lørdag 31. desember 2011

Godt nytt år!

2012. Vi får se hva året bringer, mer aktiv blogging enn slutten av 2011 kanskje? Et mer utfyllende innlegg med oppsummering og tanker fremover kommer nok i alle fall litt senere.

lørdag 3. desember 2011

Tester mobil-blogging.

Ja,  dette er bare en liten test, men dersom dette fungerer fint og er så lett som det ser ut til, kan muligens det bli mer jevnlig liv i bloggen.

søndag 23. oktober 2011

Vi rydder for livet.

Ja, nå er det for en gangs skyld ikke snakk om at vi rydder huset vårt, men TV-aksjonen. Vi har hatt besøk på døra, pengene lå klar, og siden det ellers nesten aldri er noen som ringer på døra her, antok jeg det var innsamlingen som kom, og tok dem med ut. Knerten fikk hjelpe meg å putte pengene i bøssa. Damen takket og sa han var flink, og en stolt gutt smilte. Ja, han var flink.

Men så stokket det seg for meg. Jeg ville forklare ham hvorfor vi ga damen disse pengene. Ja, vi gjør det fordi noen trenger dem mer enn oss, i et land der de ikke har så mange penger, så skal de… der stoppet det for meg. Hvordan i all verden forklarer jeg en treåring MINERYDDING? At her hjemme rydder vi leker fra gulvet så ikke mamma, pappa eller Knerten tråkker på dem og får vondt. Men at der rydder de miner som ellers kan sprenge og drepe og lemleste barn, mødre og fedre, søsken, besteforeldre og barnebarn.

Vi skal nok ta oss en lite prat til, jeg skal prøve å finne ordene for å forklare i alle fall at de skal bruke pengene til å rydde bort farlige ting som ligger gjemt under gresset, på veiene, der barna leker og sånn. Og at vi derfor, som er så heldige å bare ha leker som ligger og roter til rundt oss, gir penger til dem som trenger det til å rydde viktigere ting.

Men det er nok ikke i år at han på noe vis kan fatte hverken hva en innsamlingsaksjon eller formålet for den dreier seg om. Likevel synes jeg det er viktig å gi barna, sakte, men sikkert, et innblikk i hvor heldige vi er som bor her vi bor, og hvilket sosialt ansvar vi bør ta. Hvilket minner meg på at Knerten nok ER gammel nok til å tegne tegning vi kan sende til PLAN-fadderbarnet vårt i alle fall, sammen med et brev fra oss.

fredag 21. oktober 2011

Hva har skjedd med babyen min? Tiden flyr!

For 8 mnd siden var jeg ettbarnsmor, men i ferd med å bli tobarnsmor. Fødselen hadde startet, men tatt pause. Neste morgen ble Kristine født i badekaret her hjemme. Og derved hadde jeg en veldig liten, nyfødt baby.

Denne babyen min, hun er jo babyen min, ikke sant? Bare lille babyen min. Dag etter dag, de vokser jo, men man ser det jo ikke. Før jeg nylig ble tante til ei lita jente. Vi dro avsted for å hilse på, og det var ei liiiiita, lita jente det. Dvs, lita var hun jo ikke, hun var jo helt normal i størrelsen altså. Men med ett ble den lille babyen min stor.

Særlig da jeg en kveld befant meg på badet med to små jenter. Jeg begynte med å bytte bleie på min vesle niese, men den frøkna brukte lang tid da hun bestemte seg for å gjøre mer etter at tante hadde vasket henne, og deretter enda litt mer. Og min datter var trøtt, så hun orket ikke vente stort lenger, så jeg overlot min niese til min mor, og tok min datter på et håndkle på gulvet siden stellebordet altså var opptatt.

Og OI, plutselig hadde jo min datter LÅR. Hun er ingen tykk jente på noe vis, men hun har litt mer kropp enn en nyfødt… Ikke ligger hun i ro heller. Hun vrir seg over på magen, kaver avsted og, ja, vil ikke ligge i ro nei.

Min lille baby, den lille, lille jenta mi er ikke en helt liten baby lenger akkurat.

I morgen er hun nemlig altså 8 mnd gammel. Ei lita jente som spiser fast føde, hun elsker grøt, ikke like ivrig på middag, men noe er bedre enn annet. Hun strekker seg etter vår mat, hun kaver omkring på gulvet, hun utforsker verden, hun klapper, vinker og viser stor glede av å se de hun kjenner.

Den lille, lille jenta mi, er ikke så lita lenger.

 

(Og hva har skjedd med bloggen? Jo, altså, jeg gjør en og annen liten hverdagsnotis på google+ nemlig, og å blogge blir hakket med tiltak. Og det har visst blitt litt lite av det. Men ikke alle er der, og av de som “er” der, er det en del som ikke ser ut til å huske det, de ER der liksom ikke… så jeg skal skjerpe meg på bloggfronten)

mandag 17. oktober 2011

Ny buzzadorkampanje–Vanish

 

Ja, som den buzzador jeg er har jeg fått teste Vanish denne gangen. Jeg tester, deler med venner og bekjente, sier hva jeg mener, og rapporterer tilbake. P9150089

Min første mening, pakken jeg fikk var stor og innholdsrik. Jeg liker Vanish fra før, men her var mer enn jeg visste fantes, og til min store glede, pulveret er blitt parfymefritt! Det gjelder dog dessverre ikke den flytende gel’en.

 

P9300128

Min kjære sønn har gitt meg en del muligheter til å teste ut dette her, da han har hatt ikke mindre enn fire tilfeller av neseblod i løpet av test-perioden. Det er bare det første jeg tok bilde av, og det er vel litt dumt, for det andre var langt mer omfattende.

Men altså, neseblod på natta, blir blodflekker i senga. Borte ble det. Neseblod mens han så tv ga blod på genseren. Borte ble det.      Neseblod i bilen ga blod på klær og strikket teppe, og ¨på mannens helt hvite t-skjorte. Teppet har jeg glemt å vaske. Guttens genser ble vasket etter et par dager, og ble ren. Mannens hvite ble vasket etter over ei uke, og ren ble den også.

Min yndige datter tørket av seg tomat-basert babymiddag på ulljakka si. Den ble vasket noen dager senere, og ble helt ren. (*)

Og sannlig fikk min mor, som fikk en av posene jeg delte ut, grunn til å teste den også, da Knerten blødde neseblod mens vi overnattet der også…

Min konklusjon er at jeg liker Vanish like godt som før, minst. Jeg digger at det er blitt parfymefritt, men hadde ønsket det gjaldt gel’en også, for nå lukter ungenes ulltøy parfyme, og DET liker jeg egentlig ikke, selv om det jo er fint at det ble flekkfritt da…

(*)Her må det dog legges til at å vaske mørk og lys ull sammen har ikke pleid å være noe problem, men å blande inn HELT nye, svarte ullsokker som aldri er vasket, ikke var helt genialt.. to rosa plagg med stygge skygger. Som dog etter en runde av kombinert imsevimse-ull-flekkfjerner og vask med vanish ble borte, heldigvis.

fredag 7. oktober 2011

I rekken av ting vi tester

Ja, jeg liker jo dette med å teste ut ting, og denne gangen er det Knerten som får være prøvekanin, vi prøver nemlig, for Like’n’share, Nycopluss smartkids. Eller som Knerten kaller det, tyggetran.

Og han liker dem veldig godt. Geleputer med sintronsmak som han tygger. Det er stas de dagene han får sånne i stedet for sin vanlige tran (som også smaker sitron, så hva forskjellen er må man jo lure på…)

mandag 26. september 2011

Å strikke ullbukse til tøybleiebruk.

Jeg ble oppfordret til å skrive et innlegg om dette, og det skal jeg prøve på.

Jeg har jo strikket en del ullbukser, og noen av dem er avbildet her i bloggen, som Nattbuksa til Mikro, den første ullbuksa til mikro, ei nattbukse til Knerten og sikkert flere som jeg ikke kommer på i farta.

For at ei ullbukse skal kunne brukes som sperrelag over tøybleier må det være “ren ull”, sånn sm kan toves, ikke superwash-behandlet. Ja, man kan bruke alpakka eller sånn også, det har jeg ikke prøvd meg på, jeg strikker i ull. Tykkelse på garnet litt avhengig av om det er til dagbruk eller nattesbruk, tykkere bukser til natt.

Nøstebarn selger lanolingarn, en man kan like gjerne strikke i ubehandlet ull, og sette inn med lanolin selv. Lanolinkur før man kjøpt hos de fleste tøybleiebutikker, f.eks lillegull tøybleier eller Bleieboden eller andre. Og det må man ha uansett, for buksa må kures etter vask. (Ikke det, jeg vasker dem ikke på månedsvis, så det er ikke ofte de kures altså. Det sies vel egentlig etter 4-6 uker eller noe sånn, men jeg pleier oprere med “dersom de lukter når de er tørre” eller når de har fått flekker på seg av uventet nattetømming av tarmen. DA vasker jeg, og kurer. Eller dersom det har gått så eviglenge at jeg tenker at en kur ikke skader)

De fleste ullbuksene jeg har strikket har jeg rett og slett strikket i Mor Aase ullgarn fra Rema 1000. Ren ull, ikke superwash, ikke babyull. Den siste nattbuka til Mikro er strikket i p3. Ellers er østlandsgarn/vestladsgarn mye brukt. Typisk garn på rundt 90-100-110 meter pr 50 gr garn. Den første ullbuksa til Mikro er strikket iet garn jeg kjøpte på sparkjøp. Jeg velger egenltig bare noe “standard garn” (for det er mye ullgarn som er denne tykkelsen, når det ikke er babyull altså) som ikke er superwash.

