjensto i tillegg å strikke mansjetter på den.

Når jeg så begynte å plukke masker til mansjettene innså jeg at de vide armene  nok er videre enn de burde vært, for det sto jeg skulle plukke 40 masker. Jeg var kommet til 30, og enda ikke halvveis rundt armen... Jeg har strikket etter oppskriften etter beste evne, og målt ivei, men ermene er nok litt vide. Men jeg fikk da til en mansjett som er passe stram, så da trekker den det hele sammen så det blir nok helt greit.

Men så stoppet det, på et vis. Der ligger dressen. Jeg fant noen knapper hjemme som jeg kan bruke. Knerten syntes det var stor stas, mamma hadde en pose med fine knapper! Også tømte hun den på bordet. Men så begynte hun å putte dem oppigjen, SELV? Han ville hjelpe! Og så ville han tømme den og plukke opp en gang til. Og se på knappene, og spørre hva det var på dem (det var barnslige knapper, med løve og pusekatt og prikker og marihøne og skattekiste på...) Jeg lovde ham på et vis når han gikk til sengs at jeg skulle gjøre den ferdig, dressen hans. Vel, fortsatt har den bare en mansjett. Ingen knapper. Og trådene må festes.

Jeg har planer om å dra på "strikketreff" med noen andre strikkejenter i byen fra et nettforum i kveld, så da får jeg vel det sparket bak jeg trenger for å bli ferdig, tenker jeg. Det ER ikke mye jobb som gjenstår. virkelig. Jeg bare klarer liksom ikke ferdigstille ting.

Babyteppet er det heller ikke mye igjen på. Det er rundt 110 masker på pinnen. Det går fort fremover nå, og jeg forventer at det blir ferdig på tirsdag, da skal jeg nemlig på glukosebelastning, altså sitte to timer på venteværelset hos legen uten lov til å gjøre så veldig mye... altså, jeg skal strikke i to timer på venteværelset hos legen. Da regner jeg med det blir ferdig, ellers strikker jeg bare på det sånn et par-tre pinner på toget hver morgen og ettermiddag.

Men det betyr i praksis at det er på tide å planlegge det neste prosjektet mitt. Litt fort, for dersom dressen blir ferdig i kveld har jeg ikke noe å strikke på hjemme i helga. Da er jeg truendes til å ta fatt på teppet. Som derved blir ferdig i helga. Og derved har jeg ikke noe å strikke på tirsdag.

Jeg har en "kriseplan" da, jeg har vage planer om en "tubehals" til meg selv, har ikke funnet noen oppskrift, men har et nøste eskimogarn liggende, så jeg tenkte bare legge opp et passe antall masker utfra oppgitt anbefalinger fra garnet, tilpasset mine pinner, og at jeg strikker litt stramt, og antatt ribbestrikk for fleksibilitet, og strikke ivei, og se hvordan det blir. Men det egentlige planlagte neste prosjektet mitt er vel et eller annet "hentesett" til lillejenta. Bare at jeg ikke klarer bestemme meg for hva...

tirsdag 16. november 2010

100 dager til termin!

Ja, i dag er jeg 26 uker på vei. Det er 14 uker og to dager til terminen. Det er 100 dager.

Tiden  flyr. Veldig fort. På tide å begynne å tenke litt på praktiske forberedelser kanskje?

Vi har vogn. Bilsete. Bæresjal, på utlån, men mamma har lovet å sende det sammen med julegavene. Vogge. Dog blått sengetøy. Noe smått tøy som kan brukes av jente på vinteren, men noe usikker på hvor mye, sist fikk vi gutt. I august. Kortermede bomullsbodyer er vel ikke fulltreff for små februar/mars-jenter? Må lete i babytøyet, som i vårt rothus ikke er helt samlet på et sted da, og se. Og se om jeg finner igjen sengetøyet også, det mamma sydde skal jeg bare bytte et lite tøystykke på, så er det til jente. Og det jeg sydde er jo blått, men jeg tenkte vel egentlig jeg skulle sy et  rosa, men hun kan jo bruke det blå også, himmelen ER blå. Også hadde han et rødt. Usikker på laken...

