torsdag 15. november 2012

Hell i uhell

Ti minutter tidligere satt vår fireåring på do. Han var heldigvis gått tilbake på lekerommet da lampeskjermen uten forvarsel falt ned.

søndag 5. august 2012

Hjemmelaget ripsgele

Ja, vi har jo som tidligere vist altså ripsbærbusker i hagen nå. Det er jo veldig kjekt, og det lot meg få muligheten til å gjenskape noe fra barndommen.

Hjemmelaget ripsbærgele.
Man tager dette:


Dvs den ripsen man har plukket mens ungene lekte i hagen og mannen vasket bilen en lørdags formiddag.

Etter litt (kjedeligere enn man husker, muligens fordi det var mamma som var hovedansvarlig) rensking har man da dette:


Dvs, min ti liters panne full av rips, og "ca en cm vann i bunnen så det ikke koker seg fast"

Og ikke så lenge etter har man da dette:


Ifølge mamma tar dette lang tid, visstnok. Da gjorde jeg noe feil, eller så husker hun feil, eller så har min tante som opplevde at det kokte tørt rett i den saken at det går en liiiiiten anselse kjappere med induksjon. Jeg vet ikke, jeg har altså gjort dette for første gang.

Så skal det hele koke enda litt lenger da, til det er mest saft og lite bær. De fleste bærene koker i stykker. De minst modne gikk ikke helt i stykker da.

Og så kommer den fasen jeg ikke har bilder av, for her kom min svigermor på ferievisitt og jeg falt litt ut av stilen med fotogradering underveis. Særlig siden lillejenta mi våknet så jeg gikk på soverommet og svigermor tok styringa på kjøkkenet.

Men altså, det vi gjorde var å sile denne kokte massen med all safta gjennom melsikta. Jepp, melsikta, ikke sånn der tøystykke som det står og renner gjennom hele dagen, men en mye kjappere løsning, som er absolutt helt ok. Presset lett på det og fikk ut safta, kastet resten, og gjentok med neste posjon. Det skulle jeg nok tatt bilder av, men hey, jeg skal nok gjøre dette flere ganger, så kanskje det kommer illustrasjon senere?

Deretter skal det hele kokes opp en gang til. Med sukker.

Og jeg hadde jo altså jaget byen rundt (vel, i alle fall tre butikker) for å finne flytende atamon. Men glemt å kjøpe sukker. Alle har jo sukker i hus, men her snakker vi om 1 kg sukker pr liter gelesaft. Så mye sukker hadde ikke jeg. 

Så vi fortsetter neste morgen. I mellomtiden hadde jeg gelesaften over i plastposer i tomme melkekartonger, så sto de i kjøleskapet. Man kan fint fryse det på denne måten også. Det har jeg tenkt å gjøre i nær fremtid, siden jeg har hagen full av bær, men ikke flere glass. Så jeg koker opp ny runde, fryser, og fortsetter når vi har spist opp det vi har laget så langt. Da er jo glassene klare på nytt.

Glassene kommer fra min, min mors og min farmors samling av passende glass fra det som var tiltenkt glassinnsamling. Ja, sånn til neste år skal jeg samle på glass i passe størrelse. Det er egentlig litt lurt. Det er bare det at dette hadde jeg jo ikke planlagt, når jeg selvsagt kvittet meg med alt av glassinnsamlig før vi flyttet. Alle de fine barnematglassene i passe størrelse.

Disse skal desinfiseres. Eller noe deromkring. De vaskes selvsagt, og legges i varmt vann med litt atamon i. Stekeovnen settes på 100 grader, og inn går glassene. I sånn ca fem minutter. Lokkene koker jeg i vann med atamon.

Og gelesafta med tilsvarende mengde sukker (altså 1 kg pr liter, i mitt tilfelle 2,5 liter/kg) kokes opp, røre rundt til sukkeret er løst opp. Og så tilsette atamon. Etter koking, for det mister effekten ved koking. Og så er det bare å slå geleen over på glass. Da får man dette:


Og dette. Ja, for jeg glemte å nevne den detaljen om at man fjerner skummet som danner seg på toppen ved andre oppkok. Bonusen ved dette, som egentlig er et prik og irriterende å drive med, er at dette stivner fort. Og er deeeeeilig på brødskiva til kveldsmat!


Vi kokte gele på mandag/tirsdag. Vi koste oss med skummet, og har deretter allerede også spist opp det første glasset. Det er mulig det ikke blir så leeeeeeeenge andre runde trenger ligge i fryseren...

søndag 29. juli 2012

Risp i hagen.

Det er noe av det jeg liker veldig godt med det nye huset. Hagen. Det er ripsbuskene som står nederst i hagen.

