tirsdag 19. april 2016

Og DER fant jeg forklaringen...

Jeg har lurt på hvorfor jeg ikke finner nattbleier til yngstejenta i tøybleiesamlingen.



Og det er fordi, tada, vi hadde helt rett formsydd og ull på mellomste også som baby, men de var LÅNTE!



Taras verden: Nye bleier!: Eller, ikke nye, og ikke våre. Lånte bleier, faktisk. På ubestemt tid, til de ikke passer mer, eller egentlige eier får ny baby… Her er en p...

torsdag 21. januar 2016

Så var vi der igjen

Ja, så endte det på isolat på barneavdelingen denne gangen også.

Før dette innlegget burde det antakelig ha kommet et om at jeg faktisk har blitt trebarnsmor, det får jeg ta og skrive. Oppdatering fra romjulen kommer plutselig en dag.

Men nå mens jeg enda har dette ferskt i minne. For snart fem år siden ga RS oss noen netter på barneavdelingen. Denne uken var det vannkopper som ga oss et par netter på sykehuset. Smittsomt som det er ble det isolat denne gangen også, strengere isolat enn sist.

Det har seg sånn at før jul hadde ingen av våre to barn hatt vannkopper enda. Så oppdaget vi et par prikker på lillesøster, og det ble etterhvert klart at hun hadde vannkopper. Hun tok juleferie fra bhg en dag før planlagt. Vi regnet raskt på det og håpte storebror skulle bli ferdig før terminen, det var jo absolutt høyst mulig det.

To uker senere fikk storebror vannkopper.
Men i mellomtiden hadde vi fått en ny lillesøster i familien, hun hadde nemlig slett ikke tid tid til å vente på 2016 denne jenta.

Og to uker etter første prikk på storebror, fant jeg denne.
Jenta var ikke mer enn to og en halv uke gammel, og dette lignet mistenkelig på en vannkopp.

Neste morgen hadde hun fått en til, og neste dag var det ingen tvil, jenta vår var tre uker gammel og hadde vannkopper. Jeg ringte legekontoret for å spørre om det var noe vi skulle gjøre i den sammenheng, siden hun var så lita, men legen der fastslo at det var nok vannkopper, bare følg med på almenntilstanden som med de andre ungene, ikke noe mer å tenke på.

Vel, vi gjorde som best vi kunne. Men så ble de gule inni. Og litt røde rundt. Søndag bestemte vi oss for å dra på legevakta med henne.

Vi satt fire timer på venterommet. Fire timer. Med en baby. Med vannkopper. Veldig smittsomme vannkopper. Helt hvorfor de mente det var logisk å la oss sitte der så lenge med en baby med vannkopper vites ikke. Men vi kom da tilslutt inn til en lege, en barnelege til alt hell, som hadde vært borti babyer med vannkopper før (for ellers møttes vi stort sett av "jeg trodde ikke så små kunne få vannkopper jeg" etterfulgt av "og i så fall får de det jo veldig lett". Jenta vår hadde det ikke veldig lett, hun hadde veldig, veldig mange vannkopper. På vei til å bi betente. Legen vurderte henne nøye, forsto godt at vi ville ha en sjekk av henne nå, men mente vi kunne fortsette å følge med på almenntilstand. At hun drikker, og produserer våte bleier. Får kontakt når hun er våken. Våkner for mat. Vi kan gi paracet mot ubehag. Det hjelper henne jo litt.

Mandag kveld er bleiene i redusert grad våte, og temperaturen har vippet fra under 38 til over 38, jeg ringer legevakta igjen for å høre om det har noe å bety,  38,2 er jo ikke høy feber, men hun er lita.
Legen tar kontakt med barnelege og ringer meg tilbake. Nei, vi kan fortsette som før. Paracet mot ubehag, ikke mot feberen i seg selv. Men, han vil vi skal ta turen til fastlegekontret, hvor også han jobber, neste dag, så noen får se på henne.

Som sagt så gjort, og der kommer vi inn til en lege som fastslår at nå ser jo dette etterhvert gasnke betent ut. Det gjør det. Hun ber om en vurdering, og inn kommer legen jeg snakket med på telefonen dagen før. Her var vi ja. Dette er betent ja. Her må det nok trolig antibiotika til. Dere skal på barneklinikken.

Legen skrev et brev til barneklinikken, og deretter ringte hun og varslet at vi kom. Ettersom vannkopper er veldig smittsomt og de har en del syke barn der som ikke bør få vannkopper så måtte vi vente til de var klare til å ta mot oss, så dra hjem og vent på telefon. Vi er nesten hjemme når de ringer. Greit, bare hjem og snu da (vi bor i enden av en blindvei, så vi må hjem for å snu) Jeg løper ut av bilen og inn og henter tannkost og ren truse. Snur igjen på trappa og henter mobillader også. Sånn i tilfelle vi ikke slipper hjem samme kveld.

