mandag 20. desember 2010

Bodyen vokser

PC200332

Ja, det gjør den, jeg har begynt på det første ermet nå.

Det ble litt “prøv og feil” på halsåpningen, ettersom oppskriften er på en omslagsbody… men jeg tror ikke dette ble så ille. Størrelsesmessig er den visst til helt nyfødt ser det ut til, når jeg la den mot en kjøpt body str 50 i går… men det er greit, den er jo faktsik ment til bruk når jenta ER helt nyfødt, så da så!

Nå må jeg bare forte meg og bli ferdig med de ermene, så jeg kan få ta løs på neste prosjekt. Jeg gleder meg nemlig til det, for i dag har jeg vært på garnbutikk og kjøpt garn til det neste jeg skal strikke til den lille jenta.

Da får vi bare håpe det ER ei jente, for det jeg har kjøpt er altså:

PC200333

Deilig, rosa alpakka, som skal bli en liten kjole. Og ikke helt utenkelig ei lita lue, og kanskje noen sokker, om jeg våger meg på det.

Gleder meg til å ta fatt, så nå må jeg bare bli ferdig med denne bodyen…

onsdag 15. desember 2010

Julepost...

Ja, altså, bare så det er sagt, jeg er helt sikker på at postansatte rundtomkring i landet har mye å gjøre, og gjør så godt de kan for tiden. Det må være mye å gjøre når alle skal sende så mange pakker og brev.

Men jeg tror jeg har funnet ut hvorfor man må sende julegavene så tidlig som 16. desember for at de skal være fremme til julaften.
Jeg var en tur på postkontoret i går jeg. Tidlig på morgenen, i det de åpnet. Jeg er klar over at "dagens postgang" har en frist klokken 16, men det har seg slik at jeg rakk ikke toget til jobb, så da kunne jeg like gjerne rekke posten, for jeg ville slite med å komme meg innom der før 16 etter jobb. Og jeg ville gjerne ha pakkene avsted, mamma skulle nemlig helst hatt den ene før 20. desember, altså noen dager før julaften. Min personlige "postsendefrist" for denne jula var satt til lørdag 11. egentlig, fordi jeg visste at jeg ville bli en dag eller to forsinket, som jeg alltid blir, men altså likevel få det avsted før 16. Jeg har ikke sjangs i morgen grunnet et seminar på jobb, og skulle altså helst ha pakkene fremme allerede før mandag. Eller senest PÅ mandag da. Den jeg sendte til mannens bestefar aner jeg ikke når bør være fremme, jeg vet nemlig ikke om han skal bort i jula, og i så fall når han drar/blir hentet av et av sine barn, muligens var vi for sene, det hener jo at pensjonister starter jula litt tidlig? Julekortene skulle jeg også ha avsted.

En ting er jo at jeg faktisk betalte like mye for den vesle pakken til mannens bestefar, med konfekt og et bilde av Knerten, som for den stooore esken jeg sendte til min mor, med gaver til mange i familien... Men altså.

Jeg leverte pakkene på postkontoret klokken ni i går morges. Da burde de definitivt ha blitt med "dagens postgang" klokken 16, ikke sant? Da burde de vel vært registrert flyttet på seg, til det sentrale postsorteringsgreiene i byen, eller noe sånn. (Jeg mener det pleier å komme en slik oppdatering på kvelden)
Men neida. Det er over et døgn siden pakkene ble levert inn på postkontoret, og fortsatt finnes bare en eneste registrering av pakkene. Nemlig nettopp at de ble innlevert på postkontoret (9:55, for de scanner jo ikke pakker helt fortløpende da. Men selv om de altså ikke er sånn superajour, så påstår de jo at sporingstjenesten er like oppdatert som postens interne systemer, og da synes jeg det er litt rart at pakkene ikke er registret noe annet sted enda...)

Jaja, det kommer vel en oppdatering etterhvert, tenker jeg. så håper jeg de kommer frem til helga.

