tirsdag 29. mars 2011

Vi sår

Eller også kjent som “vi gjør noe vi ikke kan”.

En gang i min tidlige barneskoletid sådde vi karse på bomull i eggeskall. Ettersom jeg egentlig ikke syntes karse var noe godt, og minnes at vi brukte det på nettopp egg (?) og jeg altså heller ikke er av dem som frivillig spiser et egg søndag morgen, så.. ja, det fanget aldri den helt store interessen.

Noen år senere sådde mamma tomater. DET fanget egentlig interessen, for tomater liker jeg, og disse var små (det var før det ble vanlig med cherrytomater i butikkene, i alle fall kjøpte ikke vi dem, nå spiser jeg små tomater året rundt, men dengang var dette spesielt) og veldig gode.

Men kunsten å få frø til å bli til blomster som det vokser ting på, eller til å bli til grønnsaker i seg selv, den kan jeg nok ikke påberope meg å beherske. Noe som er litt dumt når det slo meg at jeg fikk lyst å innvie Knerten i fenomenet “frø kan bli til mat”. Jeg leste at man kunne så gulrøtter i tomme melkekartonger, det virket som et barnevennlig prosjekt. Jeg dro avsted på plantasjen, og endte nå opp med litt mer enn bare gulrøtter, fristelsen ble for stor for å prøve på tomater, og så tok jeg med paprika, for det er Knerten veldig glad i.

059Vel hjemme leste jeg dog litt mer på dette med å så gulrøtter, og innså at det visst er noe som ikke er så lett å egentlig få til, men ble anbefalt sukkererter, det “kan ikke gå galt”. Vi får nå se, men her er i alle fall utganspunktet.

Så var det noe å så i da, jord må man ha. Denne delen av jobben tenkte jeg det var like greit å ta mens Knerten var i barnehagen, så som tenkt så gjort, 061jeg fant frem en pose mde jord og gikk igang med jobben. Skal man fylle mange melkekartonger med jord lønner det seg antakelig å enten være utstyrt med mer tolmodighet enn jeg har, eller å ha noe litt større enn ei egentlig veldig flat spiseskje å hjelpe seg med… Men, det ble da jord i fire melkekartonger, vi begrenser oss til relativt få gulrøtter i første omgang, så ser vi hvordan dette går… Vi kan evt lage flere neste år (vi rekker vel ikke flere når vi ser om det faktsik BLIR gulrøtter av dem) men for nå er dette det vi har plass til i den vesle vinduskarmen… I den andre saken er det sådd paprika på ene siden og tomat på andre siden, også her begrenser jeg meg til fem av hver (og med en spireprosent på 65 på paprika og 75 på tomaten blir det nok ikke mer enn 3-4 planter av hver) rett og slett fordi vi skal jo faktisk både ha plass til dem, stelle dem (Jeg husker noen ekstreme mengder med tomatplanter fra det tidligere omtalte prosjektet i min barndom,) og spise det som evt kommer av. Og som sagt, dette er jo noe vi faktisk ikke kan. Så vi starter i det små, og utvider heller neste år om det er noen suksess.

Sukkerertene er ikke plantet enda, må finne noe egnet, og en plass å gjøre av det. Det skal nok bli en ordning med det også. Men altså… hvorvidt det kommer grønne spirer… som overlever… og om det blir noe grønnsaker på oss utover sommer og høst…. ja, det får tiden vise. Jeg er ikke veldig overbevist, men vi prøver nå….

søndag 20. mars 2011

En deilig, lat søndag morgen.

Jeg våknet som vanlig rundt seks av ei sulten lita jente. Siden hun sover få cm unna meg var det bare å snu meg på siden og amme. Men broren hadde ikke våknet innen vi var ferdig, så jeg tenkte jeg kunne snike til meg et par minutters søvn.

Det neste jeg vet er at mannen klatret ut av sengen med kommentaren “Jeg skal bare se om guttungen lever.” Det gjorde han naturligvis, han sov. Men klokka var ni! Få minutter senere var han våken og kom inn til oss for ei kosestund.

Og nå sitter jeg i sofaen med ei nystelt lita jente, mens far og sønn blir ferdige på badet, junior har klippet håret, så han må dusjes. FRIVILLIG har han klippet håret, uten hyl, skrik og bestikkelser. Han mente selv han hadde langt hår… det stemte jo, så vi foreslo klipp, og det var han enig i. Far i huset er ansvarlig for denslags, så nå er gutten klippet. Og snart kommer de opp, og så skal vi lage frokost, mannen har snakket om “English Breakfast” med stekt egg, bacon, pølse, bønner, tomat og brød, så jeg ser ikke bort fra at han skal kokkelere litt på kjøkkenet når han kommer opp.