Valg av oppskrift er et helt annet tema. Og ikke like lett å skrive om, for jeg har vel enda tilgode å strikke to etter samme mønster…

Jeg har strikket noen trekantbukser (som f.eks den rosa til Mikro) og noen etter Ottobree-mønster eller en egenmodifisert utgave av dette, men jeg sliter litt med å finne det optimale mønsteret. Den siste til Mikro er fra et mønster Bamsemums har lagt ut på tøybleieformet. På det forumet finnes en egen tråd med forslag på forskjellige ullbuksemønster, den ken være vel verd en titt. Men jeg har enda ikke funnet den optimale (for mine barn) så jeg får komme tilbake med tips om jeg finner den noen gang.

Spørsmål? Legg igjen en kommentar, så kommer det svar Smilefjes

søndag 25. september 2011

Mønsterstrikk! Mariuspannebånd!

P9250126Ja, pannebåndet jeg har strikket på, er med mariusmønster.

Dette er første gang jeg har strikket mønster på rundt 20 år. Hvilket er helt sant, selv om det muligens høres litt rart ut når man vet at for 20 år siden var jeg 12. Jeg er litt vagt usikker på hvor gammel jeg egentlig var, men det var vel i de tider? Da jeg strikket dukkejakke i fire farger mener jeg. Til dukka til “det nærmeste jeg kommer ei søster”, min forlover, min kusine Anne. Etter det så slutta jeg vel å strikke, inntil jeg ble gravid med Knerten og fant ut at jeg følte jeg måtte strikke til babyen min.

Og strikket til babyen gjorde jeg, og det har bllitt en del strikkerier siden, men aldri med mønster. Flerfarget bare i form av striper eller multifarget garn, ikke mønster. Jo, en form for mønster på jakka i hentesettet til Mikro, men det var likevel egentlig bare strikket i striper, og så var noen masker trukket opp (en løs over)

Dette måtte jeg gjøre noe med. Så derved har det blitt et stykk Marius-pannebånd. Det er ganske høyt for pannebånd å være da, normalt pannebånd ville nok vært mer bare fra det hvite til det hvite. Men det hører jo med rødt også, og det var nå sånn mønsteret var. Så nå har jeg fått meg et skikkelig bredt pannebånd.

Men jeg oppdaget en ting… jeg strikker stramt. Det vet jeg, men ved vanlig glattstrikk er det ikke så ille. Ved mønsterstrikk strikker jeg STRAMT. Dette mønsteret skulle ifølge oppskriften ha 22 masker pr 10 cm på pinnetykkelse 3,5.

P9170093

Sånn så det ut da jeg rekket opp. Mellom disse to pinnene er det 10 cm. Og 28 masker.

Så jeg strikket mønsteret med pinnetykkelse 4,5 jeg. Måling av det ferdige resultat antyder sånn rundt 24 masker på 10 cm. Jeg tror jeg må øve meg i å strikke en anelse løsere mønsterstrikk…

Service!

Og langt mer enn jeg hadde håpet på.

For noe tid siden plukket jeg frem pumpa mi. Morsmelkspumpe. Men den har lagt seg til en merkelig vane, etter litt pumping endrer nemlig rytmen seg fra sug----slipp-----sug-----slipp til sug----slipp,sug,slipp---sug------slipp,sug,slipp---- og det er ikke egentlig dirkete behagelig.

Jeg gikk inn på nettsiden til produsenten for å se etter om der fantes noe råd mot dette, men jeg fant ikke noe slikt beskrevet, men jeg fant en “chat med vår kundebehandler” som jeg klikket på, og fikk “snakke” med en hyggelig mann. Jeg beskrev problemet, og han skjønte jo godt at dette var lite behagelig. Han ba meg sjekke om jeg gjorde det som bruksanvisningen sa, og linket til denne og fortalte hvilken side jeg skulle se på. Men jeg gjorde det altså slik. Og den fungerer fint i starten, det er etter et par minutter det blir sånn. Jaha, han lurte på om den var gammel eller mye brukt. Vel, ja, altså, jeg kjøpte den jo til jeg ventet Knerten, så den er fra 2008. Men mye brukt er den ikke, for Knerten tok aldri flaske, melkebanken ville ikke ha melka mi siden jeg har hatt cmv, en virussykdom som gjør at melka ikke kan brukes til premature babyer under 1500 gram, og Haukeland har ikke fryserkapasitet til å ta mot melk til andre enn dem.

Men nå var det jo ny baby. Etter litt snakk om problemet fastslo mannen at han skulle sende meg ny pumpe, om jeg syntes det var en god løsning? Jeg syntes det var en veldig god løsning.

Fredag ringte telefonen mens jeg var på trilletur, det var fra Tollpost som hadde en pakke til meg, var jeg hjemme mellom 17 og 21? Jeg ante ikke hvilken pakke det skulle være, men joda, det var jeg.

Utpå kvelden ringte en sjåfør, nå var han her om 5 minutter, var jeg hjemme? Ja, det var jeg, men Mikro våknet akkurat, så mannen fikk beskjed om å være parat.

P9250123Og det var pakken min fra Avent. Som ikke var bare den elektriske pumpesaken som jeg ventet, men hel ny pumpe.

En riktig så innholdsrik pakke, som erstattet mye mer enn den ene delen som var ødelagt.

P9250124

Bare selve den delen på toppen av pumpa, den med håndtaket på, er den som er ødelagt. Så nå har jeg i teorien to pumper, en elektrisk og en manuell (Ja, teoretisk sett to elektriske, men den ene er jo altså den som ikke virker som den skal da)

Snakk om god service Smilefjes

lørdag 17. september 2011

Tova votter til Knerten

P9160090

Her er et bilde jeg tok i går, men ikke ble å blogge likevel. “Nesten ferdig” skulle det handle om, for her ser man jo at jeg helt klart nærmer meg å være ferdig med andre forsøk på tova votter til Knerten. Og dette er ganske stort altså, men det tover jo ganske mye har jeg erfart.

P9170092

Her er det endelige resultatet, som er prøvd på Knerten. Og joda, disse er igølge ham “helt passe”. De er jo det. Ikke for store, men ikke for små heller, så de er passe. Men de er slett ikke for store, så jeg lurer på om jeg må strikke noen som er enda litt større etterhvert.

Men nå har jeg tatt fatt på et nytt prosjekt, spent på om jeg klarer det, for det er lenge siden jeg har stikket mønster med mer enn en farge om gangen altså! Bilder kommer sikkert i løpet av helgen, for jeg er bare halvannen pinne fra å skulle begynne med to farger. (Det var innledningsvis 8 pinner ensfarget vrangbord, og deretter en pinne ensfarget som første pinne på mønsteret.)

søndag 11. september 2011

Strikkegalskapen tar overhånd?

Ja, nå har jeg i det siste tenkt en del på strikkerier. Og med det vokser ønskelisten. Jeg fikk en del penger til bursdagen, jeg lurer på om noe av det skal gå til noe av dette, og noe kanksje havner på ei ønskeliste til jul?

Jeg har jo tidligere skrevet om at jeg siklet på strikkepinner. Jeg har vel heller landet på at jeg ønsker meg noen andre, trepinnene fra samme produsent. De er pene, og gode å strikke med, jeg har kjøpt en for å teste, og liker den. (Mamma sa “de går jo an å strikke med”, om hun med det mente at hun ikke likte dem, eller at hun var overrasket over noe annet enn metallpinner er jeg ikke sikker på, det tenkte jeg ikke på å spørre om.) Disse har jeg nesten sikkert landet på at jeg skal kjøpe meg noen av. Altså, utskiftbare pinner, slik at jeg har pinner i ulike tykkelser som kan festes på kablene, slik at jeg får den optimale lengden på pinnen til hvert prosjekt, uten å måtte ha så innmari mange.

Jeg har tenkt litt på boka “Strikk til Nøstebarn”, som inneholder veldig mange greie oppskrifter. Jeg har et par av dem på enkle mønsterark, men jeg ønsker meg boka. De enkle mønsterarkene koster ikke mer enn 8 kroner, det er greit nok, hadde jeg bare kunnet kjøpe dem, men de kan kun kjøpes sammen med garn. Og ja, jeg liker nøstebarngarnet altså, men det er dyrt, og jeg bruker derfor mye new zealand lammeull som jeg bestille på nett i stedet for totrådsgarnet til nøstebarn, samme tykkelse og kvalitet, halve prisen. Også er det jo lettere å holde orden på ei bok, enn ørtifjørti små ark da.