Vi fikk forklaring om hvor vi skulle gå, og føres så rett inn på et rom merket smittefare.  Bare vent her, så kommer noen og ser på henne.

Og jada, de neste timene kom det mange og så på henne. Det kom en sykepleier for å veie og måle henne. Jenta var blitt 4066 gram og 53 cm. (5 cm lenger på 3 uker??) En lege kommer og ser på henne. Og en ny sykepleier kommer, fra neonatal. De er helt fantastsiek disse folka fra neo, og det er veldig greit å ha en slik til å passe på oss. Hele oppholdet har vi det. Først denne sykepleieren, senere hadde vi sykepleier fra barneavdelingen som satte medisin, men alltid en barnepleier eller lignende fra neo som så til alt annet.

Det kommer en lege til, og enda en. Vi har innom både den legen vi var hos på søndagen og overlegen vi pleier treffe på poliklnikken, sist jeg så deg var denne på innsiden enda, sier jeg. Det var den dagen daværende lillesøster fikk vannkopper det. Da var nemlig storebror på poliklinikken ang nøtteallergi.

Vel, alle er enige. Jenta har vannkopper, og det er greit nok, men nå har de blitt betente. Hun må ha antibiotika. Men har jeg hatt vannkopper? Ja, jeg har jo det. (13 stykker) Ja da skulle hun jo egentlig ikke fått det. men det har hun jo. Mange. Betente. Disse små har reelt sett ikke noe særlig til immunforsvar, så hun må ha antibiotikabehandling mot dette. Vi må nok regne med å bli i alle fall til i morgen. "i alle fall til i morgen" betyr fort litt mer enn til frokost, man tar en dag av gangen på sykehuset, det har jeg lært.

Inn kommer det to sykepleiere igjen, og jenta får veneflon. I denne skal en sykepleier komme og gi antibiotika intravenøst hver 6. time. Første dose sånn ca klokken 16, så neste klokken 22. Og neste klokken 04 ja.

Vi fikk ordnet med at min bror og svigerinne hentet de to store ungene fra skole og bhg og ga dem middag, så hentet mannen dem og fikk dem i seng, da kunne han bli på sykehuset til alle legene var ferdig å konkludere med hva som skulle skje. Det var veldig greit. Timene på kvelden blir ganske lange likevel. Alene med en baby. Innelukket på et rom jeg ikke hadde lov å forlate. Med eget bad da.

Og denne

Dette har vi gjort før. Og hatet like intenst denne gangen.
Jeg skjønner hvorfor man må gjøre det, og det er bra at de passer på.

Det gjelder altså måltidsveiing. Veie ungen før og etter hver amming. Døgnet rundt. Ikke bytte på henne i mellomtiden, for vi skal regne ut forskjellen på vekt før og etter. Det summeres over døgnet for å se om hun får i seg nok.

Jeg har ei jente som sovner når hun er mett. Fint det. Som VÅKNER på vekta. Og vil ha trøstepupp for å sovne igjen...
Som utpå kvelden dag to får diare av antibiotikaen. Mine foreldre er på besøk da. Det var veldig, veldig kjekt å få besøk, for jeg så for meg veldig lange timer fra min mann dro klokken 15 til jeg skulle legge oss etter antibiotikaen kl 22.
Men på halvannen time byttet jeg fire bleier. Og forsøkte amme henne mellom hver av dem. Når hun endelig sovnet klokken 23, hadde hun vært våken siden 20. Utmattet var vi begge to. Og sov likegodt til nattevakten forsiktig vekket meg  halv fire og sa at jenta burde spise. Hun hadde hittil dette døgnet spist ganske lite, så vi trengte et par gode amminger før klokken 8 for å komme opp i dagsrasjonen. Hun tok heldigvis godt til seg da.

Samlet sett fikk hun ikke i seg helt de 600 gram det er beregnet at hun skulle hatt, og noe hadde hun gulpet opp og en del rant rett gjennom. Men vi var nært nok og formen bra nok til at legen likevel tok sjangen på å la oss dra hjem. Men, får hun feber vil jeg vite det. Blir almentilstanden dårlig, bleiene ikke våte etc vil jeg vite det. Vi fikk telefonnummer til avdelinga, blir hun dårligere igjen nå så lenge vi fortsatt er under denne behandlingen skal vi ringe dit. Hun skal fortsette på antibiotika i 8 dager til. Men da får vi altså gi i munnen. Så vi får dra hjem.

tirsdag 12. januar 2016

Så aktiv ble jeg visst ikke.

De fire mnd til termin er passert. Terminen var for to dager siden. Jenta er 18 dager gammel og snek seg med på 2015. Natt til første juledag, bare to minutter fra å være født julaften, kom vesle Ingrid til verden.

Det er ikke alt som kom på plass før termin, det er ikke alt som kom på plass før fødsel, men verden består etterpå også, så vi tar det sånn litt etter litt :)

Det fungerer jo det også?

tirsdag 8. september 2015

Var jeg så stressa?