 

Klokka er 10:30 og dagen er såvidt igang. Det er ikke akkurat hverdagskost i et hus hvor det bor to små barn. Men en herlig avveksling!

fredag 18. mars 2011

Så senker vi skuldrene og nyter babytiden.

Ja, nå nettopp når jeg skiftet en bleie innså jeg at nå, endelig, NÅ har jeg senket skuldrene og bare koser meg. Det innså jeg når jeg sto der og sang om vasking av rumpestump, så den skal bli gullende ren, mens jeg byttet bæsjebleie på min datter.

Det har jo vært en litt annerledes start på livet hennes enn vi hadde tenkt oss. Det har jo ikke vært ille da, når jeg tenker på dem som får sine barn på neonatal, på måneder med usikkerhet, på muligheten for at barn ikke får vokse opp, på alvorlig sykdom, og sånn der. Ja, sammenlignet med det er jo dette bare a walk in the park. Men sånn for oss, så er det jo likevel, sammenlignet med normalen, litt tøffere enn vi hadde tenkt oss.

En blir litt sliten av sånt. Av jente som blir forkjølt 5 dager gammel. Av overnatning på barneklinikken. Av fastlegeturer. Av legevakt og innleggelse med RS bronkiolitt. Alt før jenta er tre uker gammel. Kombinert med at mor selv også var skikkelig forkjøla. Seriøst, jeg pleier ikke ta paracet eller ibux mot halsvondt altså. Mot feberen og hodepina jeg ofte får når jeg er forkjølt, ja, men ikke for halsvondt. Jeg tok max tillatt smertestillende i døgnet fra torsdag kveld til tirsdag morgen… bare for å klare å svelge. Får ikke max energioverskudd av det heller. Ikke av å kombinere det med å sove på sykehus der sykepleiere kommer for å gi medisiner til barnet sånn rundtom annenhver time, bare avbrutt av et par timersintervaller når andre ting skulle gis også…

I gårkveld tok jeg turen opp på barneklinikken igjen… Vi hadde åpen retur, og pustefrekvensen til jenta var høy. Jeg talte henne opp over 80 pust i minuttet, normalen er 40. Hun hadde ca 70 når sykepleieren talte henne når vi kom dit opp. Heldigvis var alt i orden, blodprøven (den som viste at hun faktsik var veldig påvirket i lungene da vi be innlagt) var fin, lungene var fine, og pusten kom faktisk helt ned i 43 da legen var der! Hun ble veid til 3610, så 15-20 gram opp på to dager også. Snill og grei lege, forståelsesfull og informerende, og derved en stykk beroliget mor som dro hjem igjen etter å ha fått sjekket ut jenten i topp og bunn og bekreftet at hun var i god form.

I natt sov jenta like godt 6 timer i strekk… for deretter å ta igjen all den tapte maten med hyppig amming på formiddagen, så hun er nok i rute med antall ml nå…

Og når jeg sto nede og byttet en bleie på henne for litt siden, oppdaget jeg at jeg sang til henne om det vi drev med. Sånn babypludresynging. Sånn som jeg altså gjør når jeg senker skuldrene, slapper av, og nyter barselstiden med en frisk baby. Det har ikke vært energi til det før, og jeg har ikke tenkt over det før akkurat der og da.

Det er deilig.

torsdag 17. mars 2011

Enkle hverdagsgleder

Ja, noen ganger skal det ikke mye til.

Som f.eks når man trøtt og sliten en time etter man skulle vært i seng endelig klarer å løsrive seg fra pc’n (litt nett-abstinenser etter tre døgn på sykehus uten pc?) og trasker ned på badet. Skal pusse tenner og faktisk finner tannkosten sin i glasset. Selv om det ikke er pakket ut etter sykehusoppholdet.

Fordi den snille mannen min som tok med tannkost til meg, som jeg altså hadde glemt å ta med meg, kjøpte en ny, i stedet for å ta den som sto på badet. Så derved sto den gamle tannkosten pent på plass på badet når en stykk trøtt og sliten mamma skulle legge seg.

Deilig.