Og som følge av at jeg liker godt dette garnet, så kommer det neste ønsket mitt. Dette garnet, enten det kommer fra nøstebarn eller nettbutikken i danmark, kommer på hesper. 100 gram tråd, 600 meter. 600 meter tynt garn som skal bli til et nøste før man kan begynne å strikke. Og ja, det MÅ det, det første hespet mitt tok jeg i min naivitet sjangsen på å strikke fra som det var… fire år senere satt min mor her og trengte noe annet å tenke på (mens jeg altså fødte Mikro) og løste opp floken…

Derfor har jeg fra til til annen tenkt tanken, og stadig oftere, på at jeg ønsker meg garnvinde og nøstemaskin. Garnvinde som mange omtaler som hespetre, men det er garnvinde som er det rette begrepet, hespetreet bruker man for å lage hesper, garnvinde til å holde hespet når man skal lage nøste av det. Og nøstemaskin, som man altså bare sveiver på, så lager den et nøste. Som før det første er langt mindre slitsomt enn å nøste for hånd, og dessuten lager et nøste som man kan nå tak i tråden fra innsiden på. Hvilket jeg oppdaget kunne vært en fordel når jeg skulle lage de tidligere omtalte tova vottene. Som nemlig strikkes i dobbel tråd. Jeg lager dem av rester av garn etter ulike babytepper og andre prosjekter, men jeg får jo ikke brukt dobbelt tråd av en farge når nøstet er en liten ball… Og jeg har altså mange små og noen større slike baller, men i de fleste farger har jeg bare en. (Løsningen ble altså votter i grønn og hvit, Knerten har bedt om at neste forsøk skal være blå, det blir nok blå og hvit)

En garnvinde er en gammeldags sak, noen er så heldige å arve slike fra loftet til en bestemor, andre kjøper dem. Man får dem på ebay, på ulike nettbutikker, og på husfliden, i varierende pris, og antakelig ikke helt sammenhengende med kvalitet (altså, billigere kan være like gode som de dyrere, husfliden er og blir et dyrere sted å handle enn utenlandske nettsteder…) Nøstemaskin får man også på ulike nettbutikker og noen strikkebutikker. Og stadig oftere finner jeg meg altså sittende og surfe på slike nettsider, og tenke på hvor mye enklere det hadde vært å få de for tiden 5 eller 6 hespene med garn som ligger i skuffen min om til nøster om jeg hadde slikt… Men egentlig, trenger jeg det? Jeg klarer jo finfint å nøste opp garnet for hånd, det er slitsomt, og gørrkjedelig, men stort sett går det uten floker og slitt tråd i alle fall. Om enn altså resultatet blir en ball. (Ja, jeg har sett en måte å nøste på så man får tak i tråden fra midten, og det er forsøkt, men det ble et veldig “ustabilt” nøste som glir ut i kantene, ikke ideelt.

Men, strikker jeg egentlig så mye at jeg trenger “kvalitetsstrikkepinner”, og slikt nøsteutstyr? Jeg gjør jo kanskje ikke egentlig det. Men nye strikkepinner tror jeg at jeg skal unne meg altså, for stadig trenger jeg “også pinnen” når jeg skal strikke noe nytt, fordi jeg ikke har den tykkelsen jeg trenger i den lengden som skal til. Og andre ganger tror jeg at det har jeg sikkert ikke, så jeg kjøper den. Og har derfor to i samme tykkelse og lengde. Det hadde vært greit å vite at jeg har det jeg trenger. Og det i pinner som er veldig gode å strikke med, og har en fleksibel og myk kabel som lett egner seg til “magic loop”, siden jeg ikke takler dette med strømpepinner. Så får jeg heller la nøstegreiene ligge i drømmeønskelista litt til. Men den boka… den tror jeg at jeg skal ønske meg altså!

Litt små votter…

P9110078

Jeg hadde en mistanke allerede før den første var ferdig, men jeg fullførte dem nå. Før de ble tovet var de litt store til Knerten, men ikke så veldig store, og mistanken ble bekreftet etter en liten runde i vaskemaskinen.

 

P9110080

Dette er nemlig det tovede resultatet, fine votter, som, vel, Knerten får hånden inni, men han kan liksom ikke helt strekke ut fingrene i dem…

Jeg begynner på nytt i en størrelse større. Jeg synes nå de ble fine og deilige likevel, så noen skal nok få bruke dem.

Sånn siden jeg altså ikke har noen større prosjekter på gang, så får det bli sånne småting, til enten noen ber meg strikke noe annet, eller jeg kommer på noe noen trenger. Muligens ei ullbukse til Knerten, etterhvert. Altså, lang ullbukse som ment til bruk under dressen ute. Han har ei da, men den bruker han over nattbleia siden han ikke helt har klart å slutte med den enda, så kanskje han trenger en til, til barnehagen.

onsdag 7. september 2011

Ullbuksa til Mikro

P9060075

Ja, her er den, ferdig strikket og klar til å få seg lanolinkur. Det fikk den i natt, så nå ligger den til tørk.

Jeg er spent på om den vil passe. Beina er nok litt løse fremst, grunnet måten jeg felle av på. ejg har et par ganger endt med å felle for strat nemlig, det er noe med disse vrangbordbeina på ullbuksene, når avfellingen ikke er like fleksibel… Derfor legger jeg inn en del ekstra masker i avfellingen for å få den løs og vid nok, for det var litt surt den gangen jeg ikke fikk ullbuksa på ungen fordi vrangborden var felt for stramt av… Den ser ganske høy ut, så jeg håper den varer lenge. Den hun bruker nå er nemlig litt for lav, slik at det lett blir at bleien stikker opp litt bak, og da blir jo alt vått, så det har vært en prioritert oppgave å få denne ferdig.

Som man nok kan se, har jeg atter en gang feilberegnet hvor mye lengden på garnet krymper når jeg tvinner det, tanken min var nok at resultatet skulle være 10-15 cm lenger, men det går nå dette også, og blir det for kort er det lett å tvinne en ny.

Som vanlig var jeg vel over halvveis når jeg kom på at det kunne jo for utseende sin del vært festlig om jeg kanskje hadde brukt litt andre farger på en stripe eller to, men det får stå sin prøve for denne gangen også, hovedmålet er funksjon, og det fungerer like fint med en ensfarget.

Men med dette har jeg altså rett og slett ingenting på strikkepinnene!

tirsdag 6. september 2011

Snart, snart…

snart kan jeg vise frem et ferdig strikketøy igjen.

Ja, jeg ER ferdig med et, men det er jo babyteppet som jeg først vil at babyen skal få før jeg viser det frem. Men straks er ullbuksa ferdig også, den blir ferdig i kveld. Spørs bare om jeg får blogget den, siden mannen sier det ikke blir noe pc mellom 20 og 22 for da skal han se fotball på den…

Problemet da er at da er jeg faktsik tom for strikketøy!

Jeg har noen småprosjekter jeg har planer om, som jeg kan prøve meg litt på, og så skal jeg jo strikke blånisseluer, men jeg har ikke sett noe til det i butikkene enda (må jo ha oppskriften og garnet) Så et sånt stort, skikkelig prosjekt har jeg ikke.

Ingen “babyteppemottakere” som har varslet at de er gravide. Knerten passer enda både heldressen, monsterbuksa (visstnok ikke blogget?) og kjekkasgenseren sin. Mikro har en deilig ulldress til vinteren, som min tante strikket til Knerten da han ble født, og div annet også.

Rett og slett… jeg er litt i beit for større oppgaver. Nå som det er høst, og jeg har lyst å strikke!!!

lørdag 3. september 2011

Høsten kommer!

Ja, nå har bloggen i lengre tid vært preget av grønnsaksprat, fordi jeg og Knerten har lekt gartnere, vi har sådd små frø, vannet spede spirer, støttet dem opp når de ble større, satt dem ut og vannet jevnt og trutt. Knerten er ivrig vanner. Vi har smakt på små hjemmedyrkede tomater, og spist hjemmedyrket salat, og ganske mange sukkererter. Papirkaen er fortsatt irrgrønn, men det ingen andre vet er hva jeg så i går, et pitte lite, knallrødt jordbær! Jeg er dog redd det ikke blir så mange flere. Vi har gjort oss noen tanker om hva vi skal prøve igjen, gjøre annerledes, gjøre mer, og gjøre mindre og gjøre tidligere neste år.

Men nå kommer høsten. Det er jo derved litt dumt at flertallet av tomatene enda er irrgrønne, og neppe kommer til å bli modne der de står. Mamma har minnet meg på hvor min barndoms tomater ble modne. Det stemmer det når hun sier det. De sto ute om sommeren ja, men tomatene plukket vi i vaskekjelleren… Jeg har ikke vaskekjeller. Vi har vaskemaskina på badet. Og skal tomatplantene stå på badet blir det i badekaret. Hvilket er litt dumt med to barn som bruker badekaret. Eller i dusjen, men den brukes enda oftere. Dessuten, den ene har veltet et par ganger, og er derved ikke å anse som helt trygg. Den andre har ikke veltet, mest fordi den er knyttet fast i veggen sikkert fire ulike plasser… De egner seg ikke til å flytte innendørs, for å si det sånn. Så de får nå stå der, vi plukker så mange modne tomater som vi får. Noen modner vi inne, jeg leste man kunne legge grønne tomater sammen med epler, for å hjelpe på modningen. Vi har i alle fall fått en av de som falt av da planten veltet til å bli gul, så det går rette veien. Men vi håper nå på at flere modner ute enda. Selv om værmeldinga er våt.