Litt spent på alle de julegavene vi bestilte i går da... Jeg bestilte noe levert til svigermors adresse, siden vi kjører herfra tiiiidlig om morgenen 23. desember, men mannen bestilte nesten alle julegavene til sin familie, levert hjem til oss... Håper de sendes i dag, og at posten er superraske... for jeg trenger at de er levert hos oss senest 22. desember (aller helst 21, de skal hentes på posten, pakkes inn og merkes, og pakkes ned. Bilen skal være klar til avgang tiiidlig 23. desember, så planen er å pakke ut i bilen på kvelden før (den står jo låst inni garasjen, så den er jo ikke sånn direkte lett tilgjengelig akkurat...) for å spare et par timer på 23. Det tar tid å organisere så alle pakkene får plass, halve baggasjerommet er jo opptatt av hundeburet. Vi dropper vogn da, men i motsetning til vogna som vi tidligere har hatt bak der, kan ikke hundeburet dekkes på alle kanter, over under, forran, på siden.... hunden må få luft, og komme seg ut og inn ved lufting... Vi har heldigvis takboks da altså. Og det er jo en del klær og bleier og pakker og styr vi skal ha med oss...

lørdag 11. desember 2010

Takknemlig

Ja, i dag er jeg takknemlig, og full av beundring.

Jeg er takknemlig for at nå mens jeg er syk, så er jenta i magen aktiv. Hadde det vært i dag hun var så rolig, hadde jeg blitt kjempebekymra. Men hun sparker ivei. Egentlig ikke så behagelig, når man fortsatt er kvalm, men veldig betryggende.

Jeg er takknemlig for at min mann er en sånn god mann og far, som tar seg av oss. Imponert over hvordan han klarer det, fra et øyeblikk hvor jeg hører i stemmen at han er sliten og lei, så klarer han å lete frem tolmodighet og humor, i stedet for å sloss med Knerten for å få vaske ham, får han gutten til å si “klar-ferdig-GÅ” for hver kroppsdel som skal vaskes. De ler. Jeg ligger på badegulvet og er takknemlig og full av beundring.

Jeg er imponert over min sønn. Jeg er klar over at jeg er lite objektiv, jeg er hans mor, men jeg fatter ikke helt at det er mulig, at den lille babyen de la på magen min for litt over to år siden, den babyen jeg bar på mens tårene trillet og han gråt så sårt hele høsten, det lille knøttet jeg nesten ikke visste hva jeg skulle gjøre med, hvordan jeg skulle gjøre det godt for ham, han har blitt denne karen. Gutten som kommer og blåser på meg, for jeg er jo syk og har vondt… sammenhenger han forstår. Han vil ri på ryggen til pappa ned på badet. “Så kommer du med tran og sanasol, mamma!” For den som ikke bærer eller leier ham, kommer med det. Alt han sier. På skjemaet til (den noe forsinkede) toårskontrollen på helsestasjonen skal vi svare på om barnet setter sammen ord. “trille ballen” “mamma komme”. Da skal vi skrive de tre lengste setningene han har sagt. Jeg vet ikke jeg…en av de første lange er fra i sommer, før han ble to. “Kan jeg få mere vann, vær så snill?” eller hva med nyere som “da skal vi pynte juletreet, og så kommer julenissen med pakke!” Dagens “pappa, kan du gå ned på badet og fylle vann i badekaret til meg?” inneholder også en del ord.

Og snart kommer en ny liten baby. (For øyeblikket bedriver hun aerobic inni magen min, hele magen hopper masse.) Et nytt lite knøtt skal komme ut av magen min, bo her sammen med oss, vokse opp, og om et par år være ei lita jente sånn som broren nå er en liten gutt. Sjarmerende. Er det mulig? Kan hun bli like deilig som broren er? Kan vi virkelig bli like glade i en unge til? Ja, jeg tror jo virkelig det, jeg hadde ikke turt få en til ellers, men det er jo egentlig helt utrolig, jeg kan  nesten ikke tro det er mulig å være så glad i noen som jeg er i min sønn, så at vi skal få oppleve det igjen…

I dag er jeg full av takknemlighet og beundring.

(Og nei, ikke egentlig helt i feberland, jeg hadde feber i går, i dag er jeg bare veldig redusert, etter at jeg kastet opp alt jeg forsøkte spise etter lunsj i går. Men har beholdt maten i dag, bare ikke orket så mye…)

fredag 10. desember 2010

….og syk mamma…

Ja, Knerten har feber, men er ellers i tilsynelatende god form. Jeg håper det holder seg, vi har jo flyttet toårskontrollen han skulle på på mandag til 10. januar, for å få med oss Lucia i barnehagen på mandag morgen, så da bør han være frisk.