Enkle hverdagsgleder.

onsdag 16. mars 2011

RS bronkiolitt – det ga oss tre netter på sykehus

Ja, vi hadde jo nylig ei natt på barneklinikken til observasjon. Og nå har vi altså fått oss tre netter der.

Helt når historien begynner er ikke så lett å si, antakelig for et par uker siden, når vår lille datter, enda ikke ei uke gammel, ble forkjølt. Dette førte jo deretter til den tidligere nevnte overnatning til observasjon, og en tur til fastlegen etter intens hoste noen dager senere. Og så ble det søndag. Jeg skulle bytte en bleie på min datter, og syntes hun var litt varm, så jeg målte tempen hennes. Dette har jeg gjort jevnlig de siste par ukene, men uten feber (annet enn den som førte til turen til barneklinikken sist)

Termometeret viste 38,5 grader. Jenta var ikke tre uker gammel, og feber skal de ikke ha. Jeg vkisste hun var syk, forkjølt og hostet, men hadde mange legeuttalelser på at hun var egentlig grei. Bare ike helt frisk. Men feber skal de ikke ha. Jeg hadde dessuten registrert at bleiene i minkende grad var tilfredsstillende våte… Altså, telefon til legevakta. Lokal legevaktstasjon tar ikke telefonen, de har det travelt, ring sentrum, sier telefonsvareren. Jeg ringer sentrum, og rundt en halv time senere er det min tur. Jeg forklarer situasjonen, og etter litt vurdering om vi skal sendes til barneklinikken (kveldspoliklinikken åpner ikke på noen timer) konkluderes det med at vi skal til legevakt.Kjør med en gang, til din lokale legevaktstasjon, vi gir dem beskjed, sier damen i telefonen.

Vi tar med noen bleieskift, rent tøy til meg og lillejenta, glemmer tannkost og deo, men tar med noen boller til å spise mens vi venter på legevakta, vi skulle til å lage mat da jeg byttet den bleien…
Vi ankommer legevakta og melder oss i luken. Venteværelset er fullt, men vi bes gå rett inn den døren til høyre. Der sitter en pasient som nok egentlig er neste til legen. Legen slipper ut en pasient, og roper oss inn. Han hører på hosten, som er aktiv nå (hun er periodehoster, etter vår mening, “konstant hoste” skriver legen. “periodisk konstant” fastslår vi.) lyser i ører og hals. Litt rød i venstre øye. Spørr om symptomer og lytter til svarene. Har hostet siden tirsdag. Var på sykehuset sist søndag, fastlegen torsdag. Spiser, men ikke like mye, brekker seg et par ganger om dagen, litt avtagende våte bleier, rask pust ja, men virker ikke tungpustet. Greit, han gir meg en lapp. Meld dere i luken, og dra til barneklinikken.

Jeg regner med at vi sikkert blir innlagt når vi kommer til barneklinikken, vi gjør våre mentale forberedelser, og praktisk sett: vi kjører om hjemme, sånn at far og sønn kan gå av der, ingen grunn til at de skal være med, og måtte ta taxi hjem. Vi regner med at vi vil bli innlagt. Til mannen leser denne lappen jeg fikk av legen litt nøyere. Pasienten ER innlagt ved barneklinikken, av legevakta. Absolutt ingen sjangs for å slippe hjem søndag kveld da nei. Absolutt slippe av far og sønn hjemme. For vi er innlagt. Ja, lillejenta er innlagt, og da følger mor med på kjøpet. En ledsager pr barn, og for et fullammet lite barn, naturlig nok da mor.
Knerten er ikke helt enig i dette, han vil være med til sykehuset! Men etter litt forklaring og overtalelse aksepterer han at han skal være hjemme og passe Gabi, eller Gabi skal passe ham, i alle fall, de skal ikke være med. Så da kjører jeg til sykehuset, parkerer, putter jenta i sjalet og tar med meg tingene jeg har pakket, og rusler over til barneklinikken.