Bloggen vil også preges av at høsten kommer. Tema vil skifte, over på mer høstlige aktiviteter. Som strikking. Jeg er ferdig med babyteppet jeg har holdt på med hele sommeren (det har gått sakte, jeg strikker ikke like mye om sommeren, det har skjedd mye annet.) Men jeg viser ikke frem bilde av det enda, for foreldrene til det lille tantebarnet mitt ga meg noen fargealternativer og sa at jeg kunne overraske innenfor disse, så da vil jeg de skal få se det ( når babyen kommer) før jeg viser det her.

Jeg er igang med ei ny ullbukse til lillejenta, til bruk som sperrelag over nattbleiene hennes, fant ingen etter Knerten som helt passer etter at hun holder på å vokse ut at den hun har nå.

Jeg har noen flere tanker og planer, og bloggen vil nok preges av litt høststrikking fremover. Ingen av ungene trenger noe stort, Mikro har den deilige ulldressen Knerten fikk av min tante da han ble født, og Knerten har enda både den hele dressen jeg strikket til ham i fjor, og monsterbuksa og kjekkasgenseren. Men i alle fall Knerten har jeg tenkt å strikke votter til, og dessuten har jeg tenkt at de skal få seg blånisseluer, siden det er “jul i blåfjell” som skal gå på tv i desember.

Så det vil nok bli en vridning av tema her nå fremover. Men fortsatt vil det jo dreie seg mye om det samme. Om meg og min familie, og om det jeg “lager”, enten jeg dyrker det eller strikker det.

lørdag 27. august 2011

365 ting ut av huset, en oppdatering

Jeg kan nok ikke akkurat påberope meg å ha en helt nummerert liste, ei heller å huske alt som skulle vært på den, men vi har da fått en del ting ut av huset i det siste. Sist mente jeg vel at jeg var oppe i rundt 40?

I alle fall har jeg sendt ca 25 engangsbleier til min bror. I tillegg til et par poser med barnetøy, men det er slikt som jeg kommer til å få i retur, så det teller nok ikke. Men så hadde mannen en runde i eget klesskap, etter at vi fikk en lapp i postkassa om noen som samlet  inn, han satte opp to sekker til innsamlingen og en gikk i søpla, det var nok fort 20-30-40 plagg her også, så jeg bør vel med dette kunne si at vi er oppe i i alle fall rundt 100? Jeg har kastet en del dill og dall også, men mesteparten av det må nok anses som søppel, bare at jeg har spart på det lenge før det ble kastet…

fredag 26. august 2011

Middag med egne grønnsaker.

Ja, for all del, det meste av middagen var ikke akkurat hjemmedyrket/oppdrett eller sånn, men i salaten hadde vi i alle fall tomater og salatblader vi hadde plukket ute på verandaen. Slikt er jo litt stas.

En lærdom til neste år, mer salat! Jeg plantet jo faktisk mer salat i år også, men av uviss grunn gikk det ikke så bra, så vi har bare en eneste salatplante, derved er det ei stund til vi kan lage mere salat med hejmmedyrket salatblader. Dessuten er det nok noen dager til vi har flere modne tomater også. Jeg skal absolutt være flinkere til å styre tomatene neste år, så det ikke blir så innmari mange grener, blomsterklaser overalt, og “tusen” tomater som aldri kommer til å bli modne. Vi skal plante tidligere også, og håpe på en litt bedre sommer, samt altså at plantene er kommet lenger i prosessen når de kommer, slik at vi kan få flere modne frukter.

Vi lærer jo, og dette er det første året vi har prøvd. Og hovedpoenget med hele prosessen er jo oppnådd, Knerten har fått erfare at grønnsaker ikke “kommer fra butikken”, men faktisk vokser opp fra frø. Han vanner tomatplanter daglig, ut og sjekke hvilke som er “tørste”, og så gir han dem vann. Det skal bli gøy neste år, når han er litt eldre og kanskje skjønner enda litt mer.

torsdag 18. august 2011

Og nå, orange tomater!

P8180285

Ja, litt mer orange enn dette bildet egentlig helt viser, men i alle fall, et par av tomatene er nok så godt som modne. Ventetiden har vært lang, og Knerten husker vel knpt de små frøene vi plantet i vår, men han har nå jevnlig vannet blomstene, særlig nå etter at de kom ut på verandaen er det hans faste greie når han kommer hjem fra barnehagen, å gå ut og se om noen av dem er “tørste”, tom for vann på skåla, og så får han vann i vannkanna si og vanner dem.

Og i morgen når han altså fyller tre år, så håper jeg han kan få smake på den første, selvdyrkede tomaten!

For tre år siden…

For tre år siden hadde min mann akkurat satt på en film. “Det kan jo bli lenge til neste gang vi får muligheten” sa han, det var 5 dager siden terminen, jeg var absolutt høygravid og fødeklar. Men tidligere på dagen hadde jeg uttalt “Nei, ingen baby i dag heller”. (Og det stemte jo det, med en times margin.)

Vi hadde ikke sett mange minuttene, før jeg bare måtte en liten tur på do. Jeg var som sagt høygravid, så det var ikke noe spesielt ved det. Jeg kom halvveis over stuegulvet før jeg havnet i knestående med den første rien. Jeg hadde et par til før jeg var tilbake i sofaen etter doturen min, og fastslo at “nå kommer babyen!” Endelig skulle vi få møte den vesle babyen vår.

5 timer senere satt jeg med min nyfødte sønn på brystet. I morgen feirer vi treårsdag.

Og den filmen… den sto i spilleren til vi så den en gang utpå vinteren…

onsdag 17. august 2011

Hva skuer mitt øye? Gule tomater!

P8170279

Det var sannelig ikke lett å få tatt bilde, og fargen er nok ikke helt korrekt gjengitt, men det er ikke tvil, tomatene begynner å modnes! De skal ikke bli helt røde, disse blir mer “gulorange”, så vi er da godt på vei!

Jeg gleder meg til vi kan smake på dem!

P8170280

Og når vi er igang må jeg da skryte litt av paprikaen også. Dette er den største, men der er flere, både på denne og i alle fall en til av plantene. Denne er absolutt grønn enda, jeg tenkte å vente til den fikk en annen farge (selv om paprika jo også kan spises grønn, så er jeg liksom usikker på når den er “absolutt umoden” og når den er blitt “moden nok til å spises som grønn”

Jeg har jo tidligere skrevet at om det ble frukt på paprikaen skulle jeg smake på dem også, selv om jeg egentlig ikke liker paprika, så er det jo bare å forberede seg, For her ser det jo ut til å bli paprika!

P8170281

At dette lille knøttet på størrelse med en fingertupp, og da mener jeg Knerten sine, ikke mine, er det nærmeste vi er kommet et jordbær enda, og dertil også det ENESTE vi har som ligne et jordbær (Jeg plantet vel ti frø? Jeg har en plante som er så stor, og en som kanskje kan komme, og en som er liten, også var det jo et par som døde) Problemet er at sesongen absolutt er på hell…

P8170282Og hva som har skjedd her kan jeg ikke helt forklare, jeg plantet nemig sukkererter i denne verandakassen. De andre frøene kom opp som sukkererter, som Knerten setter stor pris på å spise av, men i enden kom altså denne. Stemorsblomster? Det demrer for meg at vi hadde noe slikt i denne kassen i fjor eller i forfjor, muligens?

fredag 12. august 2011

Matmuffins

Siden Knerten har vist litt laber interesse for brødskivene i matboksen i det siste, tenkte jeg at jeg skulle prøve litt alternativer. Et av alternativene jeg har prøvd er matmuffins med skinke.

Oppskriften, som jeg fant på nett og som visstnok er hentet fra bladet Foreldre og Barn for et par år siden lyder som følger.

“100 g marg smeltes
4 dl hvetemel
4 dl sammalt hvete fin (Dette ble for meg havremel)
1 ts salt
2 ts bakepulver
4 1/2 dl lettmelk
1/2 rød paprika (denne droppet jeg i noen av dem)
1/2 purre (Denne droppet jeg, jeg liker ikke purre, vi har det ikke)
100 g kokt skinke (Jeg tok ca en halv bokseskinke)
Raspet hvitost


Smelt marg og avkjøl. Finhakk paprika, purre og skinke. Lag røren og tilsett de hakkede ingred.
Fordel røren i muffinsformer (kan med fordel penseles forsiktig med litt olje, ellers henger de litt fast), strø over osten og stek i 15-20 min på 250 grader.
Røren kan stå i kjøleskap i formene over natten, så er det klart for steking på morgenen.
Dette blir ca 15 muffins”

Dette kan selvsagt varieres med smaksetting etter eget ønske, ulikt fyll. Tacoinspirert? kjøttbiter? Hvilke grønnsaker og krydder liker du? Noen varianter er mer voksen i smaken enn andre.

Jeg og min kjære likte i alle fall disse godt, Knerten var noe mer avmålt. Dvs, han sa at han likte det, men den ble ikke spist fra matboksen. (Han spiste dog nesten ingen ting i barnehagen den dagen, så vi skal nok prøve igjen)

(Oppdateres muligens med bilde senere, må bare få tatt et først i så fall.)

mandag 8. august 2011

Så var hverdagen tilbake

Ja, i dag er hverdagen tilbake hos oss. Klokka var ikke så mye over seks når mannen sto opp. Mikro våknet og ble ammet, men sovnet igjen. Jeg sto opp. Knerten rørte på seg, så jeg satte meg ved senga hans og klappet litt på ham og småpratet med ham mens han våknet. Han var veldig klar for barnehagen, så vi måtte gå på badet og få på dagklær, han kunne ikke ha nattdress mer!

