fredag 10. februar 2012

Det er ikke nødvendig…

Det er ikke nødvednig, det er ikke nødvendig, det ER IKKE nødvendig å gå og titte i potta hvor de små jordbærfrøene gjemmer seg i dag. Helt garantert, det er ikke noe som spirer der. Slett ikke.

De ble sådd i går. I GÅR. I fjor tok det som sagt 11 dager, i noe varmere omgivelser. Det har med andre ord slett ikke skjedd noe på et døgn.

Ikke er det nødvendig å titte i boksen med clivia-frøene heller, egentlig. Men den står nå på skapet ved siden av sofaen, så det er jo lett å ta en titt der en gang eller ti for dagen. Ikke at det skjer noe fortere av den grunn der heller, det skal etter sigende kanskje komme en spire der neste uke, mener jeg. Men altså, ikke i dag. Ikke har den det helt varmt nok heller, det er ikke 25 grader på skapet mitt, ikke mer enn rundt 23 på det varmeste, og kjøligere på natten.

Jeg klarer å motstå fristelsen til å gå ut i skapet i gangen og sjekke jordbærene i dag. Men jeg klarer ikke la være å titte i boksen med Cliviafrøene. Heldigvis er den gjennomsiktig, så det er ikke noe problem da. Litt mer tiltak å komme seg inn i skapet i gangen, hvor vogna står forran (Men ikke akkurat nå som Mikro sover utenfor døra) og under bøtta som står på hodet over potta for å se til at der er mørkt. Muligens har jeg gått til litt drastiske skritt for å “stille mørkt”, men hey, mørkt står det, mørkt blir det.

torsdag 9. februar 2012

Og så er jordbærene i jorden

Eller egentlig på jorden, for disse skal vist ifølge slik jeg tolker pakken såes PÅ fuktig jord, og altså ikke tildekkes.
De skal stå mørkt til de spirer, da skal de ha det "lyst og svalt". Så for øyeblikket står de inni skapet i gangen, under ei vaskebøtte, for de skal altså stå mørkt, og det er sannelig ikke mange mørke steder her i huset. I fjor sto de inni et kjøkkenskap, men der er ikke plass i år, og det var jo ikke akkurt knallsuksess med spireraten heller, så jeg prøver noe nytt i år. Det er dog kaldere i gangen enn på kjøkkenet, så vi får se hvordan dette går. I fjor spiret de etter 11 dager ser jeg av blogg-posten, men det tar vel sikkert litt lenger tid da i år siden de står kaldere. Vi får se.

Jeg håper i alle fall på at vi får modne bær i år. I fjor fikk vi et som rakk å bli nesten modent før det råtnet i intenst regnvær. Vi fikk jo også bare en plante, i år satser jeg på mange, og masse jordbær :)


Jeg forsøker noe jeg slett ikke kan.

 

I denne lille plastboksen, på et vått papir og med ekstra lys, ligger to små frø. Eller, helt små er de da ikke, det er mer snakk om små klinkekluler, egentlig. Det er Clivia-frø.

En gang for mange år siden fikk jeg en avlegger av en Mønjeclivia av min mor. Hennes plante hadde hun i sin tid fått da hun var gravid med meg, og jeg syntes det var stas å ha en avlegger fra denne. Men, om det var meg som var lite flink med den, om den ikke  tålte behandlingen og flyttingen, eller om den rett og slett ble syk, i alle fall døde den planten sakte, men sikkert etter at vi flyttet hit.

Nå kom jeg i min “jakten på ting (grønnsaker) jeg skal så i år”-jakt over cliviafrø, og detaljert forklaring av hvordan jeg skulle gjøre det, på et forum for hagegale folk. Og jeg fikk det for meg at det hadde vært gøy å få til nye. Selv om jeg vet at dette er planter som bruker lang tid (les, flere år) før de blomstrer.

(Det må her legges til at når min mann registrerte at jeg leste på et forum for hagegale, så lurte ham på hvor gal jeg var. Ja, for man må være spenna galen om man liker hagen vår, sånn som den ser ut! Sant nok, men så er det nå engang slik at 1)jeg har ikke planer om at hagen vår egentlig skal se ut som den gjør og 2) jeg har nå egentlig drømmer om en helt annen hage og 3)jeg var der uansett for å lese om tomatplanter i potter på verandaen, og sorter som ikke blir helt så enormt store som de vi hadde i fjor.)

Det ene førte til det andre, og onsdag lå det en konvolutt i postkassa mi, med to, ganske store, frø. Den ene merket “gul”, for dette er altså frø fra to forskjellige planter, den ene får gule blomster, den andre røde. (Ingen oransje som egentlig er den vanligste, den jeg hadde sist) Og i iveren etter å gjøre dette rett, med vått papir og tett, ren boks og det hele, så puttet jeg begge oppi…. og vet ikke lenger hvilket som er det til gule blomster og hvilket som gir røde. Det vil tiden vise, ifølge hun som sendte dem til meg vil jeg se forskjellen allerede når bladene kommer, for de er ikke like.

