lørdag 30. juli 2011

Hjemmelaget bringebærsyltetøy

Ja, det har jeg laget i dag. Det er veldig enkelt.

Da jeg var på en liten handlerunde i dag oppdaget jeg at butikkene solgte bringebær til akseptabel pris, ikke disse 200 gram til 40 kroner som de hadde tidligere i år, men 300 gr til 19.90. Helt grei pris, for en som ikke gidder gjøre større krumpspring for å få tak i dem, tenker jeg. (for to år siden var det dog 350 gram for samme pris…)

P7300242Vel, jeg plukket meg meg bær, de hade lokk så de var veldig greie å få med seg, selv om jeg hadde med meg baby. Pent stablet på kjøkkenbenken, jeg burde på dette tidspunkt antakelig ant en liten mistanke, men det er nå så.

 

P7300243

Her er to kg bær på plass i mikseren, jeg har egenhendig kuttet hvert enkelt bær for å se at kvaliteten var grei, og at det ikke var makk i dem. Det var ikke en eneste makk i noen av dem, men jeg er nå opplært til dette fra barnsben av, så jeg gjorde det da likevel. Bæra hadde veldig god kvalitet også.

P7300247

Jeg tilsatte en pose certo frysepulver, og 400 gram sukker. Oppskrifta på posen tilsier 500 gram, men jeg syntes 400 ble passe søtt. Det avhenger jo litt av hvor søte bær man har, og hvor syrlig man vil resultatet skal bli, jeg synes bringebær gjerne kan smake litt syrlig.

P7300244

Og da var det til og med noe bær til rest. Jeg visste at dersom innholdet stemte, så ville det bli slik, men jeg hadde i bakhodet den gangen jeg kjøpte “4 kg” og hadde 3350 gram.

Og ja, akkurat der er den detaljen jeg burde husket, og i alle fall mistenkt når det hele ble så uventet lett å få med meg hjem. FIRE kilo. Jeg hadde altså kjøpt 2,4 kg jeg (sånn siden jeg altså tenkte jeg kanskje burde ha en boks å gå på for å være sikker) Derved ble det jo ikke akkurat så mye syltetøy som jeg pleier lage da. I tillegg hadde jeg nok litt mye i hver boks, for de fire kg jeg laget av sist ble altså 19 bokser, og disse to kg ble bare åtte.

Vi får se, muligens gjentar jeg suksessen på mandag, for ÅTTE bokser er ikke akkurat så mye for et helt år da…

P7300248

Noen av ekstrabærene fikk æren av å bli hurtigvarianten da, gaffelknekkede bær på kveldsskiva. for syltetøyet må en tur via fryseren før det er klart til å spises.

NAM.

fredag 29. juli 2011

Livet SKAL gå videre. Grønnsakene vokser.

a, jeg har bestemt meg. Stillheten skal ikke lenger råde her i bloggen. Det dreier seg på ingen måte om at jeg har glemt. At jeg ikke er lei meg lenger. At jeg ikke lenger tenker på det som har skjedd, mange ganger om dagen og natten. Det betyr bare at jeg har bestemt meg for å ta fatt på fortsettelsen. For livet skal gå videre, og da skal jeg spre kjærlighet og glede. Til dem jeg er glad i, og smådrypp til andre som måtte finne glede i det jeg finner på.

Og noe av det min sønn setter veldig stor pris på nå om dagen, det er grønnsaksplantene våre.

Vi kom hjem fra ferie tirsdags kveld. Jeg var i elendig form, frøs så jeg hakket tenner (nei, her var ikke kaldt, jeg var syk) hodepine, svimmel, you name it. Mannen bar inn fra bilen, jeg satt under et pledd og varmet meg med lillejenta, til han hadde fått inn det vi trengte for å legge Knerten. Så fikk vi gutten i seng, og jeg tok meg en lang, varm dusj. Sånn at jeg tilslutt ble litt varm inni meg for ei lita stund.

Mens han bar inn ting kom han til å se ut det lille vinduet fra lekekroken, hvor han har utsikt til grønnsakene våre, og utbrøt “for en jungel!”

P7160050

Slik så det ut før vi dro, det var da en liten jungel dette også. Dvs, dette var før jeg hadde båret ut de minste to paprikaplantene, og hentet sukkerertene fra fremsiden av huset (hvor de var under tak og derfor ikke ville få noe glede av det varslede regnværet som skulle ta seg av vanningen i vårt feriefravær)

P7280222

Dette er det synet min mann omtalte som jungelen. Ved nærmere ettersyn er det en del som har vokst litt ja.