Frokost var han dog ikke så interessert i, så det tok tid å få i ham ei brødskive. Men den innsatsen må jeg bare gjennom, for matpakkefrokosten han har med i barnehagen kom som vanig nesten urørt hjem. Ja, øverste etasje, den som inneholder brødet altså. Under der ligger det oppskåret frukt, og DET har han jo spist. Men brødskiver er han ikke så ivrig på for tiden, så når ingen overtaler til “en løvebit til”, så hadde han altså spist hele EN bit av den… Jeg lurer på om jeg bør finne på noen litt spenstigere matpakker fremover, men i mitt hode er liksom sånn der “middagsrester” og pizzasnurrer og andre matpakkevarienter helt greit til lunsj, men det er faktsik frokost (nummer to, han kan ikke gå uten mat helt frem til klokka er 8.30, humøret hans tåler ikke det lave blodsukkeret)

På forsøk nummer to fikk vi da levert gutten i barnehagen også. Forsøk en svinger vi inn på parkeringen, og lurer på om jeg skal gå, eller om mannen og Mikro skal være med, “det er jo kjappere å pakke ut alle sakene om vi er to” starter jeg, hvorpå jeg kommer på å spørre om posen med yttertøy var med. Jada, det var den. Men sekken hans (med matboksen, og alt skifttøyt) nei… den tok vel du? mente vi begge… Så da dro vi hjem og hentet den før han altså ble levert på forsøk to.

Han var glad for å være der igjen, og en del timer senere hentet jeg ham og fikk rapportert at han hadde kost seg. Han har hatt det kjekt i ferien altså, men det ER ikke like spennende å gå på lekeplassen med pappa (eller mamma) som å leke med andre unger i lengden. Så han gleder seg til å dra tilbake i morgen, og leke med både gamle og nye venner. Det er jo over halvparten av ungene som er nye i år, så det er mange nye, men de blir fort kjent.

Og tenk, i fjor var det jo han som var en av de nye. I år er han av de eldste på avdelingen. (avdelingen hans har 08-09-10 barn, og han er jo 08-kullet.)

Men hvorfor ikke jeg er i seng nå, når jeg vet at også morgendagen starter før 6.30, ja det er vel en anelse uvisst.

onsdag 3. august 2011

Hurra for meg som fyller mitt år…

P8030257Ja, atter et år er gått, jeg er blitt enda et år eldre. Dagen er markert i fred og ro med min lille familie.

Kaka er ikke lekker, og ganske så overveldende søt på smak, etter vår mening, men det var et eksperiment for å prøve litt i forkant av at Knerten jo har bursdag om ikke så lenge.

Jeg fikk ny mobiltelefon i bursdagagave. Men nå har lillejenta mi våkna nede på soverommet, så det får jeg skrive mer om en annen gang, nå må hun trøstes og da tar jeg kveden.

mandag 1. august 2011

Hos barnelegen

Ja, i dag har Knerten vært hos barnelege/allergilege. Legen er spesialisert innen astma/allergi/eksem hos barn, og i tillegg til at hun er veldig barnevennlig selv, så er også sykepleierene som jobber der også det.

Det hele var en familieutflukt, for både jeg og mannen ville gjerne være med, og da måtte jo Mikro være med hun også. Timen var allerede klokken ni, så vårt feriemodus måtte settes litt på pause, vi måtte faktisk vekke Knerten. Og lillejenta, etterhvert.

Vi var på plass litt før vi trengte, men det gjorde ingenting, venterommet hadde lekekjøkken og andre spennende saker, så Knerten gikk rett i gang med å leke, før han ble tatt med inn på et rom for å veies og måles. Fasiten var 12,6 kg og 92,5 cm. Litt senere får vi komme inn til legen, som har enda mer leker han kan styre med, mens mor svarer på alt legen lurer på. den antatte astmaen sto det ikke noe om i papirene, for den dukket opp etter henvisningen var sendt, men vi snakket nå om dette også, og fikk med oss behandlingsskjema, opp og nedtrapping i forhold til symptomer, sykdom etc. Veldig greit, ikke minst at vi kunne kutte enda lenger ned nå som han er så bra, muligens prøve helt uten dersom dette også funer fint. For som hun sa, vi vet jo hva som må til dersom han blir hostete og tung i pusten igjen, da er det bare å trappe opp igjen.

Vi fikk resept på andre øyedråper også, som hun håpet skulle hjelpe bedre, og dessuten kan vi i tider hvor han plages med øyne/nese gi aerius i tillegg til vallergan.

Og så var det prikktesting. Jeg hadde blodprøven fra i høst i minne, og guttens venteværelsesskrekk (i tilfelle noen skulle finne på å ta blodprøve, så var han rett og slett redd nå vi kom inn på venterommet på helsestasjonen, hvor han ikke skulle vaksineres, bare måles, veies og prates med) men dette er jo ikke stikking, bare prikking. Det gikk veldig fint, han satt på fanget mitt og det hele ble gjennomført med glans. Allerede i ventetiden kunne vi se prikker utvikle seg, men vi husket ikke helt hvilke som var hvilke, mente den ene var katt, som vi jo vet han reagerer på.

Og etter 15 minutter kom sykepleieren tilbake og leste av resultatet, og legen kom for en kjapp gjennomgang. Han hadde størst utslag på katt, som var den vi trodde det var. I tillegg har han absolutt utslag på bjørk, or og hassel-pollen.

Men det som er vel så viktig: han har IKKE utslag på hund, så Gabi kan få fortsette å bo her sammen med oss. Han har heller ikke utslag på husstøv/midd, så ekstremrengjøring behøves ikke (men litt mer enn vi bedriver skader neppe noen.) Og som faren sa, han kan få i oppdrag å klippe gresset. (Ja, dersom vi kommer så langt som å faktsik få til en gressplen da, pr i dag har vi mose med løvetann) For han har ikke utslag på gress. Og heller ikke på melk eller egg, heldigvis.

Timen ga oss en del svar, om enn ikke helt hva som gjør at gutten faktisk klør, så står vi litt bedre rustet til å avhjelpe det. Og, vi skal sette igang ekstramedisinering i forhold til pollensesongen tidligere neste år, vi visste bare om bjørka i år, mens gutten begynte å klø før den tid. Or og hassel har sin pollenspredning før bjørka, så der er nok den forklaringen. Og vi fikk avklart en del ting det ikke er.

Det var en veldig grei gjennomgang. Dersom alt går greit å kontrollere med disse medisiner og “behandlingsskjema” så kan vi bare gå til kontroll hos fastlegen, men synes vi at det blir vanskelig å kontrollere kan vi ringe og få en time hos henne igjen. Vi satser på å klare oss fint med dette, men greit å vite at vi har henne i bakhånd ved behov.

Og med dette er august måned i gang. Og solen skinner, stråler og varmer. Livet er ganske herlig. Nå har jeg nettopp hatt min daglige inspeksjonsrunde i grønnsaksjungelen, knepet “tyver” av tomatplantene, beundret grønne tomater og paprika, og undret meg på om de blir modne, jeg håper på en bedre sensommer enn forsommer sånn værmessig. Også drømmer litt om hva jeg skal gjøre annerledes neste år, så tidligere (jeg var jo lovlig sent ute i år), passe bedre på tyver tidligere, og gjerne så litt flere, kanskje prøve et par ulike sorter. Og av uviss grunn har jeg lyst å så chili… jeg som ikke spiser det. Ikke at jeg spiser paprika heller, men det gjør jo resten av familien. Men vi har jo begynt å bruke en del chilikrydder, så jeg tenkte muligens, kanskje vi kunne bruke litt finhakket chili i noe mat også? Vi får se hva neste års grønnsaksjungel innebærer, jeg har jo egentlig lyst å prøve agurk også, og gulrøttene som ikke overlevde påskeferien i år, men vi har jo visse plassrestriksjoner å tenke på også…

lørdag 30. juli 2011

Hjemmelaget bringebærsyltetøy

Ja, det har jeg laget i dag. Det er veldig enkelt.

Da jeg var på en liten handlerunde i dag oppdaget jeg at butikkene solgte bringebær til akseptabel pris, ikke disse 200 gram til 40 kroner som de hadde tidligere i år, men 300 gr til 19.90. Helt grei pris, for en som ikke gidder gjøre større krumpspring for å få tak i dem, tenker jeg. (for to år siden var det dog 350 gram for samme pris…)

P7300242Vel, jeg plukket meg meg bær, de hade lokk så de var veldig greie å få med seg, selv om jeg hadde med meg baby. Pent stablet på kjøkkenbenken, jeg burde på dette tidspunkt antakelig ant en liten mistanke, men det er nå så.

 

P7300243

Her er to kg bær på plass i mikseren, jeg har egenhendig kuttet hvert enkelt bær for å se at kvaliteten var grei, og at det ikke var makk i dem. Det var ikke en eneste makk i noen av dem, men jeg er nå opplært til dette fra barnsben av, så jeg gjorde det da likevel. Bæra hadde veldig god kvalitet også.