Jeg finner frem til mottaket, gir dem lappen og sier at vi er innlagt av legevakta. Ja, de har en lapp med telefonisk beskjed fra legevakta, så de ventet oss. Vi registreres inn i systemet deres, og tas inn på et undersøkelsesrom sammen med en sykepleier, lege kommer snart. Hun spørr de samme spørsmålene, og noterer seg svarene. Og litt tilleggsspørsmål, og hun har eldre søsken? Ja, Knerten på 2,5 år. Og bor ellers sammen mde mor og far. Hun skal veies, kan jeg kle av henne? Og der kommer legen også ja, hun skal lytte på henne, og spørre enda noen av de samme spørsmålene, om hvor lenge hun har hostet, om feberen, andre i familien som er forkjølet? Jenta veies mens jeg snakker med legen, jeg fikk ikke med meg vekta der og da. Det kommer ei fra lab’en og tar en del blodprøver og en stor “q-tips” opp i nesen for en RS-test. “Selv om den ikke slo ut sist dere var her, så tar vi den bare sånn for å ha gjort det” sier sykepleieren. “Den ble aldri tatt sist vi var her” svarer jeg. “Det var tomt for et eller annet, antakelig den du holder der i hånden din, så de skulle ta den igjen siden. Og så var det ingen som nevnte den igjen før vi dro hjem”. Den blir nå tatt nå.  Sykepleieren går for å høre hvordan det er med rom på avdelingen, og sette den RS-prøven til avlesning. Vi skal innlegges på post 4, akkurat som sist. Legen sier at Mikro skal få en inhalasjon for å lette litt på pusten hennes, for det slimet plager henne nok en del, hun noterer dette på arket der sykepleieren har skrevet opp alt det andre, før hun går. Jeg blir sittende og vente litt alene, og ser på arket. 3,5 kg veide jenta mi. 3,5 kg??? Hun var 3470 ved fødsel. Hun var 3575 5 dager gammel. Hun var 3700 for ei uke siden. Og nå er hun 3,5?
Sykepleieren kommer tilbake. Prøven slo ikke ut sånn med en gang i alle fall, men den skal stp i 15 minutter før den kan endelig avleses. Ikke at det har noe å si for behandlingen uansett altså. Det er ganske fullt på avdelingen, så vi må regne med å dele rom med noen. Det går nok fint det, mener jeg, men spørr om det med vekta, veide hun bare 3,5? Hun var jo 3,7 for ei uke siden? Vel, denne vekta har ikke like mange desimaler, det avrundes mer, hun kan være nærmere 3,6 altså. Eller det kan skille mellom vektene, jeg kan jo be om en kontrollmåling når jeg kommer opp på avdelingen. Jeg påpeker at legen skrev noe om inhalasjon på det arket, hun sjekker, og finner frem det legen har rekvirert.

Adrenalininhalasjon oppløst i saltvann, distribuert via en forstøver og blåses inn med masse lufttrykk som babyen puster i i ei maske. Det varer i ca 5 minutter, forklarer sykepleieren. Hun vil sikkert ikke like det helt, men det vil løse litt opp i slimet så hun puster bedre. Greit, jeg holder jenta, hun gir inhalasjonen. Hun går deretter for å høre om de snart er klar for oss på avdelingen.

RS-prøven er svakt positiv, men altså, hun har RS-virus, forklarer sykepleieren når hun kommer tilbake. De er snart klar for oss på avdelingen, og venterommet begynner å fylles opp (Klokka nærmer seg seks, da åpner kveldspoliklinikken. Det er åpent for registrering fra klokka fem.) Er det noe jeg lurer på? Ja altså, jeg går jo rundt med det jeg mistenker kanskje er en halsbetennelse, hvordan er det i forhold til at jeg skal opp på avdelingen med masse syke barn, får jeg det? Jeg går jevnlig på paracet og ibux mot smertene i halsen, for å klare å svelge så jeg skal få i meg nok mat og drikke til å ta meg av, og ha melk til, lillejenta mi. Hun går for å høre med legen, det er en test hun kan ta om legen mener det er nødvendig. Det mener ikke legen. Jeg har antakelig det samme som min datter. RS. Bare at jeg som voksen altså ikke blir noe annet enn forkjølet med vond hals. Jeg kan fint få være på avdelingen. Jenta skal jo dit med sin RS.

Vi føres opp på avdelingen, hvor vi får vente litt, før vi får tildelt et midlertidig rom, med ei seng hun kan ligge i, og en stol jeg kan sitte på. En vennlig, dansktalende sykepleier henter litt middag til meg, sjekker pusten på jenta og ordner litt rundt oss. Så kommer legen igjen.