 

 

 

P7280226

Den tomatplanten som sto inne og vokste ut av vinduet. Den er nå vesentlig høyere enn meg, faktsik. Den fortsetter opp under taket her. Men dessverre har toppen knukket, siden den ikke hadde noe å støtte seg til, så jeg er usikker på om den kommer til å vissne der oppe, der er masse små tomater, og en blomsterklase som skulle blitt tomater, som i så fall faller fra. Bladene er litt lysegrønn, de har ikke helt for vane å trives med å pottes om plantene mine… Men alt i alt er den stor, og har mange tomater og blomsterklaser på seg, så det blir spennende å se hvordan den utvikler seg etterhvert.

 

 

Tomatplanten i hjørnet, den som P7280227har stått ute lengst, ser frisk og fin ut, den er også høyere enn meg, men svigermor har knyttet den fast i veggen rett og slett, så der står den greit. Den er selvsagt helt utav alle proposjoner, og har fått langt flere “topper” enn den skal, men sånn er det nå bare. Jeg har tatt en alvorlig runde med å knipe “tyver” etter ferien, noen var blitt litt store også. P7280230P7280231P7280232

Men den bærer frukter. Dette er bare et knippe av de blomster/fruktklasene som finnes på den, de som har kommet lengst.

Men som bildene viser, alle tomatene er grønne. Og som Knerten vet, de må bli røde før vi kan spise dem. Det spørs om sommeren varer lenge nok til det…

P7280225Det som vel vakte størst glede for meg var dette synet, som jeg registrerer at nesten ikke er mulig å se på bildet, man må kanskje vite hva man ser etter, men ca midt på bidet, rett til vesntre for stammen er der en grønn klump. Det er en liten paprika! Og den andre store paprikaplanten har også en minipaprika på seg! Endelig faller ikke bare blomstene av med stilk og det hele, det blir frukt! (eller, grønnsaker da)

 

P7280229

Dette var vel Knerten sin største glede, ferdige sukkererter! (Men hva er det som har hendt til venstre her? Jeg, eller Knerten da, plantet et frø fra posen med sukkererter-frø der også, men dette er åpenbart noe annet…)

Han fikk smake en med en gang, og senere på dagen ser han på faren og sier at han vil ha en sukkerert til. “Har vi det i kjøleskapet da?” spørr faren, og gutten smiler over hele seg når han sier “nei, de er der ute på altanen!”

P7280224

Og det litt uklare bildet her, det viser at den eneste jordbærplanten som ser ut til å bli noe av, har fått en blomst. Det ser ikke ut til at vi blir selvforsynt med jordbær av dette, akkurat.  Men det er jo heldigvis heller ikke poenget. jeg håper bare det blir mer enn en jordbær, for jeg fikk smake noen av svigermor sine i ferien, og de var gode, men de er SMÅ, så om vi må dele den i tre for at alle skal få smake (mikro får nok ikke smake, eller, det blir vel ikke evt moden før hun er gammel nok?) så blir det ikke store biten på hver, altså.

Sånn, det var det første innlegget om “det som ikke er viktig, men egentlig er det likevel” i denne nye tiden. Dette ER nemlig viktig for den gleden jeg vil skal prege hverdagen mine barn vokser opp i. Noe av det kjekkeste Knerten vet er når han får lov til å vanne grønnsaksplantene “for de er jo så tørste”, og smake på sukkerertene, og glede seg til tomatene blir røde.

onsdag 27. juli 2011

Litt tom for ord…

Ja, jeg er litt tom for ord. På en måte.

Jeg har ting jeg kunne tenke meg å blogge om. “Jungelen” på verandaen. Ferien. Festlige samtaler med Knerten. Tanker rundt min datters første fem måneder.

Men den dagen hun var fem mnd gammel, det var fredag 22. juli 2011.

Og da klarer jeg ikke bare gå videre i bloggen med “hei, nå er jeg tilbake fra ferie, og endelig på nett igjen, her skal dere se jungelen som møtte oss på verandaen” eller sånn, uten å på ett eller annet vis få markert det forferdelige som skjedde.

Men uansett hvordan jeg prøver, så blir jeg bare tom for ord. Det finnes ikke ord som kan beskrive det jeg tenker, det jeg føler. Så jeg skriver heller litt om hvordan jeg opplevde det.