Vi gjorde jo det stuntet å kjøpe huset utsett, vi sendte mine foreldre på visning. Pappa sier han sa at der var "noen ripsbusker",  i mitt hode hadde jeg lagret det som fire. Jeg fastslo da vi hadde flyttet at det var nok åtte, og ved nærmere ettertelling i dag, noen har vokst inn i hverandre så det var ikke så synlig, men der er nok minst ti.

Langt mer rips enn vi kan klare å plukke og benytte oss av. (Herved inviteres den som måtte ønske det til å plukke rips hos oss. Ført til mølla. Det er dog ikke alt som er modent enda.)

Men det er jo deilig da, å kunne si til ungene at de fritt kan få plukke så mye bær de vil. Egentlig var disse to i sandkassa. Den befinner seg bare noen meter utenfor bildekanten. Men de tar gjerne en liten tur eller tre ned i buskene og plukker seg litt bær underveis.

(Og ja, begge har visst valgt "billy-stil" på hodeplaggene denne dagen, helt ned i øynene.

søndag 15. juli 2012

Røde chilli!

image

Ikke verdens beste bilde, slett ikke. Tatt med mobilen. Den mobilen som har falt ned så mange ganger at dekselet med linsa på har vært helt av mange ganger, ja og egentlig ikke helt kommer på plass igjen heller. Den mobilen ja. For fotoapparatet mitt har enda ikke dukket opp fra en av kassene. Det ER der en plass, det gamle huset er tomt, og mannen husker han har pakket det, bare ikke hvor. Jeg kan ikke huske å ha sett det de siste ukene før flytting heller, jeg husker tvert imot at jeg IKKE fikk tatt så mange "nå flytter vi bilder" som jeg hadde tenkt, for jeg fant ikke kameraet mitt. Men i alle fall.

Her er det, beviset på at det er mulig å få til noe fra frø man plukker ut av råvarene mens man lager middag.

Her er nemlig røde chili av ukjent type, dvs type “røde chili fra kiwi”. Frø sådd i februar eller deromktring, småplanter fraktet på flyttelasset med minichili på, oppbevart i vinduskarmen, og den har altså klart å produsere to røde chili. Den har mange små grønne, så det blir nok enda flere etterhvert utover sommeren. Men jeg må finne ut av en bedre løsning for oppbinding, for den tipper snart ned på gulvet eller over til siden er jeg redd.

imageSånn ellers i grønnsaksverdenen går det ikke så fort fremover her hos oss i år. Jeg drømmer allerede om neste sesong, og alt morsomt jeg skal finne på da. Når jeg ikke er hemmet av “vi skal jo flytte i løpet av året, jeg aner ikke når og hvor…men vi skal flytte.” Og vi har fått oss hus, med hage.

Dette er en tomatplante. den blomstrer ivrig, det gjør den, det er hele fem blomsterklaser på dette bildet, men det er ikke så lett å se. Det er bare det at ia nder hageblogger kan jeg lese om og se bilder av de som har fått årets første RØDE tomater. Jeg har ikke engang grønne minitomater, jeg har bare blomster. Naturen gjør ikke sitt til å bidra til å få opp farta på plantene mine heller. De lider under at jeg sådde sent (vi skulle jo flytte, så jeg hadde ikke tenkt å så tomat, men så gjorde jeg det likevel…) under trange forhold, som de forble i lenger enn anbefalt (vi skulle jo flytte, jeg måtte ha plass på flyttelasset) og ble pottet om til store potter altfor sent (jeg hadde jo ikke tid til å skaffe potter eller gjøre jobben, vi hadde jo akkujrat flyttet!)

Men altså, langtidsmeldingen for midten av juli sier at det skal være stigende temperatur utover i perioden. Mot slutten av tidagersperioden kan vi på den varmeste tiden av dagen se svimlende 15 grader. 17 dersom det mest optimistiske forslaget slår til. Det blir ikke mye tomater av slikt…

Jordbærplantene kom nok også over til sin egentlige plass veldig sent, og ble nok absolutt hemmet i utviklingen der de sto i de små såpottene sine, de har kommet seg veldig når de kom over i gjødslet, næringsrik jord og fikk bedre plass. Men det er ikke kommet noe bær, nei for der er vel ikke egentig sett BLOMSTER enda heller…

Men i vinduskarmen inne har jeg i alle fall to røde chili.

tirsdag 26. juni 2012

Jeg forsøker igjen

Ja, endelig på nett i nytt hus. Fortsatt tusen ting å gjøre, og lite tid til blogging egentlig, men ettersom jeg uansett bare sitter med pc’n kan jeg likegodt prøve.

Jeg husker ikke hvordan bloggen så ut før jeg rotet den til, å jeg lager heller noe nytt, sånn litt etterhvert. Jeg får ikke alle tingene jeg hadde til å virke, og prøver meg litt frem etterhvert.