Må sjekke opp i hva vi egentlig har av små bleier, hva vi kan trenge der. Skaffe ny slange til badekaret, for den er ufyselig guffen. (Det skjer noe guffent med i utgangspunktet rent vann, det blir bruuuuuunt!) Begynne å tenke på permisjonsorganisering (må fylle ut søknadskjema til nav, og skrive søknad til jobb, og skaffe de nødvendige vedlegg.)

Og tusen andre ting. På hundre dager.

Men viktigst av alt, ikke glemme å nyte disse dagene, med babyspark i magen, spenningen, forventningen, og det antatt "rolige" livet som ettbarnsmor i forhold til den kommende hverdagen som tobarnsmor!


søndag 14. november 2010

Trusestump!

PB140295

Ja, dette er faktisk en trusestump.

Dagens andre utgave, vel og merke. Andre og siste.

Vi kjøpte en pakke med tre truser, sånn for å se om de er passe store før vi kjøpte flere. Og i dag fikk vi under litt protester prøvd dem ut. Det er jo noe som sier meg at når gutten roper “nei, e like ikke tluse, e like bleie!!!” så er han ikke helt klar for å slutte med bleie. Vi har ikke tenkt til det heller, bare prøve for å se reaksjonen.

Dagens første trusestump rakk jeg si “det hadde jo vært gøy å ta bilde av trusegutten da, før han ble våt”, men ikke gjennomføre det, før gutten sto bredbent og uttalte: “E e våt!"

(Og om noen lurer på hvorfor nummer to blir den siste når vi har tre: den siste havnet i do under tumultene når en stykk lite trusemoden gutt kastet trusa veggimellom og absolutt ikke ville ha den på seg, så den ble våt den også, uten å engang komme på…)

Ja, vi forventer ikke bleieslutt på lenge enda altså. Slett ikke. Veldig ikke. Vi ville bare se hvordan han reagerte når han ble våt, for å vekke litt oppmerksomhet rundt hvordan slike ting egentlig fungerer. “Større ting” har han jo gjort på do lenge, så det er bare tissebleier vi har. Ikke noe stress med å slutte, og slett ikke rett årstid for å “tvangsgjennomføre det”, men så er det da heller ikke 3 mnd siden toårsdagen enda, så vi har god, god tid!

tirsdag 9. november 2010

Litt bedre form for Knerten i dag.

Ja, søndag og mandag spiste Knerten nesten ingen ting, og beholdt enda mindre. Men i dag tidlig var feberen i alle fall borte, og matlysta vender sakte tilbake. Han har ikke kastet opp siden midt på dagen i går. Spiser ikke mye, litt brødbiter med banan, litt fruktmos, noen bokstavkjeks, noen biter oppskåret plomme. Men det er da litt i alle fall. Bleiene indikerer at han burde drikke mer, så jeg prøver friste med litt saft og sånn. Isbiter hjelper Smilefjes

Ute skinner sola, det hadde vært fint å trille en lang tur, men med såpass feber i går, og den stygge hosten hans (Jada, her har vi snørrnese og hoste samtidig med omgangssyke, er man syk, så er man det…) så holder jeg ham inne i dag. Håper vi kan ta en tur i morgen. Nå som han ikke kaster opp mer, finner vi frem ulltøyet igjen, pakker halsen godt inn, gutten oppi posen, så kommer vi oss ut. Det tror jeg vi har godt av begge to.

Gitt at ikke jeg får dette svineriet da. 2-3 dager fra smitte til utbrudd, leser jeg. Smitten var vel mest aktiv her på søndag, når jeg ble nedspydd, så innen i morgen kveld bør vi vite om jeg gikk klar eller ei. Håper å slippe unna, jeg er sliten nok som det er, og jeg raser jo ikke oppover i i vekt i dette svangersapet, så jeg trenger ikke et par slike dager på toppen av det hele.

