fredag 10. desember 2010

Ja, så har man prøvd det også... undersøkelse for lite liv i magen

Anbefales ikke.

Altså, den opplevelsen unner jeg ingen. Ikke at undersøkelsen er ille altså, det er jo bare deilig å bli tatt på alvor, men den følelsen...

Den følelsen når du supertrøtt krabber under dyna, og innser at... jammen, magen har ikke hoppet til alle retninger i kveld slik den alltid gjør... kan ikke egentlig huske noen ubehagelige spark hverken på blæra eller oppunder ribbeina i løpet av dagen heller... Dytte på magen, prøve å få kontakt, men supertrøtt sovne etter å ha kjent et par svake "luftbobler" som man antar var babyen.... Våkne igjen klokka fem. Med den følelsen, det er noe som ikke stemmer.

Dytte på magen. Dytte mer. Gå på do (for full blære er ikke noe kjekt å dytte på), drikke kald. Drikke søtt, kaldt. Stryke på magen og snakke med den. Legge seg igjen og dytte. Kjenne. Håpe... Var det babyen? Var det bare luft? Magen knurrer, jeg er sulten... ja, der da? Nei, min puls ja.... nei, men der... ja, det er nok henne, svakt, men det er nok henne... spise frokost, kanskje det får liv i henne? Hun pleier jo være aktiv på morgenkvisten. Men nei.. bare disse helt svake dyttene, sånn som man kjenner helt i begynnelsen, når man lurer på om det er babyen eller luft...

joda, hun lever, men det er noe som ikke er som det pleier. Hun er så lite aktiv.
En telefon til fødeavdelinga. Dit har man da ikke lyst å ringe når man bare er 29 uker på vei... Men forklarer hvorfor jeg ringer, og får beskjed om å komme en tur opp på observasjonspost for gravide, for en undersøkelse.

Heldigvis ble min kjære mann med meg. Vi ventet litt, så fikk vi komme inn på et rom hvor de lyttet kjapt på hjertelyden hennes. Som var fin, sa de. Noe lavere enn den har vært på tidligere kontroller, tenkte jeg. Men fin, sa jordmora, som så førte oss videre til et rom hvor jeg fikk ligge med ctg-overvåkning i en halvtimes tid. Bånd på magen med en sak som registrerte hjertelyd, trykk på knappen når du kjenner bevegelse i magen, og drikk denne safta her. (Legg til at jeg måtte holde den registreringssaken på plass da, for beltet klarte ikke holde den godt nok, da datt hjertelyden ut hele tiden... så kan man kjapt regne ut at ei hånd på den, ei på knappesaken og ei til et plastglass med saft... det er ei hånd mer enn jeg har...) Det gikk da på et vis, og de sa at den prøven var finfin, men jeg skulle få komme inn til legen som skulle måle størrelsen på babyen med ultralyd. (de hang seg litt opp i at SF-kurven hadde gått litt ned fra første til andre måling)

Vente. Vente. Vente. Snart sikkert vår tur? Nei, nå har legen gått til lunsj. Jaja, vente mer da. Mer. Mer. Endelig, så  var det vår tur. Kjappe målinger med ultralyd, se, her er hjertet, det slår fint, pustebevegelser, finfint, hun hikker visst også, vann i magesekken, fostervann rundt henne, måle mage, hodet og lårbeinet, det var litt vanskelig for NÅ bestemte jenta seg for å sparke, må vite...

Konklusjon: alt vel. blodtrykket mitt er litt høyere enn det har vært i det siste, men siden jeg har sullet rundt med et et veldig lavt blodtrykk er jo det egentlig bre fint. Det var 115/76 eller noe sånn (har ikke papirene forran meg) jeg har hatt 105/60 de siste par målingene jeg. Mulig det var litt høyere grunnet situasjonen også da, vi får se når jeg kommer på ordinær kontroll igjen over nyttår.
Jenta er aktiv, har fin hjerterytme, fine bevegelser, er helt passe i størrelse i forhold til termin, og oppfører seg akkurat som hun skal inni der.

4,5 timer etter jeg gikk fra jobb, var jeg tilbake... Menmen, det er verd det, for når den følelsen først har grepet tak i deg, da slipper den ikke taket. Ikke før en har sett at alt er greit. De sa det der oppe også, det var rett  åta kontakt når jeg opplevde det sånn, og skulle det skje igjen, så ta kontakt igjen.

På kvelden sparka jenta aktivt igjen, så magen hoppet. Og i morges har hun også romstert rundt i magen min. Deilig. kjempedeilig.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...