Jeg har mange ting jeg vil skrive om, men klarer knapt å koordinere tankene mine. Og ikke får jeg bilder inn heller, for jeg aner ikke hvor kameraet mitt er. Virkelig ikke. Ikke som i at “jeg husker ikke hvilken kasse jeg la det i”, men som i “jeg vet at jeg ikke fant det de siste ukene før flytting heller”. Men gamlehuset er TOMT, så en eller annen plass er det vel.

Tema jeg har å blogge om er jo flyttingen. Det nye huset. Med hagen. Prosjektene jeg ser for meg i huset. Og ikke minst i hagen. Årets grønnsaksplanter. Hverdagslivet vårt. Barnerom. Og utover høsten regner jeg med at strikkepinnene kommer frem igjen, og med dem strikkebloggingen.

Jeg leker atter en gang med tanken om dette med å dele bloggen, jeg har nemlig på en side litt lyst på en “hageblogg”, og dessuten på en “strkkeblogg” som hver av dem kanskje kan interessere lesere for disse tema. Men, altså, så er det det at de fleste leserene mine vel ikke egentlig er “strikkeblogglesere” eller “hageblogglesere”, bare folk som av ulike årsaker leser alt vaset mitt?

Dessuten er det jo en tredje bolk som er minst like stor som strikking og haging, det er jo familielivet. Og strikkingen og hagingen kommer jo absolutt også inn i familielivet. Og det er det som har gjort at jeg har denne sammenblandede bloggen som jeg jo har.

Vi får se hva fremtiden bringer.

mandag 19. mars 2012

Bloggen er under endring, igjen.

Jeg kom visst til å trykke på dynamisk visning når jeg lekte meg litt med bloggen. Og så tar det tid å få den tilbake til sånn den var, og enda mer tid for å få den dynamiske til å være sånn som jeg vil (for den vil ikke vise alle de elementene jeg vil ha med!) så enn så lenge er den enkel, meget enkel. Skal se om jeg ikke får ånden over meg til å gjøre noe med det om ikke så lenge.

Sånn innimellom det spørreskjemaet, og alle kassene da.

(Ja, og de blogginnleggene jeg har i hodet… Et om pakking, og en grønnsaks/blomster-oppdatering. Ja, og egentlig den “vi skal flytte”-informasjonen som har kommet bare sånn i en bisetning.)

Jeg er visst statistisk populær

Hvilket nok også kan kjennetegnes ved at jeg ikke evner å svare nei.

Torsdag kveld ringer telefonen. Det er MMI, de vil snakke med den i husholdningen (av de voksne) som sist hadde bursdag. Det er meg. Det er nesten alltid meg. Min kjære har bursdag en mnd før meg. Det er ikke så ofte disse spørreundersøkelsesfolka ringer i juli. Resten av året er det meg som er den som sist hadde bursdag.

Har jeg noen minutter til å svare på noen spm? Joda, jeg har vel det. Så jeg svarer ivei, men det blir mye “nei, det kan jeg ikke huske å ha sett reklame for i det siste.” Jeg ser nesten ikke tv. Utenom Disney Jr. og Nrk Super, ingen av disse er nevneverdig preget av reklame for Gilde eller de andre tingene han spørr etter. Jeg ser nok noe annen tv også, men alltid kombinert med at jeg sitter med pc på fanget og gjerne noen spill wordfeud på mobilen, så i reklamepausene følger jeg definitivt ikke med.

Men så kommer det da, på slutten av undersøkelsen, at de driver med denne store forbrukerundersøkelsen, om jeg kan tenke meg å delta i den? Joda, jeg har gjort det før, jeg kan gjøre det igjen, svarer jeg.

Så da har jeg altså mottatt denne. Den lå i postkassa allerede på lørdag, så de var kjappe med å sende den.

146 sider med spørsmål. Som jeg skal svare på i løpet av to uker.

Jeg, som egentlig ikke skal sitte ved pc’n nå. Jeg som egentlig har tusen andre ting å gjøre, hver eneste dag, enn å sette meg ned med en spørreundersøkelse. Jeg som skal rydde, pakke, kaste, organisere, og ja, pakke. Jeg som nemlig skal flytte om to mnd. Jeg skal altså faktisk ta meg tid til dette. Fordi det ikke falt meg inn i si “nei, det har jeg ikke overskudd til i år”, men heller “jada, det har jeg gjort før, så det skal jeg nok klare igjen.”

Jaja, jeg har nok godt av å sette meg ned innimellom, men det ER faktisk mer spennende ting jeg kunne tenkt meg å bruke “sitte ned tid” på enn å svare på den der altså. så jeg tror jeg skal vurdere å øve litt på hva jeg skal svare, sånn i tilfelle de vil sende meg en om et år eller to. Jeg liker egentlig spørreundersøkelser. Eller, mer korrekt, jeg likte det. Nå føler jeg at det tar tid jeg heller vil bruke på andre ting, men vanen i å svare “jada” henger i, så jeg får dem på mail, i posten og på telefonen.

fredag 10. februar 2012

Det er ikke nødvendig…

Det er ikke nødvednig, det er ikke nødvendig, det ER IKKE nødvendig å gå og titte i potta hvor de små jordbærfrøene gjemmer seg i dag. Helt garantert, det er ikke noe som spirer der. Slett ikke.