25 uker i dag forresten.Lillegullet er 30 cm i full lengde og veier 800 gram. (og fortsatt er jeg to kg tyngre enn ved starten) Tiden flyr, under 3 mnd igjen på jobb! Snart kommer lillejenta vår!

søndag 7. november 2010

Definitivt omgangssyke

Andre runde for kvelden var ikke provosert av mat, men varslet av “vondt i magen”. Og traff i sin helhet ned utringingen min. For å si det sånn, sokkene mine var muligens spyfri, de var i så fall det eneste på hele meg. Knerten omtrent like ille, ja.

Nå sover han, og jeg vasker atter en gang klær…

Syk Knert

Ja, det er det vi har i huset denne helga.

I går morges syntes jeg han virket litt varm, målt til 38,0, altså helt sånn i grenseland. Grei form, “vi får følge med ham” konkluderte vi. Matlysten ikke helt på topp, men grei. Klokka 12 spiste han en klementin, og da jeg så han ikke klarte svelge siste båten ba jeg ham spytte ut i hånden min. Jeg fikk hele klemetinen, og noe jeg tipper var tomatskall fra frokosten, bl.a… Resten av dagen grei, på grensen til feber, spiser, men ikke mye.

I dag ville ham ikke ha mat. En banan i morges, ville ikke ha noe mer før vi fikk i ham et halvt vaffelhjerte nå for en halvtime siden. En del drikke har vi jo pushet, for i dag HAR han absolutt feber. Og så, ja, så kom vaffel og saft i retur, i større mengder enn jeg kan huske å ha fått inn…

Ikke noe kjekt å være en syk, liten Knert. Og ikke så kjekt å være foreldrene heller, som tilbyr kos, saft, bok, togbane, sove, se tv, kjeks… og alt er bare nei, nei, nei med hyyyyyyyl. Vi vil jo bare trøste, men viftes vekk.

I det minste virker han mer tilfreds nå, mistenker at “mamma, e hal vondt dæl” mens han peker på magen har hatt med kvalme å gjøre, første matinntak etter disse klagene resulterte i behov for en dusj og fullt klesskift.

Det begynner å demre for meg at en skinnsofa, eller i det minste avtagvart, vaskbart trekk, sikkert er litt smålurt… enn så lenge er det pleddet som måtte vaskes i dag…

onsdag 3. november 2010

Jordmorkontroll overstått

Ja, da har jeg vært hos jordmora i dag.

Vi er ikke enige om hvor langt jeg er kommet da, hun sier 24+0, jeg sier 24+1, og det mest fantastiske ved dette er at hun mener, i likhet med meg, at terminen er 24. februar og er 40+2. Hvordan torsdag 24. februar er 40+2 når onsdag 3. nov er 24+0 vet jeg ikke, hun får jo da torsdager til å være x+1, ikke x+2. Menmen, ungen kommer når den kommer uansett.

Blodtrykket er nesten akkurat som forrige kontroll, 105/60 (var 110/60 sist, og 100/80 på første kontroll) Urinprøven var “ren”, SF-målet (størrelsen på livmora) 22 cm, som er akkurat på den røde gjennomsnittstreken for uke 24. Hjertet til lillejenta slo fort og fint, og jm mente til og med å kjenne at hodet ligger ned. Hun har nå god plass til å turne rundt der inne enda, så hun skal vel snu seg litt rundt før hun slår seg til ro. Vekta mi har endelig begynt å rusle oppover, så da var jm fornøyd med det også.

Deretter gikk jeg på legekontoret og fikk tatt influensavaksinen, siden gravide er en risikogruppe som anbefales å ta den i år. Så er nå det også gjort. Også fikk jeg avtalt tid for glukosebelastning om tre uker også, siden min mor har diabetes er jeg i risikogruppe 1 og må rutinemessig ta glukosebelastning. Ikke det jeg gleder meg mest til, men et par timer på venteverelset burde da la meg komme godt videre på teppet jeg strikker til henne… Det strikkes et par pinner pr tur på toget, så detvokser ikke så rasende fort, men jeg fikk da unna litt i dag også (måtte sitte 20 minutter etter vaksinen) og er nede i 150 masker på pinnen nå. Et stykke igjen, men det går fremover. På  hjemmebane jobber jeg videre med dressen til Knerten, den burde snart være klar til bruk, vi er igang med november, men det er et stykke igjen.

tirsdag 2. november 2010

"rydda" litt i bloggen

Ja, jeg har "rydda" litt, flyttet på ting. Ikke sikkert at dette blir det endelige resultatet heller, men i alle fall er det et forsøk.