Det vil nok ta tid før disse blir noe særlig til blomster å vise frem, gitt at de i det hele tatt blir det da, men jeg lover å følge opp med rapporter.

Og i min “bla gjennom frøposene og se om ikke noe skal såes snart”-runde registrerte jeg at jordbærplantene faktisk kan forkultiveres fra februar. Det kan nok gi bedre sjangser for modne bær enn den direkte såingen jeg hadde for meg i mai i fjor, så nå har jeg planer om å finne frem ei potte og litt jord. Ja, og til og med forsøke meg på det jeg ikke våget i fjor, å så flere frø i en potte, og la dem blir til små spirer som så prikles, og fordeles i hver sin potte da. Det blir spennende.

Jeg har nok ikke akkurat grønne fingre, men jeg prøver meg, leser og får råd, og forsøker å bli litt flinkere med tiden. Om ikke akkurat grønne fingre, så kan jeg kanskje få lyyysegrønne fingertupper etterhvert?

tirsdag 7. februar 2012

Ut på tur.

-Mamma, nå kommer fiskene i vannet!

-Mamma, nå er det grevelang

-Mamma, de sier dum og deilig!

Vi har kjørt tur/retur Bergen-Ålesund med Knutsen&Ludvigsen i cd-spilleren. Mor og far synger med mens greveling, grevelang glir over i “Eg ve te Bergen”. Mens vi kjører nordover er det med et noe skrått blikk på hverandre vi synger akkurat den setningen. Er det dit du vil? Vi kjører jo derfra. Vi er ikke suuuuupermotivert for turen. Jo, vi har lyst, selvsagt. Vår niese skal døpes, selvsagt vil vi komme. Vi skal kose oss med familien i noen dager, selvsagt gleder vi oss. Det er bare det at det er 37 mil å kjøre oppover på fredag, og de samme skal vi tilbake på mandag. Og dette er tredje gangen på like mange måneder vi kjører disse milene. På vinterføre.

På vei tilbake på mandag er det enda en gang

-Mamma, nå kommer fiskene i vannet, igjen! Og joda, vi synger med. igjen ser jeg skrått på mannen, for han lengter da vitterlig ikke etter noen han kan prate i munnen på, som han ikke prater hull i hodet på, fordi de prater like mye selv. Min mann er ikke en mann som prater hull i hodet på noen, garantert. Han tenker sikkert om meg noe av det motsatte, at jeg absolutt kan snakke hull i hodet på de fleste. Så vi ve te Bergen, ve te Bergen med det samme! Ikke minst fordi det er der vi faktisk bor, og vi vil hjem. Vi er slitne, ungene er trøtte og lei. Vi vil hjem.

Men sånn mellom disse to dagene med langkjøring så har vi jo fått kose oss med familien, Knerten har vært på akebretttur til butikken med morfar, vi har vært i barnedåp, Knerten registrerte at kusina hadde pynta seg! (Ja, vi forklarte at den samme kjolen pyntet lillesøster seg i da hun ble døpt. Ja, og at den faktisk ble laget til at HAN brukte den når han ble døpt! Stor stas!) vi hadde “Knerten blør neseblod, kan ikke fordra at mamma prøver stoppe det/begrense skadene med et papir” på toalettet i kirka, iført bunad (meg) og festdrakt (ham) og kom fra det med blod på skjortene våre begge to…  Derved var det på en måte like greit at jeg aldri fant den egentlige bunadsskjorta mi.

Den egentlige bunadsskjorta mi vet vi sist var i bruk i juni 2010, når min mor var i to konfirmasjoner på ei helg, da lånte hun den. Både hun og jeg er ganske så sikker på at hun har levert den tilbake, for lenge siden. Vel, neste gang jeg brukte bunad var i Mikro sin dåp, og da hadde jeg “ammeskjorta”, dvs den gamle, noe utslitte, bunadsskjorta mi som mamma har sydd om så den kan åpnes forran (egentlig skal den nemlig trekkes over hodet, og det er veldig lite ammevennlig…) Og denne hadde jeg påfølgende 17. mai også. Og altså, så har jeg ikke hatt bunad siden, og den egentlige skjorta mi lå ikke på plassen sin når jeg kom for å hente den torsdag. Heldigvis hadde jeg jo fortsatt ammeskjorta, så da ble det den. Så er det ikke 100% krise dersom jeg ikke får den heeeeeeeeeeeeelt ren, kunne jeg tenke, der jeg sto med bloddråper på skjorteermet.

Men jeg bør finne den egentlige skjorta mi til 17. mai, tenker jeg.

Vel, vi har i alle fall vært på tur i helga. Og nå er vi hjemme. Bloggen vil nok få et par oppdateringer, jeg har planer om å så litt, nå som vi er hjemme. Og så skal jeg strikke ferdig den kjolen til Mikro sin ettårsdag, så da kommer det nok bilde av den også etterhvert. Ja, også er vi godt igang med årets “365 ting ut av huset”-greie, men som de tidligere år, jeg er ikke så god på å huske å skrive det ned underveis da. Men jeg husker noen ting i alle fall, så det kommer nok et innlegg om det også snart.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...