P7300247

Jeg tilsatte en pose certo frysepulver, og 400 gram sukker. Oppskrifta på posen tilsier 500 gram, men jeg syntes 400 ble passe søtt. Det avhenger jo litt av hvor søte bær man har, og hvor syrlig man vil resultatet skal bli, jeg synes bringebær gjerne kan smake litt syrlig.

P7300244

Og da var det til og med noe bær til rest. Jeg visste at dersom innholdet stemte, så ville det bli slik, men jeg hadde i bakhodet den gangen jeg kjøpte “4 kg” og hadde 3350 gram.

Og ja, akkurat der er den detaljen jeg burde husket, og i alle fall mistenkt når det hele ble så uventet lett å få med meg hjem. FIRE kilo. Jeg hadde altså kjøpt 2,4 kg jeg (sånn siden jeg altså tenkte jeg kanskje burde ha en boks å gå på for å være sikker) Derved ble det jo ikke akkurat så mye syltetøy som jeg pleier lage da. I tillegg hadde jeg nok litt mye i hver boks, for de fire kg jeg laget av sist ble altså 19 bokser, og disse to kg ble bare åtte.

Vi får se, muligens gjentar jeg suksessen på mandag, for ÅTTE bokser er ikke akkurat så mye for et helt år da…

P7300248

Noen av ekstrabærene fikk æren av å bli hurtigvarianten da, gaffelknekkede bær på kveldsskiva. for syltetøyet må en tur via fryseren før det er klart til å spises.

NAM.

fredag 29. juli 2011

Livet SKAL gå videre. Grønnsakene vokser.

a, jeg har bestemt meg. Stillheten skal ikke lenger råde her i bloggen. Det dreier seg på ingen måte om at jeg har glemt. At jeg ikke er lei meg lenger. At jeg ikke lenger tenker på det som har skjedd, mange ganger om dagen og natten. Det betyr bare at jeg har bestemt meg for å ta fatt på fortsettelsen. For livet skal gå videre, og da skal jeg spre kjærlighet og glede. Til dem jeg er glad i, og smådrypp til andre som måtte finne glede i det jeg finner på.

Og noe av det min sønn setter veldig stor pris på nå om dagen, det er grønnsaksplantene våre.

Vi kom hjem fra ferie tirsdags kveld. Jeg var i elendig form, frøs så jeg hakket tenner (nei, her var ikke kaldt, jeg var syk) hodepine, svimmel, you name it. Mannen bar inn fra bilen, jeg satt under et pledd og varmet meg med lillejenta, til han hadde fått inn det vi trengte for å legge Knerten. Så fikk vi gutten i seng, og jeg tok meg en lang, varm dusj. Sånn at jeg tilslutt ble litt varm inni meg for ei lita stund.

Mens han bar inn ting kom han til å se ut det lille vinduet fra lekekroken, hvor han har utsikt til grønnsakene våre, og utbrøt “for en jungel!”

P7160050

Slik så det ut før vi dro, det var da en liten jungel dette også. Dvs, dette var før jeg hadde båret ut de minste to paprikaplantene, og hentet sukkerertene fra fremsiden av huset (hvor de var under tak og derfor ikke ville få noe glede av det varslede regnværet som skulle ta seg av vanningen i vårt feriefravær)

P7280222

Dette er det synet min mann omtalte som jungelen. Ved nærmere ettersyn er det en del som har vokst litt ja.

 

 

 

P7280226

Den tomatplanten som sto inne og vokste ut av vinduet. Den er nå vesentlig høyere enn meg, faktsik. Den fortsetter opp under taket her. Men dessverre har toppen knukket, siden den ikke hadde noe å støtte seg til, så jeg er usikker på om den kommer til å vissne der oppe, der er masse små tomater, og en blomsterklase som skulle blitt tomater, som i så fall faller fra. Bladene er litt lysegrønn, de har ikke helt for vane å trives med å pottes om plantene mine… Men alt i alt er den stor, og har mange tomater og blomsterklaser på seg, så det blir spennende å se hvordan den utvikler seg etterhvert.

 

 

Tomatplanten i hjørnet, den som P7280227har stått ute lengst, ser frisk og fin ut, den er også høyere enn meg, men svigermor har knyttet den fast i veggen rett og slett, så der står den greit. Den er selvsagt helt utav alle proposjoner, og har fått langt flere “topper” enn den skal, men sånn er det nå bare. Jeg har tatt en alvorlig runde med å knipe “tyver” etter ferien, noen var blitt litt store også. P7280230P7280231P7280232

Men den bærer frukter. Dette er bare et knippe av de blomster/fruktklasene som finnes på den, de som har kommet lengst.

Men som bildene viser, alle tomatene er grønne. Og som Knerten vet, de må bli røde før vi kan spise dem. Det spørs om sommeren varer lenge nok til det…

P7280225Det som vel vakte størst glede for meg var dette synet, som jeg registrerer at nesten ikke er mulig å se på bildet, man må kanskje vite hva man ser etter, men ca midt på bidet, rett til vesntre for stammen er der en grønn klump. Det er en liten paprika! Og den andre store paprikaplanten har også en minipaprika på seg! Endelig faller ikke bare blomstene av med stilk og det hele, det blir frukt! (eller, grønnsaker da)

 

P7280229

Dette var vel Knerten sin største glede, ferdige sukkererter! (Men hva er det som har hendt til venstre her? Jeg, eller Knerten da, plantet et frø fra posen med sukkererter-frø der også, men dette er åpenbart noe annet…)

Han fikk smake en med en gang, og senere på dagen ser han på faren og sier at han vil ha en sukkerert til. “Har vi det i kjøleskapet da?” spørr faren, og gutten smiler over hele seg når han sier “nei, de er der ute på altanen!”

P7280224

Og det litt uklare bildet her, det viser at den eneste jordbærplanten som ser ut til å bli noe av, har fått en blomst. Det ser ikke ut til at vi blir selvforsynt med jordbær av dette, akkurat.  Men det er jo heldigvis heller ikke poenget. jeg håper bare det blir mer enn en jordbær, for jeg fikk smake noen av svigermor sine i ferien, og de var gode, men de er SMÅ, så om vi må dele den i tre for at alle skal få smake (mikro får nok ikke smake, eller, det blir vel ikke evt moden før hun er gammel nok?) så blir det ikke store biten på hver, altså.

Sånn, det var det første innlegget om “det som ikke er viktig, men egentlig er det likevel” i denne nye tiden. Dette ER nemlig viktig for den gleden jeg vil skal prege hverdagen mine barn vokser opp i. Noe av det kjekkeste Knerten vet er når han får lov til å vanne grønnsaksplantene “for de er jo så tørste”, og smake på sukkerertene, og glede seg til tomatene blir røde.

onsdag 27. juli 2011

Litt tom for ord…

Ja, jeg er litt tom for ord. På en måte.

Jeg har ting jeg kunne tenke meg å blogge om. “Jungelen” på verandaen. Ferien. Festlige samtaler med Knerten. Tanker rundt min datters første fem måneder.

Men den dagen hun var fem mnd gammel, det var fredag 22. juli 2011.

Og da klarer jeg ikke bare gå videre i bloggen med “hei, nå er jeg tilbake fra ferie, og endelig på nett igjen, her skal dere se jungelen som møtte oss på verandaen” eller sånn, uten å på ett eller annet vis få markert det forferdelige som skjedde.

Men uansett hvordan jeg prøver, så blir jeg bare tom for ord. Det finnes ikke ord som kan beskrive det jeg tenker, det jeg føler. Så jeg skriver heller litt om hvordan jeg opplevde det.

Fredag var vi på lekebesøk hos min svigerfar, som altså har to barn på 2 og 4 år. Vi hørte Kardemommeby i bilen på vei tilbake til svigermor. Vi aner fred og ingen fare, det er fredag, nå skal bestemor og tante være hjemme i helga. (Vi har nemlig vært på ferie hos svigermor, som ikke har ferie lenger.) Vi møtes i døra av min svigerinne som spørr om vi har hørt det? Om vi har sett? Oslo er bombet!

Tv’n sto allerede på, og vanntro stirret vi på de sjokkerende bildene, før det etter et øyeblikk slo oss at Knerten satt der sammen med oss, og med stor glede så på BRANNBILER! Han fikk se brannbiler på en pc, og etterpå lese bok i en annen del av stua, for vi syntes dette ble for sterk kost for ham. Han er ikke tre enda, han vet ikke egentlig hva “død” er, eller “bombe”, og skjønner ikke hvorfor jeg sier han ikke får “skyte-pang” på oss. Ikke vet han hva/hvor Oslo er heller, har aldri vært der.

Så kommer det fra mannen som sitter og leser avis på mobilen, “det er snakk om skyting på Utøya, hvor AuF har sommerleir!” Sjokkerte og vantro forstår vi ikke i nærheten av hva dette innebærer, men det går et par “politioppdateringer” før politiet endelig begynner å se på begge saker sammen, i stedet for å bare svare at “det må en annen enhet svare på”, for vi vil da sannelig vite hva som skjer der også! Det skulle jo etterhvert vise seg at det var der det “meste” skjedde på et vis.