Og helst mora også kanskje, som skal spise Luciafrokost. Som den siste timen har kastet opp to ganger, og igrunnen føler seg elendig.

(Hvilket passer dårlig med pass av syk gutt, men faren hans er heldigvis kommet hjem fra jobb nå. Passer ikke helt med iherdig julegavestrikking, fiksing av de siste julegavene som skal i posten, pakken skulle ideelt sett sendes i morgen, inkl julekortene som vi ikke har fått til bilde til enda, med en stadig syk gutt… og som så må skrives, av den ikke friske mor i huset…

Hjemme med sykt barn…

Igjen.

Ja, det er jo ikke lenge siden sist…

jeg var på vei til å gå til lunsj når mobilen ringte. Barnehagen, sto det på displayet. De kunne melde om en varm gutt, som nektet å bli målt for feber, men som var utilpass, slapp og sutrete. Da var det bare å ta helg, og hente gutten med meg hjem. Han er ikke mye varm nå, men litt slapp og kosete, sitter sammen med meg i sofaen og ser byggmester bob på dvd.

Jeg  håper det ikke er langvarig, det har vært en del sykdom i det siste.

Han ba meg slå av lyset, og vi slo av filmen også, han koste litt, og nå sovna han. Utmattet gutt, det gjør sikkert godt.

Ja, så har man prøvd det også... undersøkelse for lite liv i magen

Anbefales ikke.

Altså, den opplevelsen unner jeg ingen. Ikke at undersøkelsen er ille altså, det er jo bare deilig å bli tatt på alvor, men den følelsen...

Den følelsen når du supertrøtt krabber under dyna, og innser at... jammen, magen har ikke hoppet til alle retninger i kveld slik den alltid gjør... kan ikke egentlig huske noen ubehagelige spark hverken på blæra eller oppunder ribbeina i løpet av dagen heller... Dytte på magen, prøve å få kontakt, men supertrøtt sovne etter å ha kjent et par svake "luftbobler" som man antar var babyen.... Våkne igjen klokka fem. Med den følelsen, det er noe som ikke stemmer.

Dytte på magen. Dytte mer. Gå på do (for full blære er ikke noe kjekt å dytte på), drikke kald. Drikke søtt, kaldt. Stryke på magen og snakke med den. Legge seg igjen og dytte. Kjenne. Håpe... Var det babyen? Var det bare luft? Magen knurrer, jeg er sulten... ja, der da? Nei, min puls ja.... nei, men der... ja, det er nok henne, svakt, men det er nok henne... spise frokost, kanskje det får liv i henne? Hun pleier jo være aktiv på morgenkvisten. Men nei.. bare disse helt svake dyttene, sånn som man kjenner helt i begynnelsen, når man lurer på om det er babyen eller luft...

joda, hun lever, men det er noe som ikke er som det pleier. Hun er så lite aktiv.
En telefon til fødeavdelinga. Dit har man da ikke lyst å ringe når man bare er 29 uker på vei... Men forklarer hvorfor jeg ringer, og får beskjed om å komme en tur opp på observasjonspost for gravide, for en undersøkelse.

Heldigvis ble min kjære mann med meg. Vi ventet litt, så fikk vi komme inn på et rom hvor de lyttet kjapt på hjertelyden hennes. Som var fin, sa de. Noe lavere enn den har vært på tidligere kontroller, tenkte jeg. Men fin, sa jordmora, som så førte oss videre til et rom hvor jeg fikk ligge med ctg-overvåkning i en halvtimes tid. Bånd på magen med en sak som registrerte hjertelyd, trykk på knappen når du kjenner bevegelse i magen, og drikk denne safta her. (Legg til at jeg måtte holde den registreringssaken på plass da, for beltet klarte ikke holde den godt nok, da datt hjertelyden ut hele tiden... så kan man kjapt regne ut at ei hånd på den, ei på knappesaken og ei til et plastglass med saft... det er ei hånd mer enn jeg har...) Det gikk da på et vis, og de sa at den prøven var finfin, men jeg skulle få komme inn til legen som skulle måle størrelsen på babyen med ultralyd. (de hang seg litt opp i at SF-kurven hadde gått litt ned fra første til andre måling)

Vente. Vente. Vente. Snart sikkert vår tur? Nei, nå har legen gått til lunsj. Jaja, vente mer da. Mer. Mer. Endelig, så  var det vår tur. Kjappe målinger med ultralyd, se, her er hjertet, det slår fint, pustebevegelser, finfint, hun hikker visst også, vann i magesekken, fostervann rundt henne, måle mage, hodet og lårbeinet, det var litt vanskelig for NÅ bestemte jenta seg for å sparke, må vite...

