Onsdagskveld...tankefull onsdagskveld...

Fotballkamp på tv'n i kveld. Kan ikke si at jeg er suuuuperinteressert, men den står jo på, med meg og mannen i hver vår sofa med hver vår pc, så ser vi mer eller mindre på kampen mens vi gjør andre ting... Jeg sitter nå med det som skal bli et babyteppe. Det er en evighet igjen, mange, mange tusen masker. Men det er litt motiverende å strikke det på skrå. Man ser at det vokser, mye mer enn når det strikkes på langs. Ja, jeg ser det ikke så mye på at det er blitt så langt, strikketøyet, men jeg ser det på at det er blitt så markant mange flere masker. Det skal bli mange, mange flere, men det går da fremover.

Men jeg må bare kommentere noe som provoserte meg litt i går. Vi satt i lunsjen, og praten gikk. Helt hvordan tema kom opp kan jeg ikke bekrefte, da det som vanlig pågikk flere samtaler rundt bordet, og jeg opprinnelig deltok i en på den andre enden av bordet, da jeg ble litt oppmerksom på denne. De var inne på skolemodenhet og skolestart, da jeg kom inn i samtalen. Ja, om at når noen barn må begynne på skolen før de er moden for det, enda både barnehagen og foreldrene sier at det ville være best for barnet å vente et år. Men de får ikke lov. Det var annerledes da vi var små, flere av oss kunne huske at det var noen som hadde begynt et år senere (et desemberbarn) eller begynt et år før, fordi foreldrene sa at barnet var skolemodent et år før. Noen var nå ikke helt enig i dette, vet ikke jeg, hvorfor de som er enda litt eldre enn meg nektet for at det hadde vært slik, når det i alle fall var slik da jeg var rundt skolestartalder...

Men i alle fall, det kom inn på at de begynner jo enda tidligere nå, bare 6 år, dvs, desemberbarna er jo ikke mer enn 5,5, de er små. Ja, og førsteklassen er ikke bare lek lenger, de skal faktisk lære ganske mye, det er en brå overgang fra barnehagen.

Og så kommer da den delen som povoserte meg. Ja, fra barnehagen var nå en ting, men for barn som "bare hadde gått hjemme med mor", DA var det en brå overgang.

For visstnok, barn som "bare går hjemme med mor", de eier ikke sosial kompetanse, og dessuten lærer man veldig mye i barnehagen, som disse barna har gått glipp av. Jeg forsøkte å argumentere litt mot dette, men det falt på steingrunn. Nei, barnehagen er og blir det beste. Å bare gå hjemme med mor, det er ikke bra for barna.

Jeg forsøkte meg med at om man tar et BEVISST VALG på å være hjemme med sitt barn, lærer det å klippe og lime og dyrke karse i tomme eggeskall, går tur og forteller om naturen, leser faktabøker (på barnets nivå) og oppsøker åpne barnehager, småbarnssamlinger etc... Vel, det var som om de ikke hørte meg, og messet litt videre om å bare henge hjemme i skjørtene til mor. (Vel, det med å klippe og lime, eller dyrke karse i eggeskall var faktsik ikke noe de tok opp da, men det lå vel i underbevisstheten min, fra en tidligere slik provokasjon, hvor det ble hevdet at det var viktig at barna gikk i barnehage, for man så det så tydelig på de som begynte på skolen rett hjemmefra, de kunne ikke bruke saks!)

For det første: Jeg har aldri gått i barnehage. Jeg "gikk bare hjemme med mor". Jeg er likevel et velfungerende menneske nå. Jeg kunne bruke saks da jeg begynte på skolen. Faktisk klippet jeg opp slike glanspapirgreier som man fletter kruver til juletreet av, 4-5 år gammel. (Ja, altså, jeg hadde "malen" mamma hadde laget til da, men vi gikk tom for disse å flette, og hun var ikke der, så jeg klippet flere.) Kanskje ikke helt feilfritt og perfekt, men, absolutt brukbart. Ja, jeg og min bror satt og flettet slike, med 5 strimler (min bror begynte med tre, men avanserte til fem i løpet av adventstiden) 5 og 3 år gamle. Det lærte vi utmerket uten å gå i barnehage.

Ja, det med det sosiale var lettere på den tiden da. I nabohusene bodde det barn, som også var hjemme. Mamma var dessuten i en periode dagmamma for et par barn, det var også ene naboen, så det var nok av barn å leke med.

Men ikke minst; for det andre: Jeg har en snart ti mnd gammel sønn. Jeg har søkt barnehageplass til ham til høsten. Vi har enda ikke fått plass, og jeg kjenner at jeg blir stadig mindre og mindre lei meg ved tanken på at han kanskje ikke får en plass vi kan bruke. (For han er lovfestet rett til en plass, men ingen sier noe om at den er praktisk sett plassert en plass som gjør det gjennomførbart å bruke den...) De VET at jeg altså vurdere å ha min sønn hjemme fra høsten av, enda han da når "barnehagealder". Og likevel ser de ikke ut til å engang høre mine argumenter om at det ikke er slik at å ikke gå i barnehage er ensbetydende med å "henge i skjørtene til mor på kjøkkenet", uten sosial omgang med andre barn, og ei heller lære noe.