Sykehus 005Blodprøvene viste at hun var litt påvirket i pusten, så hun skal få flere slike inhalasjoner fremover kvelden og natten. Dessuten har hun stigende infeksjonsprøve. Cpr var 43 nå, den var 16 hos fastlegen torsdag. Så hun vil gi henne antibiotika i tillegg. Det gis intravenøst, derfor skal det settes veneflon på jenta mi. De leter lenge og vel etter en blodåre de kan klare å sette denne i, i mellomtiden får jeg spist litt av kyllingen min. Til slutt er veneflonen på plass, noen sprøyter settes og masken for inhalasjoner finnes frem. Denne skal vi bli godt kjent med fremover.





Nå er rommet vi skal ligge på klart, får vi beskjed om. Rommet er det ingen andre på, vi skal visst ikke dele rom med noen likevel. Der står bare ei seng, voksenseng til meg, og så trilles babysenga inn med jenta oppi. Normalt sett overnatter foreldre på madrass på gulvet. Men jeg har nettopp født, så jeg får seng. Greit. Det kommer en lapp opp på døra vår. Dråpesmitteregime.Sykehus 004 Spriting av hendene før jeg går ut av rommet, får jeg beskjed om. Og naturlig nok når jeg kommer tilbake, sånn for ikke å smitte jenta med noe. Jenta får ikke forlate rommet. (Ironsik nok, det får jo jeg. Som ifølge legen altså antakelig også har RS) Alle leger og sykepleiere som skal gjre noe med henne tar på seg gule frakker før de gjør noe. Disse henger rett ved døren. Søpla skal i de røde posene med skumle varselssymboler på (“bio hazzard” som jeg kaller det inni meg) og all klesvask som tilhører sykehuset oppi de grønne posene. Varselssymboler på denne også, men den røde ser skumlere ut. Kanskje fordi den er rød? RS er meget smittsomt, og altså slett ikke bra for små barn. Så derfor plasseres vi alene. Med lapp på døra om dråpesmitteregime.
 
Den vennlige sykepleieren kommer inn og styrer på, ordner rommet, suger litt snørr ut av nesen til lillejenta og gir henne ny inhalasjon. Hun forklarer alt hun gjør godt. Når hun senere kommer med antibiotika til veneflonen forklarer hun hva hun gjør, med saltvann for å sjekke at den er åpen, to typer antibiotika som legen har foreskrevet, og ei anna sprøyte for å hindre at det koagulerer etterpå. Hvordan er det med jenta, spiser hun greit, hva med bleiene? Jeg leser på navneskiltet hennes at hun er neonaltalsykepleier. Hun jobber egentlig på post 2, men har ansvaret for meg og lillejenta denne ettermiddagen, antakelig fordi hun er så lita?
Ja, det var det med bleiene, de er jo ikke alltid så våte. Derfor besluttes det at bleiene hennes skal veies. Så man vet hvor mye som kommer ut. Ja… det var det da, vi bruker jo egentlig tøybleier… Ikke det nei, for her skal man vite hvor mye tungre bleien er når den tas av, enn når den kom på. Og bleiene våre er litt forskjellig, de veier ikke det samme hele gjengen nei… Standardiserte bleier må vi ha. Det vil si sykehusets bleier. Papirbleier. En stor kamel svelges, hårete er den… Jeg setter på min datter en papirbleie, og mens jeg kløner litt mer enn hva man venter av en tobarnsmor forklarer jeg sykepleieren som instruerer “litt lenger opp bak”, at dette er den første papirbleien jeg noen gang setter på noen av mine barn… Oi, er det greit for deg, at hun skal bruke papir, spørr sykepleieren. Jeg svelger den hårete kamelen og svarer at “Jada, altså, må vi, så må vi jo det, skal dere veie dem så skjønner jeg jo det da. Det går nok bra.” (Og det gjør jo det, innen oppholdet er omme er jeg en kløpper, nesten da, i å feste papirbleier på min datter. Jeg fatter og begriper fortsatt ikke hvorfor de er laget så dumt med en “pose” midt underm jeg er vant til bleier som følger kroppen jeg, ikke med ei luftlomme midt under, jeg tror jo stadig at den ikke er trukket langt nok opp… Men jeg blir ganske god på å ta dem på altså. Når kamelen først er fordøyd, så går det greit.)