Fredag var vi på lekebesøk hos min svigerfar, som altså har to barn på 2 og 4 år. Vi hørte Kardemommeby i bilen på vei tilbake til svigermor. Vi aner fred og ingen fare, det er fredag, nå skal bestemor og tante være hjemme i helga. (Vi har nemlig vært på ferie hos svigermor, som ikke har ferie lenger.) Vi møtes i døra av min svigerinne som spørr om vi har hørt det? Om vi har sett? Oslo er bombet!

Tv’n sto allerede på, og vanntro stirret vi på de sjokkerende bildene, før det etter et øyeblikk slo oss at Knerten satt der sammen med oss, og med stor glede så på BRANNBILER! Han fikk se brannbiler på en pc, og etterpå lese bok i en annen del av stua, for vi syntes dette ble for sterk kost for ham. Han er ikke tre enda, han vet ikke egentlig hva “død” er, eller “bombe”, og skjønner ikke hvorfor jeg sier han ikke får “skyte-pang” på oss. Ikke vet han hva/hvor Oslo er heller, har aldri vært der.

Så kommer det fra mannen som sitter og leser avis på mobilen, “det er snakk om skyting på Utøya, hvor AuF har sommerleir!” Sjokkerte og vantro forstår vi ikke i nærheten av hva dette innebærer, men det går et par “politioppdateringer” før politiet endelig begynner å se på begge saker sammen, i stedet for å bare svare at “det må en annen enhet svare på”, for vi vil da sannelig vite hva som skjer der også! Det skulle jo etterhvert vise seg at det var der det “meste” skjedde på et vis.

Så plutselig demrer det for meg… nei, det kan ikke, vel, nei??? Jeg må sende sms til mamma. For det snek seg inn en tanke i bakhodet om at jeg har ei AuF-kusine, hun var vel ikke på leir? Fasttelefonen til svigermor ringer nesten med en gang, det er mamma. Hjertet synker langt ned i magen en plass. Jo, hun er på leir. Hun gjemmer seg på øya. Mamma lover å ringe igjen så snart hun vet noe mer.

Det føles som en evighet. Tv’n oppdaterer stadig. Men selvsagt ikke om det jeg lurer på, nå bryr jeg meg egentlig mest bare om Utøya, og hva som egentlig skjer der. Det er enda en stund før nyhetene kan melde om at en mann er arrestert. Men så ringer mamma igjen. Hun er på land. Hun har lagt på svøm etter at hun så bestevenninna si bli skutt (jeg mener mamma sa “i beinet”, men denne venninna er altså drept)

Jeg puster ut. Men i samme øyeblikk tenker jeg på de mange, mange tusen menneskene i dette landet som ikke får samme melding om sine kjente. Vi aner ikke enda på det tidspunktet hvor mange det gjelder. Jeg kjenner på hvor ufattelig heldige vi er, og hvor ekstremt forferdelig urettferdig verden er. Og jeg tenker på hva det må gjøre med en tenåring å oppleve noe slikt. Det er mange hundre slike tenåringer som har opplevd dette, ikke bare min kusine. Hva gjør det med dem?

Jeg legger meg til “ti på utøya, kan forventes å stige” og vekkes til “over åtti!” ÅTTI. (Det har heldigvis blitt nedjustert etterpå da. Men hvor absurd er det egentlig at vi sier at det “heldigivis” er bare ca 70? Det er mange, mange mennesker det!)

Jeg er grepet av en dyp respekt for den måten Stoltenberg har fremstått som statsminister i denne tiden. Og det samholdet det norske folk har vist. Vel, og andre folk, for den del. Alle folk.

Men jeg aner ikke, klarer ikke, har ikke ord for å helt skrive hva jeg egentlig tenker og føler. Sånn ondskap. Ja, det er ondskap. Og så mange liv. Så mange uskyldige liv.

lørdag 16. juli 2011

En vogn ut, en vogn inn.