De ble sådd i går. I GÅR. I fjor tok det som sagt 11 dager, i noe varmere omgivelser. Det har med andre ord slett ikke skjedd noe på et døgn.

Ikke er det nødvendig å titte i boksen med clivia-frøene heller, egentlig. Men den står nå på skapet ved siden av sofaen, så det er jo lett å ta en titt der en gang eller ti for dagen. Ikke at det skjer noe fortere av den grunn der heller, det skal etter sigende kanskje komme en spire der neste uke, mener jeg. Men altså, ikke i dag. Ikke har den det helt varmt nok heller, det er ikke 25 grader på skapet mitt, ikke mer enn rundt 23 på det varmeste, og kjøligere på natten.

Jeg klarer å motstå fristelsen til å gå ut i skapet i gangen og sjekke jordbærene i dag. Men jeg klarer ikke la være å titte i boksen med Cliviafrøene. Heldigvis er den gjennomsiktig, så det er ikke noe problem da. Litt mer tiltak å komme seg inn i skapet i gangen, hvor vogna står forran (Men ikke akkurat nå som Mikro sover utenfor døra) og under bøtta som står på hodet over potta for å se til at der er mørkt. Muligens har jeg gått til litt drastiske skritt for å “stille mørkt”, men hey, mørkt står det, mørkt blir det.

torsdag 9. februar 2012

Og så er jordbærene i jorden

Eller egentlig på jorden, for disse skal vist ifølge slik jeg tolker pakken såes PÅ fuktig jord, og altså ikke tildekkes.
De skal stå mørkt til de spirer, da skal de ha det "lyst og svalt". Så for øyeblikket står de inni skapet i gangen, under ei vaskebøtte, for de skal altså stå mørkt, og det er sannelig ikke mange mørke steder her i huset. I fjor sto de inni et kjøkkenskap, men der er ikke plass i år, og det var jo ikke akkurt knallsuksess med spireraten heller, så jeg prøver noe nytt i år. Det er dog kaldere i gangen enn på kjøkkenet, så vi får se hvordan dette går. I fjor spiret de etter 11 dager ser jeg av blogg-posten, men det tar vel sikkert litt lenger tid da i år siden de står kaldere. Vi får se.

Jeg håper i alle fall på at vi får modne bær i år. I fjor fikk vi et som rakk å bli nesten modent før det råtnet i intenst regnvær. Vi fikk jo også bare en plante, i år satser jeg på mange, og masse jordbær :)


Jeg forsøker noe jeg slett ikke kan.

 

I denne lille plastboksen, på et vått papir og med ekstra lys, ligger to små frø. Eller, helt små er de da ikke, det er mer snakk om små klinkekluler, egentlig. Det er Clivia-frø.

En gang for mange år siden fikk jeg en avlegger av en Mønjeclivia av min mor. Hennes plante hadde hun i sin tid fått da hun var gravid med meg, og jeg syntes det var stas å ha en avlegger fra denne. Men, om det var meg som var lite flink med den, om den ikke  tålte behandlingen og flyttingen, eller om den rett og slett ble syk, i alle fall døde den planten sakte, men sikkert etter at vi flyttet hit.

Nå kom jeg i min “jakten på ting (grønnsaker) jeg skal så i år”-jakt over cliviafrø, og detaljert forklaring av hvordan jeg skulle gjøre det, på et forum for hagegale folk. Og jeg fikk det for meg at det hadde vært gøy å få til nye. Selv om jeg vet at dette er planter som bruker lang tid (les, flere år) før de blomstrer.

(Det må her legges til at når min mann registrerte at jeg leste på et forum for hagegale, så lurte ham på hvor gal jeg var. Ja, for man må være spenna galen om man liker hagen vår, sånn som den ser ut! Sant nok, men så er det nå engang slik at 1)jeg har ikke planer om at hagen vår egentlig skal se ut som den gjør og 2) jeg har nå egentlig drømmer om en helt annen hage og 3)jeg var der uansett for å lese om tomatplanter i potter på verandaen, og sorter som ikke blir helt så enormt store som de vi hadde i fjor.)