Hyl ut om noen har forslag til bedre organisering, ting jeg burde hatt med, eller fjernet.


24 uker!

Tiden flyr.

I dag er jeg 24+0. 24 fullgåtte uker av svangerskapet. En aldri så liten milepæl. Det er en viss sjangs for at ungen kan overleve dersom den fødes allerede nå. (Men ikke søren om jeg kan tenke meg å være å det minste grann moden for å få henne ut enda, ifølge oversikten er hun 650 gram og 29 cm lang, hun får holde seg der inne noen måneder til ja...) de vil i alle fall prøve, lungemodning og riehemmende, og forsøke med kuvøse og å redde den lille spiren dersom den kommer ut.

Og som boka også forteller meg, fra i dag av skal jeg kjenne liv hver dag. Skal. Som i at om jeg ikke gjør det, og ikke klarer fremprovosere livstegn heller, skal jeg kontakte sykehuset for en sjekk.

Heldigvis er det ingen tegn på at min lille spire har tenkt seg ut med det første. Og dertil er det ingen problem med å si at i dag har jeg kjent liv. Lillejenta er våken.



mandag 1. november 2010

Snille, gode mannen min

Når arbeidsdagen er over er egentlig jeg mer eller mindre oppbrukt jeg også. Jeg spiser middag, og så er jeg sliten. Trøtt og sliten. Det synes jeg egentlig er veldig dumt, for det er jo da de begynner de få timene vi har sammen med Knerten på hverdagene. Jeg drar på jobb før han står opp, eller evt mens han er på badet, så det er bare etter jobb jeg ser ham våken, får leke og kose.

Men guttungen er jo ikke verre enn at han gjerne kommer med ei bok eller tre han vil vi skal lese, så det er gode muligheter for å tilbringe tiden i sofaen men likevel sammen med ham.

Men i alle fall, det jeg skulle skrive om nå, er tiden etter at gutten er i seng. Da er jeg kaputt. Ligger på sofaen med pc og strikketøy. Ikke så verst, men det meste faller jo på mannen da. I dag, som så mange ganger før, tok han turen ut i mørket med hunden. Det heter seg at har man hun må man gå lang tur i alt slags vær. Nå stemmer ikke det helt med vår hund da, Gabi kan ikke fordra regn, og holder seg gjerne i lang tid for å slippe å bli vår. Dersom hun absolutt må lyde naturens krav, så snur hun fort og vil hjem uansett, trim i regn er ikke noe for henne, må vite... Men, nå regnet det jo ikke da, så det var på med refleksvest på tobent og firbent, og ut på tur. Mens jeg lå på sofaen og surfet og strikket.

De kommer hjem, og jeg høer han begynner å romstere på kjøkkenet. Vasker han opp? Snille mannen, tenker jeg, mens jeg strikker litt mer. Hører han lager mat. Steker han egg til meg? Han vet at jeg ikke har så mye matlyst, og at jeg trenger å spise ofte, vektoppgangen dette svangerskapet er ikke noe å skryte av. Jeg strikker og surfer, og følger nå ikke helt med på tiden, men han styrer nå voldsomt for et stekt egg? Selv om det var til seg selv også, og med bacon eller noe sånn? jaja, reise meg for å sjekke? Ikke det nei...

Så kommer min elskelige, snille mann inn på stua og sier at dersom jeg har lyst på litt mer kveldsmat, så har han bakt pizzaboller. Ja, de står i ovnen da, hvor lenge steker man egentlig sånne? Men om litt er det i alle fall pizzaboller å få.

Så det har jeg spist i kveld. Nybakte pizzaboller :)
tilberedt av en mann som skjønte at min nedslåtthet etter morgenens "tjuveiing"(jeg veier meg egentlig ved ukeskift, som er tirsdager, men jeg tok en sjekk i morges også...) betydde at jeg trengte mer mat.
Innmari fintfølende kropp dette her, jukser man litt med "ekstramåltidene" (et par dager med vikaropplæring, så har jeg ikke spist de to ekstramåltidene, før og etter lunsj, som jeg pleier) så viser den hva den mener om det... Bare å trykke innpå, tydeligvis.