Konklusjon: alt vel. blodtrykket mitt er litt høyere enn det har vært i det siste, men siden jeg har sullet rundt med et et veldig lavt blodtrykk er jo det egentlig bre fint. Det var 115/76 eller noe sånn (har ikke papirene forran meg) jeg har hatt 105/60 de siste par målingene jeg. Mulig det var litt høyere grunnet situasjonen også da, vi får se når jeg kommer på ordinær kontroll igjen over nyttår.
Jenta er aktiv, har fin hjerterytme, fine bevegelser, er helt passe i størrelse i forhold til termin, og oppfører seg akkurat som hun skal inni der.

4,5 timer etter jeg gikk fra jobb, var jeg tilbake... Menmen, det er verd det, for når den følelsen først har grepet tak i deg, da slipper den ikke taket. Ikke før en har sett at alt er greit. De sa det der oppe også, det var rett  åta kontakt når jeg opplevde det sånn, og skulle det skje igjen, så ta kontakt igjen.

På kvelden sparka jenta aktivt igjen, så magen hoppet. Og i morges har hun også romstert rundt i magen min. Deilig. kjempedeilig.

tirsdag 7. desember 2010

Når man bommer litt på klokka...

I går bomma jeg visst litt på tidspunktet jeg skrev inn i timeregistreringsskjemaet  på jobb. Jeg gikk 15.20 for å rekke toget 1535, men hadde skrevet 15.50. Det er ikke kritisk, for det er et excell-skjema som jeg finfint kan redigere i ettertid. Men, det kan få noen litt uventede konsekvenser. Som f.eksa at stykk mamma i gravid-tåke tenker "Jeg hentet i går, jeg skal hente i dag, altså skal jeg gå til samme tid som i går" og fører inn samme tid på skjemaet. Og går til den tiden. altså 15.50. Hellig overbevist om at dette er rett tid å gå for å nå barnehagen. Tar toget 1605, tenker ikke det minste over at dette er feil. Skraper bilen på stasjonen, lar den blåse ren vinduene, og kjører avsted, enker å stoppe innom butikken på veien til banehagen, vi skulle hatt smør, og pålegg, og middag. I det jge ser avkjørselen til butikken kaster jeg et blikk på klokka. 16.25 viser den. 16.25??? Barnehagen stenger 16.30!!!

Jeg dropper den handleturen, og kjører rett til barnehagen, som heldigvis ligger like ved, og rekker da å hente min sønn, om enn som siste barn på avdelinga...

Sliten mamma, sulten gutt, dårlig ide å stoppe på butikken 16:45 da gitt, så en rask gjennomregning i hodet, litt alternative løsninger, jo vi klarer oss. Vi drar rett hjem og lager fiskepinner og nudler til middag. Det synes nemlig Knerten er godt, og det er veldig fort gjort å lage, hvilket er en fordel når man kommer så sent hjem, sulten er vi begge to. Humøret til min elskede sønn er ikke på topp når han er sulten, og han griner for den minste ting, men etter å ha spist en fiskepinne og godt med nudler til er humøret på plass (dette er sånn ca en porsjon for hans vesle mage) og etter ytterligere en fiskepinne og enda mer nudler, så fastslår han at han er ferdig. Litt barnetv (vi må jo se skomakeren, og Tøfflus! Ja, og resten av blånissene etterpå, de siste ti minuttene holder, han følger ikke med i handlingen der likevel, men synes det er veldig kjekt med blånisser og rødnisser!) og så går vi på badet. Men nei, han kan da ikke legge seg uten jogurt. Vil mamma ha jogurt? Det pleier nemlig pappa spise sammen med ham. Men pappa er ikke hjemme, og mamma har slett ikke lyst på, så det er bare Knerten som spiser.  Greit det, og deretter rett i seng, etter en snartur på badet for å pusse tenner da.