Det ene førte til det andre, og onsdag lå det en konvolutt i postkassa mi, med to, ganske store, frø. Den ene merket “gul”, for dette er altså frø fra to forskjellige planter, den ene får gule blomster, den andre røde. (Ingen oransje som egentlig er den vanligste, den jeg hadde sist) Og i iveren etter å gjøre dette rett, med vått papir og tett, ren boks og det hele, så puttet jeg begge oppi…. og vet ikke lenger hvilket som er det til gule blomster og hvilket som gir røde. Det vil tiden vise, ifølge hun som sendte dem til meg vil jeg se forskjellen allerede når bladene kommer, for de er ikke like.

Det vil nok ta tid før disse blir noe særlig til blomster å vise frem, gitt at de i det hele tatt blir det da, men jeg lover å følge opp med rapporter.

Og i min “bla gjennom frøposene og se om ikke noe skal såes snart”-runde registrerte jeg at jordbærplantene faktisk kan forkultiveres fra februar. Det kan nok gi bedre sjangser for modne bær enn den direkte såingen jeg hadde for meg i mai i fjor, så nå har jeg planer om å finne frem ei potte og litt jord. Ja, og til og med forsøke meg på det jeg ikke våget i fjor, å så flere frø i en potte, og la dem blir til små spirer som så prikles, og fordeles i hver sin potte da. Det blir spennende.

Jeg har nok ikke akkurat grønne fingre, men jeg prøver meg, leser og får råd, og forsøker å bli litt flinkere med tiden. Om ikke akkurat grønne fingre, så kan jeg kanskje få lyyysegrønne fingertupper etterhvert?

tirsdag 7. februar 2012

Ut på tur.

-Mamma, nå kommer fiskene i vannet!

-Mamma, nå er det grevelang

-Mamma, de sier dum og deilig!

Vi har kjørt tur/retur Bergen-Ålesund med Knutsen&Ludvigsen i cd-spilleren. Mor og far synger med mens greveling, grevelang glir over i “Eg ve te Bergen”. Mens vi kjører nordover er det med et noe skrått blikk på hverandre vi synger akkurat den setningen. Er det dit du vil? Vi kjører jo derfra. Vi er ikke suuuuupermotivert for turen. Jo, vi har lyst, selvsagt. Vår niese skal døpes, selvsagt vil vi komme. Vi skal kose oss med familien i noen dager, selvsagt gleder vi oss. Det er bare det at det er 37 mil å kjøre oppover på fredag, og de samme skal vi tilbake på mandag. Og dette er tredje gangen på like mange måneder vi kjører disse milene. På vinterføre.

På vei tilbake på mandag er det enda en gang

-Mamma, nå kommer fiskene i vannet, igjen! Og joda, vi synger med. igjen ser jeg skrått på mannen, for han lengter da vitterlig ikke etter noen han kan prate i munnen på, som han ikke prater hull i hodet på, fordi de prater like mye selv. Min mann er ikke en mann som prater hull i hodet på noen, garantert. Han tenker sikkert om meg noe av det motsatte, at jeg absolutt kan snakke hull i hodet på de fleste. Så vi ve te Bergen, ve te Bergen med det samme! Ikke minst fordi det er der vi faktisk bor, og vi vil hjem. Vi er slitne, ungene er trøtte og lei. Vi vil hjem.

Men sånn mellom disse to dagene med langkjøring så har vi jo fått kose oss med familien, Knerten har vært på akebretttur til butikken med morfar, vi har vært i barnedåp, Knerten registrerte at kusina hadde pynta seg! (Ja, vi forklarte at den samme kjolen pyntet lillesøster seg i da hun ble døpt. Ja, og at den faktisk ble laget til at HAN brukte den når han ble døpt! Stor stas!) vi hadde “Knerten blør neseblod, kan ikke fordra at mamma prøver stoppe det/begrense skadene med et papir” på toalettet i kirka, iført bunad (meg) og festdrakt (ham) og kom fra det med blod på skjortene våre begge to…  Derved var det på en måte like greit at jeg aldri fant den egentlige bunadsskjorta mi.

Den egentlige bunadsskjorta mi vet vi sist var i bruk i juni 2010, når min mor var i to konfirmasjoner på ei helg, da lånte hun den. Både hun og jeg er ganske så sikker på at hun har levert den tilbake, for lenge siden. Vel, neste gang jeg brukte bunad var i Mikro sin dåp, og da hadde jeg “ammeskjorta”, dvs den gamle, noe utslitte, bunadsskjorta mi som mamma har sydd om så den kan åpnes forran (egentlig skal den nemlig trekkes over hodet, og det er veldig lite ammevennlig…) Og denne hadde jeg påfølgende 17. mai også. Og altså, så har jeg ikke hatt bunad siden, og den egentlige skjorta mi lå ikke på plassen sin når jeg kom for å hente den torsdag. Heldigvis hadde jeg jo fortsatt ammeskjorta, så da ble det den. Så er det ikke 100% krise dersom jeg ikke får den heeeeeeeeeeeeelt ren, kunne jeg tenke, der jeg sto med bloddråper på skjorteermet.

