onsdag 27. juli 2011

Litt tom for ord…

Ja, jeg er litt tom for ord. På en måte.

Jeg har ting jeg kunne tenke meg å blogge om. “Jungelen” på verandaen. Ferien. Festlige samtaler med Knerten. Tanker rundt min datters første fem måneder.

Men den dagen hun var fem mnd gammel, det var fredag 22. juli 2011.

Og da klarer jeg ikke bare gå videre i bloggen med “hei, nå er jeg tilbake fra ferie, og endelig på nett igjen, her skal dere se jungelen som møtte oss på verandaen” eller sånn, uten å på ett eller annet vis få markert det forferdelige som skjedde.

Men uansett hvordan jeg prøver, så blir jeg bare tom for ord. Det finnes ikke ord som kan beskrive det jeg tenker, det jeg føler. Så jeg skriver heller litt om hvordan jeg opplevde det.

Fredag var vi på lekebesøk hos min svigerfar, som altså har to barn på 2 og 4 år. Vi hørte Kardemommeby i bilen på vei tilbake til svigermor. Vi aner fred og ingen fare, det er fredag, nå skal bestemor og tante være hjemme i helga. (Vi har nemlig vært på ferie hos svigermor, som ikke har ferie lenger.) Vi møtes i døra av min svigerinne som spørr om vi har hørt det? Om vi har sett? Oslo er bombet!

Tv’n sto allerede på, og vanntro stirret vi på de sjokkerende bildene, før det etter et øyeblikk slo oss at Knerten satt der sammen med oss, og med stor glede så på BRANNBILER! Han fikk se brannbiler på en pc, og etterpå lese bok i en annen del av stua, for vi syntes dette ble for sterk kost for ham. Han er ikke tre enda, han vet ikke egentlig hva “død” er, eller “bombe”, og skjønner ikke hvorfor jeg sier han ikke får “skyte-pang” på oss. Ikke vet han hva/hvor Oslo er heller, har aldri vært der.

Så kommer det fra mannen som sitter og leser avis på mobilen, “det er snakk om skyting på Utøya, hvor AuF har sommerleir!” Sjokkerte og vantro forstår vi ikke i nærheten av hva dette innebærer, men det går et par “politioppdateringer” før politiet endelig begynner å se på begge saker sammen, i stedet for å bare svare at “det må en annen enhet svare på”, for vi vil da sannelig vite hva som skjer der også! Det skulle jo etterhvert vise seg at det var der det “meste” skjedde på et vis.

Så plutselig demrer det for meg… nei, det kan ikke, vel, nei??? Jeg må sende sms til mamma. For det snek seg inn en tanke i bakhodet om at jeg har ei AuF-kusine, hun var vel ikke på leir? Fasttelefonen til svigermor ringer nesten med en gang, det er mamma. Hjertet synker langt ned i magen en plass. Jo, hun er på leir. Hun gjemmer seg på øya. Mamma lover å ringe igjen så snart hun vet noe mer.

Det føles som en evighet. Tv’n oppdaterer stadig. Men selvsagt ikke om det jeg lurer på, nå bryr jeg meg egentlig mest bare om Utøya, og hva som egentlig skjer der. Det er enda en stund før nyhetene kan melde om at en mann er arrestert. Men så ringer mamma igjen. Hun er på land. Hun har lagt på svøm etter at hun så bestevenninna si bli skutt (jeg mener mamma sa “i beinet”, men denne venninna er altså drept)

Jeg puster ut. Men i samme øyeblikk tenker jeg på de mange, mange tusen menneskene i dette landet som ikke får samme melding om sine kjente. Vi aner ikke enda på det tidspunktet hvor mange det gjelder. Jeg kjenner på hvor ufattelig heldige vi er, og hvor ekstremt forferdelig urettferdig verden er. Og jeg tenker på hva det må gjøre med en tenåring å oppleve noe slikt. Det er mange hundre slike tenåringer som har opplevd dette, ikke bare min kusine. Hva gjør det med dem?

Jeg legger meg til “ti på utøya, kan forventes å stige” og vekkes til “over åtti!” ÅTTI. (Det har heldigvis blitt nedjustert etterpå da. Men hvor absurd er det egentlig at vi sier at det “heldigivis” er bare ca 70? Det er mange, mange mennesker det!)

Jeg er grepet av en dyp respekt for den måten Stoltenberg har fremstått som statsminister i denne tiden. Og det samholdet det norske folk har vist. Vel, og andre folk, for den del. Alle folk.

Men jeg aner ikke, klarer ikke, har ikke ord for å helt skrive hva jeg egentlig tenker og føler. Sånn ondskap. Ja, det er ondskap. Og så mange liv. Så mange uskyldige liv.

4 kommentarer:

  1. Takk for at du deler dine tanker, det er så vanskelig å sette ord på, som du sier. Dette har påvirket oss alle på en eller annen måte, og det er så vanskelig å bare gå tilbake til hverdagen igjen...

    SvarSlett
  2. Det er veldig vanskelig.
    Jeg får meg ikke til å blogge bilder av grønnsakene. Om femmånederskontrollen. Og mange andre ting.

    Men jeg skal. Jeg har tenkt å prøve i kveld, se om jeg klarer det. Det blir en veldig merkelig greie, å skrive om "helt vanlige ting".

    Men enten bllir bloggen helt stille, eller så må jeg gå videre. Og videre skal verden gå. Og det blir ikke lettere av å vente lenger. Verden er annerledes. Men den går videre.

    SvarSlett
  3. Jeg får lyst til å gråte mens jeg leser dette, men klarer ikke helt. Tårene er der, de presser men vil ikke mer. Har grått mye de siste dagene. Selv har jeg ingen bekjente (som jeg vet om hittil, vet det er en del fra der jeg har bodd tidligere som er rammet) som var på Utøya eller ved regjeringskvartalet da dette skjedde, men sjokket og sorgen er så sterk for det!

    Klarer ikke å skrive om det jeg heller. Vil så gjerne få det ut, men som du sliter jeg med å ordlegge meg. Prøvde å la bloggen fortsette idag, men det føltes ikke riktig ut. Livet fortsetter jo, men tomatplantene dine og vesla vår sine nye sko og gummistøvler er plutselig ikke så "viktig".

    Jeg er glad kusinen din kom seg vekk, uskadet vil jeg ikke si. Jeg håper hun får mye hjelp og støtte. Virkelig trist å lese om venninnen hennes. Ja, nå kom tårene! Uff, også kom problemet med ordene.

    Ta godt vare på deg selv og dine!

    SvarSlett
  4. Viktig, nei, det er det ikke. Ikke i seg selv. Ikke i det hele tatt. Men likevel er det det.

    For vesla dine sine nye sko og gummistøvler, og grønnsakene mine (som det snart kommer bilder av) ER på en måte viktige. Fordi de viser at... vi ikke lar oss temme. Vi skal ikke glemme, men vi skal ikke temmes. Vi skal ikke skremmes. Vi skal fortsette å leve, elske, holde sammen, ta vare på hverandre, på dem vi er glade i og dem i ikke kjenner. Og da, ja da ER faktisk hverdagen vår viktig. Fordi våre barn skal leve i den. Vokse opp i den. På mange måter finnes ikke noe viktigere.

    SvarSlett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...