Ja, en hektisk ettermiddag. Slik kan det gå, når man bommer på klokka. I morgen skal jeg også hente i barnehagen. Da skal jeg sørge for å gå 15.20 og rekke 15.35-toget, så får jeg handlet litt før jeg henter Knerten, forhåpentligvis litt før to minutter på halv fem...

Litt strikkebilder

PC070327-1

Ja her kommer et par bilder av strikketøyene mine.

Teppet til lillejenta i magen er ferdig, bortsett fra at det ikke er festet et par tråder, også skal det vaskes, så er det klart. Jenta er ikke klar enda da, jeg er 29 uker på vei i dag, så hun bør holde seg der inne ei god stund til.

Det er strikket på skrå, første halvdel hvit, andre halvdel rosa. mykt og deilig, gleder meg til å pakke henne inn i det :)

 

PC070328-1Det neste bildet er av starten på det som skal bli en body til henne, en del av strikkesettet jeg skal lage til henne, jeg vet bare ikke hva fortsettelsen skal bli…

Hvordan bodyen skal bli får tida vise, den er basert på en omslagsbody, men strikkes rundt, altså ikke omslag, så halsåpningen må jeg dikte selv… det ordner seg vel når jeg kommer på langt.

mandag 6. desember 2010

Å være hjemme er visst ikke mye kjekt…

Knerten fikk jo altså omgangssyke natt til torsdag. Torsdag var det helt greit å være hjemme med pappa. Fredag var det min tur, men gutten mente han ville i barnehagen. Jeg forklarte at siden han hadde vært syk måtte han være hjemme, men vi skulle kose oss. Lese bøker, se tv, bygge lego, leke med tog… Ja, det gikk da på et vis.

Lørdag morgen våknet jeg til følgende samtale.

Mamma, i dag er jeg ikke syk mere, sa knerten

Neida, bekreftet jeg, det er du ikke, bekreftet jeg

Da kan jeg gå i barnehagen!

Nei, vet du venne, beklager, men i dag er det lørdag…

NEEEEI, ikke lørdag, barnehagen er ikke stengt, jeg skal i barnehagen!

Det var nå engang lørdag da, så han måtte finne seg i julegaveshopping i stedet. I gårkveld kom det fra gutten ved leggetid: Skal i barnehagen! Ja, bekreftet jeg, i morgen skal du få gå i barnehagen. Det var en blid gutt i morges, som gledet seg veldig. Tror han savnet vennene sine ja, det er ikke like gøy med mamma lenger….

fredag 3. desember 2010

Jordmorkontroll

I går var jeg hos jordmor på kontroll.


Jeg er 28+2 (Jepp, jm har endelig havnet på samme dag som meg, etter den regningen hun har drevet med de siste par mnd skulle jeg vært 28+1, men jeg har jo termin, 40+2 på en torsdag, så 28+2 i går stemmer.) Vekta er 56 kg, 5 kg mer enn utgangspunktet. (den var 57 på tirsdag, men sånt skjer) Urinprøven var faktisk negativ, så penicillinkuren jeg har fått funker. Jeg har jo nemlig klart å rote på meg en uvi, og fikk utslag på litt av hvert på urinprøven jeg leverte på legekontoret mandag, så legen ga meg en pillekur. Jeg har gått på den siden mandag, og den funker. Hun mener at jeg likevel gjerne kan levere inn en prøve på legekontoret i slutten av neste uke for å sjekke at alt er vel etter endt kur.