Så mye for provokasjonen i lunsjen, deretter følger en del tanker... Jeg har ikke lyst å levere ham fra meg, en ettåring uten språk til å fortelle meg hvordan han har hatt det. En hel dag borte fra mor og far. Nei, jeg har ikke lyst. Det visste jeg egentlig allerede da vi søkte, men vi gjorde det likevel, håpet jeg ville venne meg til tanken ettersom han ble eldre, og dessuten, vi "måtte" jo. Vi jobber jo begge to.

Vi er to på jobb som står med ettåringer til høsten som enda ikke har plass. Utsiktene om vi ikke kommer til å jobbe/jobbe redusert til høsten er fra jobbens side ikke så lys. Den "gruppa" jeg jobber i, består nemlig av tre stillinger. Og to av dem tilhører altså oss som ikke har fått barnehageplass... Men det ER strengt tatt ikke mitt ansvar, jeg HAR rett på å søke helt eller delvis permisjon i forlengelsen av fødselspermisjonen. Og jeg kjenner at det frister stadig mer.

Vi HAR antakelig mulighet for en barnehageplass. (Som sagt, han er jo lovfestet rett til en.) En liten halvtimes kjøretur herfra. Uten kø. På de tidene av døgnet man skal til og fra barnehage, kan man nok regne at "omveien" for meg på vei til/fra jobb kan regnes til en times tid, to ganger for dagen. Det sier seg selv, det GÅR bare ikke opp, med full jobb og barnehagenes åpningstider. (Og ja, det er i så fall jeg som må både hente og levere, vi har den noe uvanlige situasjonen, min mann har ikke sertifikat, det er det jeg som har) Med andre ord må jeg redusere stillingen noe for å klare det. Legg til at jeg må betale barnehageplass, og ikke får kontantstøtte. Hver av disse postene utgjør ikke så mye, men samlet sett... jeg er statsansatt, jeg tjener ikke så mye, så avstanden derfra og ned til f.eks halv stilling er ikke sååååå stor.

Og nettopp å redusere meg til rundtom halv stilling (to lange dager, kanske?), og la mannen jobbe en del kveld/hjemmekontor, og på det viset få til at en av oss er hjemme hver dag, er nemlig det alternativet vi tenker på, i alle fall for en periode. Gjerne skulle jeg bare blitt hjemme, og ferdig med det, men mannen er også statsansatt... ;)

Men hvorfor, HVORFOR må jeg "forsvare" dette ønsket, med argumenter om manglende barnehageplass, og "men de bygger en ny barnehage rett i nærheten av oss til vinteren, vi får sikkert plass der fra nyåret..." og liskom forsikre om at, joda, min sønn skal også i barnhehage.... for, "å bare gå hjemme med mor" er jo slett ikke bra for små barn, må vite...

Men, så må jeg vel granske meg selv litt på innsiden også... for hvorfor HAR jeg søkt barnehageplass da, om jeg ikke vil levere ham dit? Vi HADDE nok klart oss uten min lønn, selv omd et ville blitt trangt økonomisk. Det handler jo om prioriteringer. Det gjør jo alltid det. Så hvorfor prioriterer vi da andre ting høyere enn det jeg mener er det beste for vår sønn?

Muligens litt fordi jeg ikke helt tørr si dette høyt? Muligens litt fordi min mann ikke er like skeptisk til barnehage som meg? (Muligens fordi han ikke har "bare gått hjemme med mor" selv?) Og muligens rett og slett fordi jeg liksom bare gjør det som forventes av meg? Jeg tok en høyre utdannelse. Jeg fikk meg en jobb. Nå er det forventet at jeg skal prioritere jobben.

Jeg har faktsik visst at dette ville bli en konflikt for meg, siden lenge før jeg fikk barn. Ja, fra før jeg tok den utdannelsen, faktsik. Fra så lenge jeg kan huske, har jeg ønsket å være MAMMA. (Ja, altså, jeg gikk ikke omkring som 7-åring og ønsket at jeg var mamma, men jeg var allerde da (skriflig bevist) klar på at det jeg ville når jeg ble stor, var å bli mamma!) Jeg innså ettersom jeg vokste opp, at den veien jeg siktet på, betydde jobb. Vel og bra det, men jeg kjente på det... kjente på følelsen av at.... men jeg vil jo ha barn, og være med dem.... men jeg gjemte bort de tankene, og fokuserte på mer konkrete ting der og da.

Og nå, vips, nå ER det en konkret konflinkt for meg. Mellom ønsket om å være hjemme med min sønn, og forventningene om å jobbe. Når det er sagt, jeg føler jo også at jeg liker å jobbe altså, og har ikke lyst å si opp egentlig, jeg trives jo det jeg jobber. Men min sønn er likevel den jeg vil prioritere høyest. Og det sliter meg i stykker innvendig.

Tror jeg heller får sette meg til å strikke babyteppe jeg, mens jeg glor fotball. Å tenke for mye på dette blir bare vanskelig og trist...