Men jeg bør finne den egentlige skjorta mi til 17. mai, tenker jeg.

Vel, vi har i alle fall vært på tur i helga. Og nå er vi hjemme. Bloggen vil nok få et par oppdateringer, jeg har planer om å så litt, nå som vi er hjemme. Og så skal jeg strikke ferdig den kjolen til Mikro sin ettårsdag, så da kommer det nok bilde av den også etterhvert. Ja, også er vi godt igang med årets “365 ting ut av huset”-greie, men som de tidligere år, jeg er ikke så god på å huske å skrive det ned underveis da. Men jeg husker noen ting i alle fall, så det kommer nok et innlegg om det også snart.

fredag 20. januar 2012

Men i dag var jeg tidsnok.

Og dertil er toget fem minutter forsinket, så jeg rekker det med god margin.

Sånn er tilfeldighetene.

torsdag 19. januar 2012

5 meter for sen.

Ja, akkurat det. Vi våknet tidelig i dag, ettersom både storebror og lillesøster mente det var morgen, før vekkerklokka var enig.

Men vi fikk dem til å leke i senga, tok oss god tid på morgenen, kokte egg til frokost, og siktet meg inn på et tog tidligere enn vanlig.

Somlet åpenbart litt for mye, så jeg oppdaget toget på vei inn på stasjonen når jeg låste bilen. Og satte opp farta. Og var ca 5 meter unna når jeg kom opp trappa akkurat i tide til å se at toget kjørte fra meg. Våken så mye før vanlig, og ikke noe tidligere på jobb.

Det er i grunnen veldig kjedelig.

lørdag 7. januar 2012

Jeg planlegger visst årets grønnsaker…

Ja, når sykdommen som preget årets start for min del slapp taket, og roen senket seg etter den kjempelange ventetiden på legevakta med Knerten, så snek det seg en tanke inn i hodet mitt.

Grønnsaksplanter.

Jeg husker det jeg lovet meg selv i fjor, at “neste år skal vi så tidligere”. Og neste år, det er nå det. I fjor kom noen av frøene i jorden helt på slutten av den anbefalte såtiden. Det medførte at vi knapt rakk å få modne grønnsaker før sommeren var over. Så jeg tenkte å være litt tidligere ute i år, sånn at plantene er kommet lenger i prosessen når sommervarmen forhåpentligvis starter modningen, og vi kanskje kan få litt bedre resultater.

Dessuten skal jeg være flinkere til å passe på dem, i fjor fikk tomatplantene mine for mange stammer, jeg knep ikke godt nok av tyvene, og ikke toppet jeg dem heller, så de ble kjempestore og fikk masse, masse blomsterklaser, og ikke nok energi til å lage modne tomater av dem. Bedre med færre blomster, men flere tomater som kan spises.

Også vil jeg plante litt mer av noen ting, særlig jordbær (som ble plantet for sent, og det ikke ble noe resultat av) og salat (vi fikk bare en salatplante, det ble ikke nok til mange middager, gitt)

Vi skal ha sukkererter i år også, for det var enkelt, og vi hadde suksess med dem. Jeg VIL ha tomat også, selv om det var mye jobb og mye styr. Jeg lurer dog på å kanskje finne en busktomat-type, som ikke blir så ekstremt stor…

Jeg gleder meg til å inkludere Knerten i planene, han hadde stor glede av det i fjor, særlig når frøene var blitt planter han kunne vanne. Hele sommeren var det fast “jobb” når han kom hjem fra barnehagen, ut på verandagen og sjekke hvilke blomster som var tørste, og vanne dem. Og å få plukke sukkererter på altanen og spise dem, det var stas.

Men, jeg må nok smøre meg med litt tolmodighet enda, de posene jeg har fra i fjor (for jeg brukte ikke alle frøene av noen av typene) antyder tidligste såtid for forkultivering i februar. For dem som har et oppvarmet drivhus de kan sette ting ut i, kan man nok begynne tidligere, men for dem av oss som etterhvert skal flytte plantene fra vinduskarmen til “en solrik plass litt i le” ute i friluft, er det jo greit at de ikke vokser seg FOR svære før det er varmt nok ute også. Det var jo et problem med fjorårets tomatplanter, de vokste seg ut av vinduskarmene mine…

Det er ikke helt lett å bedrive grønnsaksdyrking på verandaen i et rekkehus på vestlandet, hvor sommeren sliter med å nå “minst 8 grader på det kaldeste” mer noe mer enn et par uker på midten, om man er heldig, og når man i tillegg finner på å reise bort nettopp på den tiden, og ikke har naboer man føler man kan be om å vanne dem (og verandaen bare har tilgang via stua) så kan man jo egentlig bare være glad for at det regnet såpass mye på sommeren at naturen tok seg av vanningen på egenhånd. Dog ble det altså lite modning av denslags.