Blodtrykket mitt er det samme som sist 105/60, så høyt blodtrykk har jeg i alle fall ikke (det satte hun stor pris på siden jeg hadde 2+ på proteiner på mandag, men det var altså grunnet uvi) og jentungens hjerteslag ligger på 144. Blodprosenten min er faktsik høyere enn den var på første kontroll (12,7 vs 12,4) men hun måler jo da faktisk i albuen, legekontoret tar den i fingeren. Hun syntes det var dumt at de tar blodsukkeret der også, i forhold til min 7,7 på glukosebelastningen, men siden den fastende verdien min var helt fin mente hun at det var greit nok, jeg skal ikke spise som en diabetiker, men redusere på unødvendig sukker, som hun "er helt sikker på at jeg er flink til". Får jeg sukker i urinen noen gang, tar vi ny glukosebelastning, landet hun på, etter å først ha vurdert om jeg burde gjøre det om noen uker uansett.
(Neste kontroll er 3. januar, så dersom jeg ikke er så flink i jula får vi jo se om det gir utslag... jeg skal ikke leve som en diabetiker sier de, så da har jeg tenkt å kose meg i jula! Jeg får ikke spekemat (for meg er fenalår/spikkekjøtt en grunnleggende del av julematen) så da skal jeg sannelig ha litt julesnop!)
Hodet til lillejenta ligger god nede i bekkenet mitt. Det er fortsatt bevegelig, men ikke så mye, faktisk. Dette antar hun er grunnen til at jeg har litt lavere SF-mål enn "min kurve". (sist lå jeg på den røde streken, nå er jeg en cm under) Kommer vel med hodet først denne ungen her også ja. Det er jo fint, uansett om det er gutt eller jente.
Jeg har ikke helt landet på mine egne følelser rundt dette med fødselen, men setefødsel er ikke kompatibelt med noen av de alternativene jeg tenker på, så et hode langt ned i veien ut er finfint


I forhold til at jeg er sliiiiiiiiten mener hun at dette må jeg føle på selv. Hun er ikke tilhenger av at gravide skal sykemeldes "for man er litt trøtt", man må akseptere at man blir mer sliten og ikke orker ikke like mye når man er gravid, men man skal ikke stå på for enhver pris heller.Jeg skal fungere så godt som jeg bør og kan på jobb, og så godt jeg bør og kan i forhold til den gutten jeg allerede har, og utover det må jeg bare føle på hva mer jeg klarer (i mitt hode betyr det at "Ja, det faller mye på mannen, sånn er det bare") Men jeg skal ikke la jobben være viktigere enn meg selv, på en måte.
altså... opp til meg. Ta kontakt med legen om jeg føler behov for det. Kunne ta kontakt med fysio i forhold til hva hun mener om bekkenet mitt, om det kunne proffitere av at jeg jobber mindre. Hun er nemlig litt redd at min "Jeg merker jo at grensen for hva som er ok senkes, så jeg er nå litt mer forsiktig da" kan føre til at jeg er for inaktiv... Men altså, på jobb er jo den mest inaktive tiden jeg har, jeg sitter jo bare der... så jeg ser ikke helt hva fysio skal si om det. Det er altså rett og slett opp til meg, og det kjenner jeg at er ikke så lett.
JA, det hadde vært deilig med kortere dager nå frem til permisjonen. slippe å stå opp kvart på seks for å komme meg på jobb tidsnok til å ha full dag i tide til å rekke henting i barnehagen på vei hjem, det er hardt når man ikke alltid har sovet helt godt (og ekstra hardt i dag, Knerten fikk jo omgangssyke i natt) Tanken på å kutte arbeidsdagen med halvannen time eller så pr dag, spesielt nå før jul med alt som er ekstra utenom (jada, "alt utenom må jeg bare gjøre det jeg klarer", men det skal nå helst kjøpes julegaver, sendes julekort, det er juleavslutning og luciafeiring og jeg har en toåring som gjerne bør få lov til å oppleve litt julekakebaking ei helg, og samtidig skal jeg bli klar for en fødsel, jeg må få i hus litt klær og utstyr, vaske det, ominnrede litt, få på plass soveplass til lillejenta, en ordning for hva vi da skal gjøre med det faktum at vi jo altså fortsatt samsover med Knerten, han skulle fått eget rom, jeg har ikke plass til både hans og hennes klær i kommoden på badet... Ja, det er en del, og det er til å bli matt bare av å tenke på det. Men dette er jo altså ting som gjør at det hadde vært DEILIG å jobbe litt kortere dager. Men altså. Det hadde vært DEILIG å jobbe kortere. Men at det hadde vært deilig er jo SLETT IKKE sykemeldingsgrunn. Jeg pleier å tenke at dersom man nyter å få være hjemme... da trenger man det ikke... (altså, er jeg frisk nok til at å være hjemme hadde vært deilig, så tenker jeg at da er jeg frisk nok til å gå på jobb. Når det å være hjemme heller ikke er noe kjekt, fordi jeg faktisk er syk, ja da trenger jeg å være hjemme)
sist svangerskap jobbet jeg bare 70% fra ca halvveis. Men da var jeg utmattet. Da trengte jeg ikke sykemelding for å vaske hus og lage middag, men for at jeg skulle orke å SPISE middag, og å sette på vaskemaskina (så kunne mannen henge det opp) Dersom jeg ber om det nå, er det mer for å orke å henge opp klesvasken, få sove en halvtime ekstra, og ha sjangs til å få i land julegaver og julekort uten å slite meg helt ut. Men altså, ikke fordi jeg er syk. Bare fordi det er litt mye ekstra for tiden... Og det føler jeg er litt vanskelig å gå til legen for... 3 uker, så er det juleferie. Jeg klarer vel det. Etter jul er det årsoppgjør på jobb og mye stress. Men, da er det jo bare snakk om en måned (Juleferien min er over 3. januar og permisjonen starter 3. februar) og en eneste måned klarer jeg vel?