Ja, dette må jo telle som et stort punkt på 365-ting-ut-av-huset lista mi. Jeg har endelig solgt min babyjogger city elite som jeg har planlagt å kvitte meg med i et halvt års tid eller antakelig lenger.
image
I stedet har denne saken kommet i hus, Quinny Zapp Xtra, reisetrille som blir liten, har sittedel som kan være fremover som på det bildet, men også bakovervendt slik vi velger å bruke den, og har liggestilling. Den har to stillinger bakovervendt og tre fremover.
Denne tar liten plass i bilen, hvilket kommer godt med når vi skal på ferietur, siden vi jo også fyller baggasjerommet med et hundebur, i tillegg til at vi skal ha med oss klær og bleier.

tirsdag 12. juli 2011

Nytt design i stedet

Jeg jaktet på den linjen jeg skrev om i går, men fikk ikke til å vise den, før jeg rotet meg inn i designet, og da fant jeg et nytt jeg ville prøve litt. Så derved har jeg nye farger og utseende, atter en gang.

mandag 11. juli 2011

Google+

Ja, jeg har visst rotet meg inn på det. Det virket jo så spennende når jeg ikke fikk tilgang, så jeg fikk en invitasjon, og vips så var jeg inne. Må nok utforske litt mer, men det er nok mer gøy dersom det kommer inn flere jeg kjenner da.

Får nok se mer på det etterhvert. Men det ser oversiktelig og greit ut sånn innledningsvis i alle fall. (Som om jeg trenger å bruke enda mer tid på nett…)

Award til meg, deler videre.

imageJa, jeg har fått denne awarden. Det er en som gies til bloggere med under 100 følgere, som man synes fortjener flere følgere.

Det er Inger Lise som var så grei å gi meg denne, jeg elsker bloggen hennes. Mye koselige innblikk i livet hennes, og om hennes datter.

Og  regelen er slik at mottaker må denne med fem andre bloggere med mindre enn 100 følgere.

Jeg velger da

Anne i lykkehjem. Denne bloggen har nesten ingen som er meldt seg som følgere, men en del lesere likevel da. Anne begynte å blogge da de bygget hus, men huset er forlengst ferdig, og bloggen dreide over til innredning og interiør. Så ble hun mamma, og bloggen dreier seg i dag om familieliv, interiør og fortsatt litt husgreier.

Gerd som skriver om livet som mamma. Det er mye festlig å lese her.

Smula som har en veldig fin og informativ tøybleieblogg.

Anette som skriver om “miljø, hobby, tøybleier, bæretøy, dyr og verdens vakreste barn” (nåja, verdens vakreste barn har jo jeg da, men det mener jo enhver mor, så det får gå for denne gang…)

Vera/Bamsemums som også er en tøybleieblogger, hun strikker og syr en del tøybleierelatert som hun selger også.

Så vanskelig det skal være?

image

Denne vil jeg gjerne ha under innleggene mine, så jeg haket av, som bildet viser, for at den skal vises.

Men viser den? Ikke som jeg kan se. Jeg utforsker videre, så om ting plutselig kommer og går her i dag, så er det derfor.

onsdag 6. juli 2011

Litt over stokk og styr

Ja, grønnsakene mine altså.

Plutselig begynte de å vokse, og jeg var ikke helt oppmerksom, og vips så har for mange sideskudd fått bli for store.

Derved har alle mine store grønnsaksplanter flere stammer enn de skulle. Det er ikke helt optimalt.

P5300273

Det er ikke mer enn en god måned siden de så slik ut. Ganske små og kontrollerbare. Nå er de dobbelt så høye, og vesentlig mer omfangsrike.

 

 

P7060014Den som står ute tror jeg skal klare seg greit. Den begynner å bli høy, og har et par sideskudd som har blitt store, men den virker stabil og sterk, og koser seg der den står.

 

 

 

 

P7060012

Tomatene vokser fra dag til dag, det er direkte festlig å se på. Og den har ikke bare tomater en plass heller.

 

 

 

P7060013

Litt lenger oppe på blomsten ser vi nemlig dette.

Og enda lenger oppe er de enda flere blomster, men der er det ikke kommet tomater enda da.

 

Den som står inne… den er litt ute av kontroll.P7060015

Det er ikke så lett å ta bilde av. Den har altså vokst seg høyere enn vinduet, og inn i kroken vi henger julestjerna etter i desember.