Så plutselig demrer det for meg… nei, det kan ikke, vel, nei??? Jeg må sende sms til mamma. For det snek seg inn en tanke i bakhodet om at jeg har ei AuF-kusine, hun var vel ikke på leir? Fasttelefonen til svigermor ringer nesten med en gang, det er mamma. Hjertet synker langt ned i magen en plass. Jo, hun er på leir. Hun gjemmer seg på øya. Mamma lover å ringe igjen så snart hun vet noe mer.

Det føles som en evighet. Tv’n oppdaterer stadig. Men selvsagt ikke om det jeg lurer på, nå bryr jeg meg egentlig mest bare om Utøya, og hva som egentlig skjer der. Det er enda en stund før nyhetene kan melde om at en mann er arrestert. Men så ringer mamma igjen. Hun er på land. Hun har lagt på svøm etter at hun så bestevenninna si bli skutt (jeg mener mamma sa “i beinet”, men denne venninna er altså drept)

Jeg puster ut. Men i samme øyeblikk tenker jeg på de mange, mange tusen menneskene i dette landet som ikke får samme melding om sine kjente. Vi aner ikke enda på det tidspunktet hvor mange det gjelder. Jeg kjenner på hvor ufattelig heldige vi er, og hvor ekstremt forferdelig urettferdig verden er. Og jeg tenker på hva det må gjøre med en tenåring å oppleve noe slikt. Det er mange hundre slike tenåringer som har opplevd dette, ikke bare min kusine. Hva gjør det med dem?

Jeg legger meg til “ti på utøya, kan forventes å stige” og vekkes til “over åtti!” ÅTTI. (Det har heldigvis blitt nedjustert etterpå da. Men hvor absurd er det egentlig at vi sier at det “heldigivis” er bare ca 70? Det er mange, mange mennesker det!)

Jeg er grepet av en dyp respekt for den måten Stoltenberg har fremstått som statsminister i denne tiden. Og det samholdet det norske folk har vist. Vel, og andre folk, for den del. Alle folk.

Men jeg aner ikke, klarer ikke, har ikke ord for å helt skrive hva jeg egentlig tenker og føler. Sånn ondskap. Ja, det er ondskap. Og så mange liv. Så mange uskyldige liv.

lørdag 16. juli 2011

En vogn ut, en vogn inn.

 

Ja, dette må jo telle som et stort punkt på 365-ting-ut-av-huset lista mi. Jeg har endelig solgt min babyjobber city elite som jeg har planlagt å kvitte meg med i et halvt års tid eller antakelig lenger.

image

I stedet har denne saken kommet i hus, Quinny Zapp Xtra, reisetrille som blir liten, har sittedel som kan være fremover som på det bildet, men også bakovervendt slik vi velger å bruke den, og har liggestilling. Den har to stillinger bakovervendt og tre fremover.

Denne tar liten plass i bilen, hvilket kommer godt med når vi skal på ferietur, siden vi jo også fyller baggasjerommet med et hundebur, i tillegg til at vi skal ha med oss klær og bleier.

tirsdag 12. juli 2011

Nytt design i stedet

Jeg jaktet på den linjen jeg skrev om i går, men fikk ikke til å vise den, før jeg rotet meg inn i designet, og da fant jeg et nytt jeg ville prøve litt. Så derved har jeg nye farger og utseende, atter en gang.

mandag 11. juli 2011

Google+

Ja, jeg har visst rotet meg inn på det. Det virket jo så spennende når jeg ikke fikk tilgang, så jeg fikk en invitasjon, og vips så var jeg inne. Må nok utforske litt mer, men det er nok mer gøy dersom det kommer inn flere jeg kjenner da.

Får nok se mer på det etterhvert. Men det ser oversiktelig og greit ut sånn innledningsvis i alle fall. (Som om jeg trenger å bruke enda mer tid på nett…)

Award til meg, deler videre.

imageJa, jeg har fått denne awarden. Det er en som gies til bloggere med under 100 følgere, som man synes fortjener flere følgere.

Det er Inger Lise som var så grei å gi meg denne, jeg elsker bloggen hennes. Mye koselige innblikk i livet hennes, og om hennes datter.

Og  regelen er slik at mottaker må denne med fem andre bloggere med mindre enn 100 følgere.

Jeg velger da

Anne i lykkehjem. Denne bloggen har nesten ingen som er meldt seg som følgere, men en del lesere likevel da. Anne begynte å blogge da de bygget hus, men huset er forlengst ferdig, og bloggen dreide over til innredning og interiør. Så ble hun mamma, og bloggen dreier seg i dag om familieliv, interiør og fortsatt litt husgreier.

Gerd som skriver om livet som mamma. Det er mye festlig å lese her.

Smula som har en veldig fin og informativ tøybleieblogg.

Anette som skriver om “miljø, hobby, tøybleier, bæretøy, dyr og verdens vakreste barn” (nåja, verdens vakreste barn har jo jeg da, men det mener jo enhver mor, så det får gå for denne gang…)

Vera/Bamsemums som også er en tøybleieblogger, hun strikker og syr en del tøybleierelatert som hun selger også.

Så vanskelig det skal være?

image

Denne vil jeg gjerne ha under innleggene mine, så jeg haket av, som bildet viser, for at den skal vises.

Men viser den? Ikke som jeg kan se. Jeg utforsker videre, så om ting plutselig kommer og går her i dag, så er det derfor.

onsdag 6. juli 2011

Litt over stokk og styr

Ja, grønnsakene mine altså.

Plutselig begynte de å vokse, og jeg var ikke helt oppmerksom, og vips så har for mange sideskudd fått bli for store.

Derved har alle mine store grønnsaksplanter flere stammer enn de skulle. Det er ikke helt optimalt.

P5300273

Det er ikke mer enn en god måned siden de så slik ut. Ganske små og kontrollerbare. Nå er de dobbelt så høye, og vesentlig mer omfangsrike.

 

 

P7060014Den som står ute tror jeg skal klare seg greit. Den begynner å bli høy, og har et par sideskudd som har blitt store, men den virker stabil og sterk, og koser seg der den står.

 

 

 

 

P7060012

Tomatene vokser fra dag til dag, det er direkte festlig å se på. Og den har ikke bare tomater en plass heller.

 

 

 

P7060013

Litt lenger oppe på blomsten ser vi nemlig dette.

Og enda lenger oppe er de enda flere blomster, men der er det ikke kommet tomater enda da.

 

Den som står inne… den er litt ute av kontroll.P7060015

Det er ikke så lett å ta bilde av. Den har altså vokst seg høyere enn vinduet, og inn i kroken vi henger julestjerna etter i desember.

Et stdeskudd, som har fått enda et sideskudd på seg igjen, vokser til siden, hvor den antakelig kveler paprikaplanten, som den har filtret bladene sine litt inn i… Og den har blomster på i alle fall fem plasser, på altså minst tre stammer…

Paprikaen derimot, den trives ikke like godt. Slett ikke. Den blomster. Men så faller blomstrene av, med stilk. Det blir ikke frukt. Muligens fordi den får for lite lys. Denne skulle nemlig også vært begrenset på sideskudd, men det var jeg ikke helt sikker på om den skulle før akkurat i dag, og det er altså litt sent da.. det er for tett med blader, og som sagt er den største av dem vokst inn i tomatplanten den står ved siden av, og i det hele tatt…

Den store tomaten, og muligens en paprikaplante eller to, burde plantes om til store tilitersbøtter og settes ut. Men da trenger jeg holdehjelp fra min mann (gruer meg til å prøve å få disse to fra hverandre, uten at den store tomatplanten rett og slett velter eller knekker…) og gode oppstøttingsmuligheter for denne monstertomatplanten…

vi får se. men jeg har i alle fall lært en del, og dette er jo det første året. Så jeg skal absolutt prøve igjen neste år også!

søndag 3. juli 2011

Sol, bading og…

bade

Ja, i går var det sommer her hos oss. Det var varslet opp i 24 grader, og derved var det frem med plaskebasseng. I fjor hadde vi det ikke fremme en eneste gang, så i år var jeg fast bestemt på å utnytte et hvert lite gløtt der det passet.

Så derved fikk Knerten bade. Det var meldt regn på ettermiddagen, som ikke kom før på kvelden. Sommeren må utnyttes når den er der.

Et par timer senere sov Knerten på sofaen uten å ha spist noe særlig middag. Så kastet han opp. Det gjør han enda.

 

Oppdatering: Like etter jeg opprinnelig postet dette innegget, kastet han opp for det som viste seg å være siste gang. Han har spist, og beholdt, to små måltider etter det. For en som kastet opp av 7,5 ml paracet (I know, stikkpiller. Men det har vi bare i babystyrke, så vi tenkte han kunne få flytende. Ikke mye feber, men klaget over vondt i hodet i tillegg, så det var jo verd et forsøk.) er jo det å beholde et halvt pizzastykke stor fremgang.