Gode, snille mannen min. Pizzabollene var gode også!

søndag 31. oktober 2010

Men det ER tøft å stille klokka…

For mor. Kveldstrøtt til vanlig. Ekstra kveldstrøtt som gravid.

Kjenner at hodet tenker “leggetid snart”? Registrerer at klokka er 20.30, så ikke heeeeelt enda nei…

Tøffe tak å stille klokka?

PA310290Det kan se ut som om det var litt i tøffeste laget å stille klokka denne gangen.

Dette er min sønn som sover, liggende på magen til si far, de så egentlig tv. Tøft med overgang til normaltid/vintertid?

Man kunne tro det, men når dette bildet er tatt 15.30, altså 16.30 etter gammel klokke, så var det jo ikke sovetid uansett… Og vekkingen var tidkrevende og vanskelig, han sov godt!

lørdag 30. oktober 2010

Vi har hatt besøk :)

Besøk er  kjekt. Altså, ja, vi har et noe begrenset sosialt liv, men det er ikke såååååå begrenset at jeg føler behov for å blogge om det hver gang jeg treffer noen andre enn mannen altså.

Men nå var det altså kusina mi, reservelillesøstra mi, forloveren min. Og familien hennes. Dvs samboeren og den vesle sønnen deres, født i mars i år. En baby. En stor gutt, men en baby. Dog en baby som står ved bordet og går så lenge han har et eller annet å holde seg i. Så en stor gutt. Sist vi så ham var han definitivt baby. 2 mnd gammel.

Knerten skjønte ikke helt dette når jeg prøvde å forklare, men syntes det var kjekt med besøk, og gutten fikk kos etterhvert. Han fikk låne litt leker, etter en fase med “den e MIN!” Og vi hadde en koselig middag med svineribbe. Eller, yngstemann fikk potet, gulrot og potetkraft… (opprinnelig sa jeg han kunne få potet, gulrot og saus, helt til jeg smakte på sausen og kom til at den trengte egentlig ikke mer krydder… da slo det meg at den var definitivt saltet, og litt pepper også, fra kjøttet. Og små barn på den alderen der får ikke salt de… Så da droppa vi sausen ja…)

De hadde med seg babysetet til bilen også, de har lånt det nemlig. Og i tillegg til halve ikea og litt sånn, har de med sukkerfri hansa julebrus til min mamma tilbake.  (Hun fikk nemlig ikke tak i det der oppe i fjor.) Også tok de bilde av magen min, siden min bror og svigerinne etterlyser slikt… Tenker alle blir fornøyd, det var superkoselig å hilse på dem.

Og jeg fastslo hvor mye lettere det er å ha besøk av småbarn når man har slike. En gang for 3 år siden hadde vi besøk av et vennepar med en ettåring. Vi var barnløse. De hadde med barnestol… Det er enklere  nå.  Høystol? har, selvsagt. Stellebord på badet nede. Plastfat eller skål? Ja, og skje også. Og flaske, med smokk eller tutkopptopp? Jada, til og mer hukommelse om at de ikke skal ha salt, når man bare tenker seg om… gulpeklut, tøyball med lapp som man kan bite på også.

Det er dumt det er så lenge mellom hver gang vi treffer slekta. Slik er det når man bosetter seg langt unna. Vi trives jo her. Savner nærhet til familie og slekt, men trives godt i hus, jobb og nærmiljø. Men det med avstand til familie merker jeg gnager i bakhodet. I forbindelse med fødselen. Altså, av hensyn til barnevakt. På dagtid er det greit, han er i barnehagen, og kan helt sikkert være hos et av de to alternativene jeg har tenkt på, på ettermiddag/helg, nitt at de er hjemme. Det er natta jeg tenker på, da hadde det vært greit å ha besteforeldre i nærheten som man kunne ringe til og be dukke opp midt på natta for å være der. Knerten er ikke vant til noen andre enn oss på  kvelden, natta og om morgenen. Han hadde nok akseptert besteforeldre, jeg er noe mer tvilende til nabo-løsninger der, for å si det mildt… Dette tenker jeg ganske mye på, men har ikke funnet noen god løsning. Lenge til februar/mars, så vi får nå bare tenke…