Jenta får festet en sak på foten som er koblet til en skjerm på veggen. Den viser oksygenmetningen i blodet hennes til enhver tid som en graf, og et tall. Denne skjermen vises også på vaktrommet, hun viser meg det når hun følger meg bort til kjøkkenet for å få meg litt kveldsmat noe senere. Jeg har visst gått glipp av serveringstiden, nemlig… Så ligger vi der da. Hun sover i sengen sin, jeg legger meg på min. Heldigvis hadde jeg tatt med meg ei bok. Det er jo mildt sagt lite å finne på. Jeg sender sms til min mann for hver gang jeg får en ny bit informasjon, men ellers er det egentlgi ganske kjedelig. Så jeg leser.

Sykepleieren kommer og gir henne inhalasjon igjen, dette skal hun få hver 2-2,5 time gjennom natta. Det vil ikke bli så lange soveintervaller for meg da, tenker jeg. Så når hun har fått sin inhalasjon en gang mellom 22 og 23 tar jeg natta. Like greit å begynne å sove. Neste inhalasjon skal være i ett-tiden. Uventet våkner jeg da av at nattevakt-sykepleieren kommer sammen med en annen dame ved midtnatt. Legen på nattevakt ville ha en sjekk av den ene blodprøven som var tatt tidligere på dagen. Javel. Nye blodprøver skal ellers tas klokken 8 om morgenen, har jeg snappet opp. Men, jeg får sove videre da, frem til inhalasjonen klokken 01. Ja, men vips så er sykepleieren der igjen klokken 02. tid for ny antibiotika i foten. Og så var det inhalasjon 3.30 sånn ca. Ja, så får jeg i det minste sove frem til neste inhalasjon da, etter at jeg har ammet vel og merke. Bleier byttet jeg sånn rundt inhalasjonene, så tok hun dem med og veide dem. Sånn går nå natta.

Blodprøvene tas klokken 8, og sykepleieren som har dagvakta forklarer at den som ble tatt i natt var bra. Den gikk på det med lungene og pusten og sånn Ja, de forklarte deg sikkert det,(Nei, de gjorde ikke det) den første som ble tatt, var ikke så god. Hun var i grenseland til å trenge cpap. Å måtte puste med litt mottrykk. En mild grad av pustehjelp. Men hun trengte ikke det, for den nye prøven i natt var mye bedre, altså. Jeg blir litt betenkt, men dette skal jeg tenke på mye senere. At faktsi kvar jenta så påvirket i lungene at hun nesten trengte pustehjelp. Men det hadde jeg ikke merket på pusten hennes hjemme. Vi dro til legevakta pga feber vi. Legevakta sa ikke noe på tung pust. Rask, ja, men ikke problematisk. Vi ble innskrevet, legen sa aldri noe om tung pust. Rask ja, og den slimhosten, vi fikk inhalasjon, men aldri noe om at den var så tung. Det var det blodprøven som viste. (Og da fikk jeg bare fortalt at den viste hun var litt påvirket, så hun skulle få flere inhalasjoner. Ingen sa at vi var i grenseland til cpap.)

Så kommer legen. Samme lege som sende oss hjem for ei uke siden. Det gikk ikke så bra det altså, det ble RS på henne likevel. Dette er ikke en ny infeksjon, sier legen, det er samme infeksjon som hun har hatt hele tiden. Men nå er hun blitt dårligere. Dumt det, men her er vi altså, og inhalasjonene hjelper jo. Det er bare å ta tiden til hjelp, dette er et virus. (Ja, RS-virus) Virus er det ikke noe å gjøre med, bare vente til kroppen takler det. I mellomtiden kan vi gjøre det lettere med symptomene, så hun skal fortsatt få disse inhalasjonene, men det reduseres til hver 3. time nå. Det er mandag morgen. Onsdag i alle fall må jeg regne med å være der til. For det er bare tiden som kan gjøre min datter frisk.

Utpå formiddagen kommer vekta inn på rommet. Jenta skal nettoveies. Hun har sånnsett akkurat spist. Men hun har akkurat kastet opp igjen også, så er er nok ikke mye i henne. Hun veier 3560. Med veneflon på foten, med bandasje rundt. Hun var jo 3700 forrige søndag, og har altså absolutt gått ned. (Dette er samme vekt som ble brukt da, så her er ingen bortforklaringer) Bleiene må veies. Vekta blir stående til det. Drikker hun greit? Jeg viser frem “drikkekortet” jeg fikk utdelt med beskjed om å skrive opp når jeg ammet henne. Der er vekta på bleiene også nortert. Jo, greit nok, men dette forteller jo ikke så mye om hvor mye jenta drikker, all den tid hun fullammes. Og som jeg har sagt noen ganger før, jeg er ikke utstyrt med målestreker på puppene, jeg vet ikke hvor mye som går ut.