Jeg kom over et gammel innlegg her om at det var bare 4 måneder til termin

Jeg var visst stressa, leser jeg både i teksten og mellom linjene.

Vel, det er 4 måneder og 2 dager til termin. Det er vel 3,5 mnd til jul eller noe sånn. Og jeg tenker "det er jo fire mnd igjen til termin, ikke noe stress". Jeg har ikke tenkt på å begynne å vaske klær enda, har ikke sortert, men vet vi har det meste, mangler muligens noe ull, for noe var så slitt at det utgikk. Vi har vel faktisk ikke vogn, og er usikker på om bilsetet er blitt for gammelt.

Men det går vel fint?

Jeg skal IKKE kjøre på juleferie med bekkenløsningen min denne gangen da, det ville vært litt tullferd så nært termin, også har vi uansett sluttet med juleferie, vi feirer jul hjemme, alene eller sammen med dem som har lyst å være her med oss.

Jeg burde sikkert begynne å tenke på julegavene, og i alle fall kalendergavene.
Jeg har egentlig kontroll på barnevakt, bare aner ikke hvor fort denne fødselen kommer til å gå, den første gikk fort, den andre tok lang tid, så hva "den tredje er en luring" skal betyr her vil tiden vise. Men jeg stresser ikke med det, det går seg vel til, om vi så ender med en uplanlagt hjemmefødsel fordi vi ikke rekker det, så går selv det antakelig helt fint. Dog er det ikke det jeg planlegger da, vi har på planen å snakke om det, om vi skal forsøke hjemmefødsel igjen eller vannfødsel på sykehuset med mulig tidlig hjemreise. Men som jeg sier til mannen, det er da fire måneder til, ikke noe hastverk....


søndag 6. september 2015

Hei, her er jeg igjen

Ja, jeg tenkte jeg skulle prøve å sparke liv i denne bloggen igjen. Vi får se.

Et nytt teppe er i alle fall på pinnene. For en ny baby er i magen, forventet ut i verden i første halvdel av januar.

Fargene får jeg ikke helt rett til å vise, får prøve meg litt mer med kamera og evt bildebehandling en dag, kanskje når det er ferdig? Det hvite papiret er med for å prøve å få kamera til å finne en hvitbalanse. Ikke akkurat det beste bilde, men bare noe for å sparke igang bloggingen igjen.

Og når jeg først viser frem litt da, så kan jeg jo legge ved dette også:


Det er et bilde fra "drivhuset" mitt tatt nå nettopp. Og det beviser flere ting
*Jeg sådde mer enn jeg klarte følge opp i år også
*Jeg trenger et større og skikkeligere drivhus
*Noe gikk galt denne sommeren, det er ikke en eneste moden tomat på disse enda. Ikke en eneste. Der er en miniagurk, som ser mer ut som ei kule, som muligens kan tas inn. Inne har jeg noe chili som kanskje blir moden til vinteren. Den største har dessverre fått et eller annet ulumskheter på seg, så det spørs om den må gi tapt før ting modner.

Time will tell.

Vel, kanskje kommer det flere oppdateringer fra meg etterhvert, vi får se.


onsdag 4. desember 2013

I denne søte adventstid...

Årets første julekaker er bakt, og beslutning om å sparke liv i bloggen igjen er tatt. Det må bare følges opp. Den som følger med får se.

lørdag 21. september 2013

Åpen brannstasjon!

 

I dag er det åpen brannstasjon over hele landet.

Vi skal, skal du?

Finn nærmeste åpne brannstasjon på www.brannvernuka.no

Mine to barn gleder seg veldig. Ja, strengt tatt har jeg gledet meg en stund jeg også, fordi jeg visste de ville like det. Jeg har ikke fortalt dem det før i går, for at det ikke skulle bli for lenge å vente, men nå er det ikke mange timene igjen, og det blir nok veldig, veldig kjekt. Vi har vært før, det er en årlig tradisjon med brannvernuke som avsluttes med åpen brannstasjon, og for oss som har en som er så opptatt a brannbiler, brannmenn og brann, er jo det veldig fint.

Ungene har hatt fokus på brannvern i barnehagen hele uka, hun har malt bilde i brannfarger og fargelagt en brannmann, og deltatt i brannøvelsen i går. Han har snakket om brannvern, øvd på brannøvelse (dvs, uten lyd, men øvd på hva de skal gjøre), hatt dramatisering hvor barna korrigerte de voksne på hva de skulle og ikke skulle gjøre om det be brann, og øvd på å “ringe til brannesenet” Og altså brannøvelse hvor brannalarmen gikk i går.

Og i dag er det åpen brannstasjon.

“Mamma, husker du hvor vi skal i dag?” spurte han meg nettopp. Ja, det husker jeg absolutt, her jeg sitter og skriver. Og ja, han husker han også, vi skal på brannstasjonen!

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...