Men vi prøver igjen i år også. Vi gjør nok det, og det kommer til å bli blogget om ja, som tidligere lovet. Og jeg gleder meg. Men  jeg må visst vente litt. For første del av januar er visst liiiiiitt tidlig for prosjektet mitt. Men bare vent, om en måned eller to skal det spire og gro!

torsdag 5. januar 2012

En lang kveld på legevakta

En så lang en at den ikke gjenfortelles før neste dag.

I går klarte Knerten under lek å få en pinne på øyet. Jeg fikk derfor en sms fra barnehagen om at kanskje vi burde komme og se på det (??? SE på det? Enten ber de meg hente ham, eller så vurderer de det som at ting kan tas til vanlig hentetid, mener jeg) jeg hentet ham nå hjem. Det virket greit nok, han hadde sluttet å gråte, og klage over vondt innen jeg kom. (Uheldig med når meldinga kom, tre minutter før toget gikk, så det hadde jeg ikke sjangs til å nå, derved først tog en halv time etter at jeg fikk beskjed, og deretter ca 15 minutter til før jeg var i barnehagen. Denne gangen greit nok, men når de ringer og ber meg komme etter en syk gutt føles slikt lenge!)

Etter middag kom det litt puss ut av øyekroken, med litt rusk i. “Så flott at kroppen rydder opp selv”, tenkte vi. Litt etter kom det mer, så da tvang jeg meg til å få se litt nærmere på øyet, om der var mer rusk. Ikke som jeg kunne se. Men det kom mer puss. Ok, dette er ikke normalt. Kjapp sjekk med det o’store internett som kunne bekrefte at joda, når unger har fått pinner og denslags på øyet skal man kontakte lege for å sjekke om det er blitt rift på øyet. (Dersom dette altså er normal prosedyre burde da barnehagen heller sagt det enn å be meg se på det, og kommentere at de synes det så flott ut nå, så det gikk nok bra?) Ok, vi kontaktet legevakta, som var enig, kom inn for en sjekk.

Vi dro hjemmefra sånn ca klokka seks. Vi meldte oss i luka og fikk beskjed om å sette oss og vente. Der var ganske mange fra før.

Jeg er helt klar på, og det mente jeg også underveis i går, at jeg absolutt foretrekker et legevaktebesøk hvor årsaken til vår tilstedeværelse ikke er så alvorlig at vi gis prioritet. Jeg har vært med på varianten “sykepleier i telefon ber oss dra til vår lokale legevakt med en gang, hun skal gi dem beskjed. Vi ankommer, skysses rett inn, forbi hele køa og kommer ut derfra få minutter etter ankomst, med papir som sier at vi er innlagt på barneavdelingen, vennligst kjør til sykehuset.” og foretrekker absolutt friskere barn enn det.

Men likevel. Når vi hadde sittet der et par timer, begynte det å føles litt lenge. Klokka passerte åtte, halv ni, ni… faktisk skjedde det ikke noe mellom åtte og halv ni sånn ca, for da spiste legen. ja, for all del, legen trenger mat, jeg skjønner den altså. Men tiden på venterommet føles litt lang da. Men vi ventet. Klokka ni trøstet jeg med med at de stenger jo klokka ti! (Og stopper inntaket av nye pasienter når de ser at de ikke rekker flere) Litt etter halv ti hadde min kjære sønn sagt at han HADDE hørt dama i luka si hans navn (ramset opp sitt fulle navn) mange ganger. Men det hadde hun ikke sagt. Men SÅ, endelig. Det var vår tur, vi fikk slippe inn “i det indre venterommet”. Dit vi ble sent direkte dengang vi kom med Mikro som hadde RS. Der sitter det to andre pasienter nå. Den som er hos legen kommer ut, neste går inn, og sånn går det nå. Ca ti på ti slipper pasienten før oss inn. Jeg slutter herved å se på klokka, snart er det oss. Heldigvis skulle ikke den før oss være der så lenge (enkelte var jo inne kjempelenge, det hendte det gikk en halvtime mellom hver gang noen kom ut…Det er bare en lege der.)

Og endelig fikk vi slippe inn til en vennlig og grei lege, som undersøkte øyet han, hadde på fargestoff og lyste. Knerten kneip igjen øyet så hardt han kunne, men ble da etterhvert lokket til å åpne det nok til at legen fikk titte, og han fant heldigvis ingen rift. Just in case fikk vi med en resept vi skulle innløse dersom øyet var dekket av puss og guff i morges, men det var det heldigvis ikke.

Vi var hjemme ca 22.30. Da hadde vi hatt en superkjapp stopp på butikken siden vi ikke hadde melk i huset, og brukt ca 30 minutter på kjøringen til og fra legevakta. Men altså tilbrakt ca 4 timer på legevakta.