Jeg vet ikke, jeg får kjenne på det etterhvert. Enn så lenge går det. Holde ut nå til uvi, penicillinkur, forkjølelse og sånne ting er over, og kjenne etter hvordan det er når helsa ellers er ok. I dag er jeg  hjemme med min sønn. Det er jo sånn 48-timers greie for smitte, så han skal ikke i barnehagen i dag selv om han er gaske frisk og rask. Men det er nok greit for ham å være hjemme også, en litt rolig dag å komme seg på, etter en sliiiiten dag i går, med lite mat og trøtt gutt. Og egentlig litt greit for mamma’n også, ikke ha på vekkerklokke (likevel våken før gutten da…) komme ajour med all den klesvasken som gle generert den natta (en god del tok mannen i går, men det var litt igjen, puta mi, ullpysjen Knerten opprinnelig var lagt med…)

torsdag 2. desember 2010

Påan igjen…

Ja, det er jo ikke en måned siden jeg skrev om at Knerten hadde omgangssyke.

Og i natt var det påan igjen. Jeg våknet litt etter midtnatt av en som kavet over på puta mi og krafsa tak i håret mitt. Vi samsover jo, så han ligger midt i dobbeltsenga. Jeg tenkte å flytte ham tilbake, men før jeg kom så langt kastet han opp. Puta mi var hovednedslagsfelt, så den trengte vaskemaskin. Han måtte selvsagt bytte pysj, og dusje. Vaske håret, meget motvillig. Mor var slett ikke like motvillig til å vaske sitt… I løpet av de neste timene gikk det med en god del håndklær og kluter, også Knerten sin  pute, lakenbytte, 3-4 pysjer, et par t-skjorter til mor, og altså, hele familien fikk dusje en gang hver, og vaske seg noen ganger videre.

For hver gang mente han at det var ikke mer ekkelt i magen, og ville sove. Etter få minutter i den etterhvert håndkledekkede senga satte han seg opp. “Mamma!” “Mer ekkelt?” spurte jeg og fant frem et håndkle jeg holdt frem etter beste evne. Han snudde seg jo, så det ble altså en del skift av ting likevel, men jeg fanget da det meste…

Rundt halv tre kastet han opp for siste gang, så fra sånn i tretiden sov vi videre noen timer før jeg sto opp og gikk på jobb. (Å stå opp 5.45 etter ei sånn natt er hardt!) Far og sønn sov litt til, og har tilbrakt dagen hjemme, hvor formen heldigvis har vært på bedringens vei, laber matlyst på starten, men det kommer seg. Han blir hjemme i morgen også (det er jo sånn der 48 timer etter siste symptom, og dessuten har han nok godt av en dag til å komme seg på) men virker heldigvis å være i stabil form nå. (Det er likevel just in case et par håndklær i senga)

Dersom du har et lite barn, og synes du har for mange håndklær. Ikke kvitt deg med dem. Vask dem, stable dem på et gjestebad, gjesterom, skap på badet, vaskerom, toppen av kleskapet… bare ha dem rene. For når en slik omgang kommer, da trenger man dem. Sier hun som rett og slett gikk tom for rene håndklær i natt. Vi har mange, mange, men de var åpenbart ikke prioritert vasket i det siste…

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...