Har  jo den ekstragreia om at jeg forventer en hurtig fødsel da, Knerten er jo født på 5 timer, så vi regner ikke med å ha god tid på å ordne det når det kommer til stykket. Men ettersom søsken på fødeavdelingen neppe er populært er jo worst case scenario, som vi må ta inn over oss, at jeg drar, og mannen ikke… Den tanken liker jeg ikke, da har jeg ikke lyst å dra jeg heller sa jeg oppgitt til mannen, men han lo. Å ta mot henne her hjemme var liksom ikke helt planen da, og det har han jo rett i. Det kunne nok gått fint på mange vis, men jeg foretrekker nok sykehuset. Så da må jeg jo dra. OG satse på å rekke frem. Heller hjemmefødsel enn transportfødsel.

Men nå har jeg rotet tankene langt bort fra besøket gitt… Jaja… ha en fortsatt fin lørdagskveld!

søndag 24. oktober 2010

Tiden flyr, 4 mnd til termin!

24. oktober.
2 mnd til julaften.
4 mnd til termin.


Jeg gripes av plutselig tidsnødspanikk, begynner å lære Knerten julesanger og tenker på babyklær, bilstolen, utstyr, plass (hvor skal babyen være på dagen? Bikkja må flyttes, og stresslessen kastes ut, tror jeg... Flytte om på gitteret vi har for trapp og ovn? (Guttungen er flink å gå trapp, og passer seg for alle andre ovner, så det trengs ikke så mye, vil heller skille av en babysone som er hundefri)... Julegaver... julekort.... juleferie... gravid med lett bekkenløsning skal kjøre bil (KJØRE, ikke sitte på) i 45 mil hver vei 2 mnd før termin... fødselen, ja, den gleder jeg meg til, men med mindre den starter sånn i 8-tiden en morgen mandag-fredag har vi ikke barnevakt (Jeg regner med å føde såpass fort at vi rekker det før barnehagen stenger) og jeg risikerer å måtte føde alene, mens mannen passer knerten, for vi får vel ikke ha ham med inn
Akkurat nå er jeg "tiden flyr så fort"-stresset, så jeg kommer til å lage liste over klær og utstyr vi trenger, for å berolige meg selv ved å antakelig se at vi har det meste...

For ja, vi har vogn. Seng. Stellebord. Nyfødtbleier. Babyklær, dog en del blått, må sortere litt her. Tipper vi skal klare oss helt fint jeg. Sånn egentlig. Antakelig mer å stresse med til jul.

Jul er kjekt altså, veldig kjekt. Men å hastehandle julegaver i siste liten erikke kjekt, så vi får prøve å være tidelig ute. Og med to mnd til jul er det ikke mer enn halvannen til postens sendefrist. På tide å tenke på julekort og julegaver som skal med posten.

tirsdag 19. oktober 2010

Begynnelsen på en dress

PA190277

Dette er altså begynnelsen på en hel ulldress til min sønn. Det er 27 cm av det første benet, så det er en god del jobb igjen, men jeg koser meg med det. Strikker litt på toget, går greit når den er liten i alle fall, strikker på kvelden, og ser at det vokser. Han trenger den ikke helt enda, og det er jo bra, for det skal jo altså bli en hel dress. Så det er mange meter tråd igjen.

Det er spennende med et sånt multifarget garn, og dobbel tråd som ikke er på samme sted i tråden, for å si det sånn, så det varierer hva som dominerer. På bildet ser fargene noe klarere ut enn i virkeligheten, men jeg synes ikke det ser så verst ut.

Kjekkasgenseren!