Det kjenner jeg er godt over min smertegrense for hva som føles “greit nok” som ventetid med barn. Den grensen gikk nemlig sånn rundt et par timer, fant jeg ut. Fire timer er lenge. Lenge.

Sent, men godt kom da ungene tilslutt i seng, og Knerten fikk være hjemme i dag selv om han var frisk, rett og slett fordi han sov så lenge, og vi ville ikke vekke ham, han hadde vært våken helt til vi satte oss i bilen, det var mange timer etter hans leggetid.

Men litt lærte vi da denne gangen også:

1)Konsuler det o’store internett litt tidligere om hva som er korrekt prosedyre etter aktuelle hendelser, så kommer man seg til legen FØR middag, og kommer kanksje hjem litt tidligere

2)Vurder om barneklinikkens kveldspoliklinikk kan være en mulig løsning. Denne tar seg ikke av skader som krever at de må sy, gipse, bedrive kirurgi etc, men for sykdom (og helt sikkert sjekke øyne for rift vil jeg tro) fungerer de som legevakt for barn. Og har et venterom som er tilrettelagt for barn. Det har nemlig IKKE vår lokale legevakt. Der eksisterer fem bøker for barn, hvorav en har alle sidene sine, det er en meget sær, depressiv bok jeg slett ikke helt vet om er ment for barn likevel, og slett ikke egnet for min treåring i alle fall, ei godnattsangbok (og uansett hvor mye ungene trenger å sove, så setter jeg meg ikke til å synge godnattsanger jeg ikke kan på et venterom fullt av folk) og altså tre bøker med varierende andel av sidene sine mer eller mindre hele. Heldigvis setter Knerten like stor, om ikke større, pris på å si hvem sine bokstaver han finner i ukebladenes overskrifter… Men jeg vet at på barneklinikken er der biler… lego… leker… for det er tross alt syke BARN de er der for. Fire timer der hadde antakelig vært mer levelig. Der er mange flere pasienter, men til gjengjeld er der flere leger også.

tirsdag 3. januar 2012

Nytt år, nye muligheter

Ja, det er blitt 2012. 2011 er historie.

2011 var et år som de fleste av oss vil huske for en forferdelig handling midt i sommerferien, noe som nok endret noe i vår virkelighetsoppfatning. Om vårt syn på trygge, lille Norge.

Uten tvil gjelder det også meg, at det er noe jeg husker. Noe som berører meg sterkt, ikke minst fordi jeg har en kusine som var der. Som overlevde. Heldigvis.

Men på samme måte som jeg bevisst valgte å blogge videre om hverdagen etter en liten tenkepause, fordi livet SKAL gå videre, og fordi det som skjer i våre liv er viktig, fordi det er det som er våre liv, er det andre ting jeg ønsker å fokusere på, når jeg tenker tilbake på 2011. Ikke fordi jeg glemmer, men fordi jeg ikke vil la ham vinne mitt sinn. Faktisk fordi jeg ikke vil glemme de gode tingene.

I 2011 ble jeg mamma til en liten datter. Vesle Kristine, som nå har passert ti mnd. Hun er en solstråle som smiler bredt, og ikke lenger tannløst, ettersom hun i juleferien fikk sine fire første tenner. (Vel, sine første tre, den fjerde fikk hun i går)

I 2011 ble jeg også tante for andre gang, da min svigerinne fikk en liten datter for snart tre mnd siden.

I 2011 plantet jeg grønnsaker for første gang. Og blogget en god del om det.

Og mye annet skjedde. Av små og store ting. Gode ting. Og mindre gode ting. Og triste ting. For sånn er livet.

Og nå er det 2012. Nytt år, nye muligheter.

Hvilke muligheter? Vel, jeg har allerede begynt å planlegge årets grønnsaksplanter, og en ting er sikkert, jeg vil gjerne prøve igjen, og jeg vil gjerne prøve en annen type tomatplanter som ikke blir så enormt høye, det var nemlig en stor utfordring å holde dem oppreist. Men det er vel 5 frø igjen i pakken, så jeg ser ikke bort fra at jeg vil prøve noen av disse i år også. Og jeg skal plante mer jordbær, og mer salat. (for jeg fikk bare en plante av hver av disse, det ble ingen jordbær og bare et par salat-serveringer) og mer sukkererter, det var det vi hadde størst suksess med, og Knerten elsket å plukke sukkererter og spise. Og kommer nok til å blogge om det underveis.

Jeg har et par strikkeprosjekter på pinnene, og flere planer i hodet. Jeg har definitivt planer om å blogge dem også.

Ja, for jeg har en definitivt klar plan, nyttårsforsett eller noe sånn, om å få liv i denne bloggen igjen, etter at den har lagt litt øde i slutten av 2011. Nå er det 2012, og nye muligheter!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...