Men han sover. Sover, sover og sover. Det er jo på tide å få i ham kveldsmat og legge ham nå, men han har sovet på sofaen i et par timer. Han har sovet mye på dagen i dag, så jeg er usikker på hvordan natta blir… Det er slitsomt for en liten kropp å være syk, så vi lar ham sove så han skal få den hvilen han trenger for å bli frisk igjen. Men jeg håper han trenger en laaaang morgen i morgen også. Det ble ganske lite søvn på meg i natt (og antakelig enda mindre på mannen, som er den som stort sett bar Knerten ut på badet, siden jeg var kvalm selv, og rett og slett svimmel mens jeg enda lå i sengen, så ikke snakk om at jeg tok sjangsen på å bære noen altså!) så det verdsettes om hjemmedagen hans innledes med en seeeeeeeeeeeeeen morgen. Mannen skal jo på jobb da, og jeg skal være hjemme med begge to i et par dager. Ja, for 48 timer fra siste oppkast, det er til etter lunsj på tirsdag det, så han kan vel ikke sendes i barnehagen før på onsdag. (Og da er det bare tre dager igjen, så stenger barnehagen for tre uker sommerferie.)

fredag 1. juli 2011

Tomater!

Små, grønne, og neppe gode enda.

P7010351Men det er tomater. Jeg viste dem til Knerten i dag. Jeg sa de var små, men han mente det var to store og de andre var små. Vel, ja et par er større da. De som kom først. Men store er de ikke. Nå er ikke dette en type tomatplante som får STORE tomater, det er cherrytomater, så de skal være små, men ikke helt så små da. Jeg forklarte ham at det blir tomater, men at vi må vente til de blir større, og røde, før vi kan spise dem. Men at når de blir røde, da kan vi spise dem, for da er de ferdige tomater.

P7010353

Ikke verdens beste bilde, dette. Men det er altså i alle fall fem små tomater på den nederste blomsterklyngen her. Og det er en på den som ses langt der oppe også. Og mange flere knopper som ikke har blomstret enda på den. Og enda et par klaser til som ikke har begynt enda. Jeg er spent på hvor mange tomater vi evt får ut av dette.

Den tomatplanten som står inne, den står altså fortsatt inne, og blomster i i alle fall to klaser, og har et par til den også. Den TRENGER større potte (og bedre/lenger blomsterpinner, den vokser jo sidelengs…) men det er det ikke plass til i vinduet, så da må den ut. Jeg er litt småskeptisk til det, selv om denne her altså klarer seg fint ute. Kanskje jeg tar sjangsen i helga, det er meldt riktig så varmt og sol i morgen, det kan jo være en grei overgang for den.

torsdag 30. juni 2011

Kanse de e en body?

Ja, denne har jeg tenkt på å skrive ned lenge. Det er vel faktisk fire måneder siden dette utsagnet kom fra min sønn. Eller, jeg husker ikke lenger. Det var en gang min mor var her, det kan ha vært til dåpen, men jeg tror det var ved fødsel.

Mamma skulle kle av Knerten, og holder på å ta av ham en genser som ikke kommer over hodet. Sånn omtrent i det det demrer for henne at den muligens har knapper på skulderen (Jepp, det har den) kommer det tynt fra inne i genseren: Kanse de e en body, momol?

Godt fast satt den i alle fall, men ikke såå godt som om den var kneppet fast under skrittet da, heldigvis.

onsdag 29. juni 2011

Paprikaen blomstrer også

Ja, det har seg slik at jeg ikke spiser paprika. Jeg ønsker å like det, men har liksom ikke klart å sette pris på det. Jeg bruker mye paprikakrydder i matlagingen, og elsker paprikapotetgull, men selve paprikaen, hverken varm eller kald.

Men det har jo ikke hindret meg i å plante paprikaplanter da. (Min mann og Knerten spiser paprika, så det er jo ikke helt bortkastet) Jeg elsker tomater, og gleder meg nok mest over fremgangen for tomatplantene, men jeg skal jo likevel også skryte litt av papirkaplantene mine nå.

P6290346I går kveld pekte jeg på en knopp for min mann, se, den er helt hvit. I dag tidlig sto den i full blomst. Det er en knopp til som er sånn som den andre var i går (den kan ses på bildet litt til høyre for blomsten), og en som er litt kortere kommet, og mange, mange som enda ikke er helt klare.

Det er jo litt spennende for mor også dette her. Knerten synes det er gøy, og tror nå at ALT kommer fra frø. “Bananer vokser fra frø mamma.” Tja, bananer vokser på trær, som nok en gang kom fra et frø ja. (Men nei, vi kan ikke plante bananfrø) “spaghettig vokser fra frø mamma” Ehh, nei, ikke helt det, vennen min. Han plukker småstein utenfor huset, og sier han samler frø. Han er i det hele tatt opptatt av frø. Og at det kommer tomater på plantene våre. Tror nok han vil ha enda mer glede av det i årene som kommer (og da skal jeg ikke drepe gulrøttene før de kommer igang…) men han synes nå det er litt stas i år også.

Jeg synes det er veldig stor stas å kunne lære min sønn at maten ikke opprinnelig kommer fra butikken.  Han vet at kuene gir oss melk, for de lager melk i puppene sine. (Ja, det gjør jo mamma også…) Han vet at biene lager honning, de henter jus fra blomstene. (Dette har han lært i en historie om Peppa Gris) Og han vet at bjørner liker honning, så han skal spørre morfar om han har honning til ham… (for morfar heter Bjørn, og liker faktisk veldig godt honning.) Og nå lærer han at en del ting vokser på planter som vi kan få frem om vi planter noen frø og vanner dem og steller med dem. Jeg synes det er viktig å lære ham dette, for noe er litt galt når 5-6 åringer sier at tomater kommer fra butikken, og melka den er på en kartong i kjøleskapet i butikken. (Jeg er litt uenig i at det er sjarmerende at de ier at vi feirer julaften fordi julenissen har bursdag også jeg da…Men da har vi kommet til et HELT annet tema enn blomstrende paprikaplanter, og nå våknet mit datter og det er på tide å dra på apotekt for å hente medisinen til hunden før mannen og sønnen skal hentes med hjem for middag.)

tirsdag 28. juni 2011

En ny tur på legevakten.

Denne gangen høyst udramatisk, bare en sånn “en lege bør vel se på det og bekrefte at alt er greit”-greie.

Når jeg kom til barnehagen for å P6280351-2hente min sønn fant jeg ham nemlig sittende på et bord halvt avkledd. De hadde akurat renset et sår og smurt på Brulidine. Knerten hadde nemlig blitt bitt av et annet barn i barnehagen. Muligens et lite hull i huden, men helt overfladisk. Vi ringte nå legevakta sånn just in case, og de mente vi burde komme så de fikk se det, just in case. Så det gjorde vi.

Og altså, det ser helt greit ut mener legen, ikke dypt, så med mindre det blir puss i det, så er det ikke noe annet å gjøre enn den rensingen som allerede er gjort.

Frodige tomatplanter?

P6280345

Se på dette, er ikke det en frodig tomatplante, kanskje? Den observante leser som kan noe om tomatplanter vil dog se at jeg har vært litt lite oppmerksom på dette med sideskudd. Sideskudd skal fjernes, slik at planten bare har en topp. Denne har ikke mindre enn tre topper.

Det inntraff mens den var omtalt som “den jeg håper overlever, den får stå inne og få mye stell, så kanskje den overlever, for de øverste bladene er jo friske.” De nederste blandene var nemlig slett ikke friske, og de vissnet og falt avP6280346.

I sin helhet ser planten slik ut. Merk den nederste halvmeteren, så godt som uten blader. En må se litt etter for å legge merke til det kanskje, for det står jo en papirkaplante på hver side, og de fyller det tomrommet der bladene på tomatplanten skulle vært.

Men i alle fall, mens planten altså fikk stå der og få mat og sol og næring og forøke å komme seg, så har det kommet et par sideskudd jeg ikke så før de var blitt store. Og nå er de heftig store, og har blomsterknopper, så de får være.

Men som bildene helt klart viser, planten har vokst ut av vinduskarmen min. Det er høyst på tide å flytte denne ut. Men det renger ute Plaskregner. Jeg tror den får stå inne et par dager til, været skal bli bedre fra i morgen ettermiddag/kveld.

P6280347

Den planten som står ute er ikke helt like frodig. Den har ikke den samme varmen, og ikke det samme vernet mot det tidligere omtalte regnet. Men den har det da etter forholdene ganske bra, en del blader som vissnet ja, men “toppen lever da fint”, så jeg satser på at også denne skal klare seg. Dog har altså det samme skjedd her, stakkars planten har det litt trist og de nedre bladene visner (det skjer visst når jeg potter dem om, jeg er usikker på hva jeg gjør galt) og vips så har jeg ikke fulgt med på sideskuddene, og så har denne planten også to topper. Og blomster på den ekstra, så det får nå være.

Jeg gjorde forsøk på å ta bilder av de små minitomatene også, men de kom ikke i fokus. Jeg skal nok prøve igjen, men som tidligere nevnt, det plaskregner, så jeg orket ikke stå ute og styre lenge.

Det jeg er usikker på er å potte den store, frodige inneplanten min om til ei bøtte og sette den ut. Den trenger det, ingen tvil om det. Men som tidligere nevnt, jeg har visst en tendens til å halvt drepe tomatplantene mine når jeg potter dem om… Denne uteplanten er muligens preget av overgangen til å stå ute også, det var jo en brå overgang. Men jeg er strålende fornøyd med at den blomstrer, og faktisk har noen små tomater. Det er lenge til de er klare, men der er små anlegg til fremtidige tomater. Så det gpr forhåpentligvis bra å sette ut den andre også.

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...