Et stdeskudd, som har fått enda et sideskudd på seg igjen, vokser til siden, hvor den antakelig kveler paprikaplanten, som den har filtret bladene sine litt inn i… Og den har blomster på i alle fall fem plasser, på altså minst tre stammer…

Paprikaen derimot, den trives ikke like godt. Slett ikke. Den blomster. Men så faller blomstrene av, med stilk. Det blir ikke frukt. Muligens fordi den får for lite lys. Denne skulle nemlig også vært begrenset på sideskudd, men det var jeg ikke helt sikker på om den skulle før akkurat i dag, og det er altså litt sent da.. det er for tett med blader, og som sagt er den største av dem vokst inn i tomatplanten den står ved siden av, og i det hele tatt…

Den store tomaten, og muligens en paprikaplante eller to, burde plantes om til store tilitersbøtter og settes ut. Men da trenger jeg holdehjelp fra min mann (gruer meg til å prøve å få disse to fra hverandre, uten at den store tomatplanten rett og slett velter eller knekker…) og gode oppstøttingsmuligheter for denne monstertomatplanten…

vi får se. men jeg har i alle fall lært en del, og dette er jo det første året. Så jeg skal absolutt prøve igjen neste år også!

søndag 3. juli 2011

Sol, bading og…

bade

Ja, i går var det sommer her hos oss. Det var varslet opp i 24 grader, og derved var det frem med plaskebasseng. I fjor hadde vi det ikke fremme en eneste gang, så i år var jeg fast bestemt på å utnytte et hvert lite gløtt der det passet.

Så derved fikk Knerten bade. Det var meldt regn på ettermiddagen, som ikke kom før på kvelden. Sommeren må utnyttes når den er der.

Et par timer senere sov Knerten på sofaen uten å ha spist noe særlig middag. Så kastet han opp. Det gjør han enda.

 

Oppdatering: Like etter jeg opprinnelig postet dette innegget, kastet han opp for det som viste seg å være siste gang. Han har spist, og beholdt, to små måltider etter det. For en som kastet opp av 7,5 ml paracet (I know, stikkpiller. Men det har vi bare i babystyrke, så vi tenkte han kunne få flytende. Ikke mye feber, men klaget over vondt i hodet i tillegg, så det var jo verd et forsøk.) er jo det å beholde et halvt pizzastykke stor fremgang.

Men han sover. Sover, sover og sover. Det er jo på tide å få i ham kveldsmat og legge ham nå, men han har sovet på sofaen i et par timer. Han har sovet mye på dagen i dag, så jeg er usikker på hvordan natta blir… Det er slitsomt for en liten kropp å være syk, så vi lar ham sove så han skal få den hvilen han trenger for å bli frisk igjen. Men jeg håper han trenger en laaaang morgen i morgen også. Det ble ganske lite søvn på meg i natt (og antakelig enda mindre på mannen, som er den som stort sett bar Knerten ut på badet, siden jeg var kvalm selv, og rett og slett svimmel mens jeg enda lå i sengen, så ikke snakk om at jeg tok sjangsen på å bære noen altså!) så det verdsettes om hjemmedagen hans innledes med en seeeeeeeeeeeeeen morgen. Mannen skal jo på jobb da, og jeg skal være hjemme med begge to i et par dager. Ja, for 48 timer fra siste oppkast, det er til etter lunsj på tirsdag det, så han kan vel ikke sendes i barnehagen før på onsdag. (Og da er det bare tre dager igjen, så stenger barnehagen for tre uker sommerferie.)

fredag 1. juli 2011

Tomater!

Små, grønne, og neppe gode enda.

P7010351Men det er tomater. Jeg viste dem til Knerten i dag. Jeg sa de var små, men han mente det var to store og de andre var små. Vel, ja et par er større da. De som kom først. Men store er de ikke. Nå er ikke dette en type tomatplante som får STORE tomater, det er cherrytomater, så de skal være små, men ikke helt så små da. Jeg forklarte ham at det blir tomater, men at vi må vente til de blir større, og røde, før vi kan spise dem. Men at når de blir røde, da kan vi spise dem, for da er de ferdige tomater.

P7010353

Ikke verdens beste bilde, dette. Men det er altså i alle fall fem små tomater på den nederste blomsterklyngen her. Og det er en på den som ses langt der oppe også. Og mange flere knopper som ikke har blomstret enda på den. Og enda et par klaser til som ikke har begynt enda. Jeg er spent på hvor mange tomater vi evt får ut av dette.

Den tomatplanten som står inne, den står altså fortsatt inne, og blomster i i alle fall to klaser, og har et par til den også. Den TRENGER større potte (og bedre/lenger blomsterpinner, den vokser jo sidelengs…) men det er det ikke plass til i vinduet, så da må den ut. Jeg er litt småskeptisk til det, selv om denne her altså klarer seg fint ute. Kanskje jeg tar sjangsen i helga, det er meldt riktig så varmt og sol i morgen, det kan jo være en grei overgang for den.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...