PA190276 Endelig avfotografert. Uten gutten inni, han sover, men genseren passer fint. Den er relativt tettsittende, men ikke for trang, god i halsen, passe lang i ermene, rett og slett passe. Og deilig. Og jeg liker fargen :)

Bortsett fra at jeg neste gang kommer til å plukke masker og strikke ermene fra skulderen i stedet for å strikke dem separat og montere på, tror jeg denne vil bli strikket flere ganger. Kanskje til Knerten, kanskje som gave, kanskje på bestilling? Det får tiden vise.

Prosjektet 365 ting ut av huset...

Det prosjektet går ikke så bra. Dvs, hovedproblemet er ikke at vi ikke kaster ting,  det gjør vi, men jeg har ikke helt klart å bestemme meg for hva som "teller" i denne sammenheng, og helt glemt å holde tellingen. Det er jo selvsagt ikke meningen at det skal telle at jeg kaster (eller rettere sagt, resirkulerer) melkekartonger og denslags, det blir for hverdagslig søppel. Prosjektet gjaldt å tømme huset for "ting".
Men det bør absolutt telle at vi bar ut sikkert i alle fall hundre gamle blader og magasiner som mannen hadde samlet på siden... vel rundt den tiden vi møttes vil jeg tro.

Vi jobber med å fikse barnerom til guttungen etterhvert, og siden det rommet pr i dag brukes som oppbevaringsrom/bod vil jeg anta vi må kaste en del flere ting. Huset vårt har så mange ting inni seg at det snart tyter ut gjennom vinduene, så noe må rett og slett gjøres.
Og jeg fastslår at om jeg noen gang vinner i lotto og skal få bygge/kjøpe et stort hus, så er MANGE BODER noe som absolutt står på ønskelisten.

Jeg har et par ting jeg vil vise frem av inspirasjon til det barnerommet også, og jeg kom meg aldri til å poste noen strikkebilder i går, men det får være tema for fremtidige blogginnlegg.

mandag 18. oktober 2010

Strikkeskravling


Strikkeprosjektlisten er endelig oppdatert til å vise at kjekkasgenseren er ferdig.
Den er også tatt i bruk. Passform og størrelse helt perfekt for brukeren. Bilde av det hele skal jeg prøve å få på plass i kveld.

Listen skal også vise at jeg har begynt på et nytt prosjekt. Ulldressen til Knerten. Jeg er litt spent på hvordan den egentlig blir seende ut, med dobbel tråd av et multicolormix-garn som ikke begynte på samme sted i fargeskalaen på de to nøstene.. Spennende er det i alle fall. Har hittil strikket 10 cm vrangbord nederst på ene foten, skal legge ut bilde når jeg er kommet liiiiitt lenger, eller muligens i kveld bare for å vise hvordan det er så langt.

Jeg "leker alenemor" det meste av denne uken, mannen er bortreist 2*3 dager i løpet av halvannen uke, 4 dager denne uka og  to neste. Det medfører gode muligheter for strikking på kvelden, ettersom overskudd til fornuftige ting som husarbeide sikkert er litt fraværende etter at Knerten er kommet i seng...

Jeg koser meg med strikkingen jeg, men merker meg at familien er overrasket over at jeg hadde dette i meg. Ja, jeg var jo aldri en strikker i oppveksten, mye preget av at mamma ikke strikket, så jeg ble ganske god på å brodere da... Men strikketrangen våknet i meg når jeg ble gravid med Knerten, og den har bare vokst seg sterkere ettersom han vokser til, jeg er veldig glad i ulltøy, og ser at han trenger det, så da får jeg lyst å strikke det. Og med en ny mageboer på plass er det bare å henge i, mange små og store prosjekter svirrer i hodet.

torsdag 14. oktober 2010

en liten teknisk ting eller to

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Og følg min blogg med bloglovin

Dette innlegget er derfor ene og alene for å aktivere det. Et forsøk på å se om dette funker bare. Helt uinteressant innlegg i så måte, på alle vis.(Bortsett fra for søkemotorene)
Ja, jeg diller med litt sånne ting i dag, men satser på å dytte dette innlegget langt ned og vekk med mer spennende innlegg med reell interesse etterhvert. Neste uke sikkert, siden vi har besøk av mine foreldre resten av denne uka, da blir det lite bloggetid.


LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...