Det blir måltidsveiing fra mandag formiddag. Altså, jenta skal veies før og etter måltid. Vi trenger ikke kle av, bare sørge for å ikke ta av noen klær underveis, og ikke bytte bleie. Differansen mellom vekt før og etter mat tilsier hvor mye hun har drukket. Greit nok det. Å legge jenta på vekta før og etter måltid er litt styr, men den står nå der, tilkoblet strøm, bare slå på, og legg på jenta. Det går greit.

Min kjære kommer på besøk. Det er veldig kjekt. Han har med litt nødvendigheter til meg. Tannkost og deo, som jeg hadde glemt. Mere lesestoff, boka var utlest. Og mere tøy til oss, jeg hadde ikke beregnet å være der i så mange dager… Han kan ikke bli så lenge, Knerten må hentes i barnehagen. De vil helst ikke ha søsken på barneklinikken. Det er en rekordvinter når det gjelder antallet syke barn der, han har jobbet der i 15 år, aldri opplevd en sånn vinter. Det er ingen god ide at Knerten kommer på besøk. Mye smitte overalt. Så bare mannen kommer, altså da mens Knerten er i barnehagen.

Noe etter han har dradd hjem, åpnes døra av en sykepleier som ser noe forvirret ut, dette kan jo ikke stemme? Dette rommet er fullt det, med voksenseng og baby? Joda, svarer noen jeg ikke ser, det er her. Men senga må ut da. Vi skal dele rom med noen likevel. Javel, sier jeg, men bare forsikrer meg, de vet at her er RS-smitte ja? Jeg har sett barnet som skal inn her, det er ikke gammelt. Jada, de vet, men det er greit det. Dette barnet har også RS, så det er ingen smittefare. Greit. Men senga mi må altså ut, og det må ommøbleres her, kan jeg ta tingene mine over på den ene halvdelen av rommet, og gjerne legge baggen under senga hennes? Sengetøyet kan jeg ta til side, men sengen skal de altså ha ut. Senga var god å ha på dagtid, bedre å rette opp ryggen på den og ligge der og lese. Jeg henvises til en lenestol. Men det er jo bedre enn hva den andre moren får, den stolen kan ikke engang lenes bakover. Kvelden er lang. Den andre babyen er enebarn. Altså er ikke far der opptatt med å passe storesøsken, han sitter der sammen med den. Jeg er alene. Min datter sover mellom amminger og inhalasjoner. Hun sover gjerne tvers gjennom inhalasjoner. Jeg leser. Og ammer. Og ikke minst, veier! Nå som senga er borte når jeg tak i et strømuttak bak babysenga. Det er bra, for der vekta sto før på dagen… der sitter faren til den andre babyen nå. Men ledningen går over stolen jeg sitter i når jeg ammer, så det er trangt. Jeg kobler den altså ut mellom måltider. Så når hun skal ammes må vekta først flyttes og kobles til. Så lang tolmodighet har ikke en sulten jente på tre uker… og det høres. Jeg tenker på den andre babyen, som sover…

Det blir natt. Nattsykepleieren som kommer med laken til meg, og sengetøy til den andre moren mener det må være en glipp at de tok fra meg sengen, det er under tre uker siden jeg fødte, klart jeg skal ha seng! (Hvorfor det egentlig? Jeg klarer da like gjerne sove på gulvet? Det er på dagen senga er god å ha, på natta klarer jeg meg fint på gulvet altså!) Hun har hastebestilt seng til meg fra depotet, sier hun. Klart jeg skal ha seng. Vel, nei, for depotet er tom for senger annet enn til hasteinnleggelser. Men de har funnet en feltseng til meg. Under oppsetting fastslår de at ene foten er løs, og den faller lett ned i fotenden. Neitakk. Jeg sover heller rett på gulvet, enn å falle på gulvet… Jeg får heller gjøre det da, men jeg får ei tempurmadrass oppå den andre madrassen. Bare fordi min datter er 3 uker gammel. Den andre babyen er bare en måned eldre, men jeg har altså så nettopp født… Ja, jeg har jo det, men det føler jeg at jeg har lagt bak meg nå. Egen sykdom, og ikke minst jenta sin sykdom, gjør meg sliten, men at de er tre uker siden jeg fødte? Det føles mye lenger, og fødselen tenker jeg ikke så mye på, livet her og nå er viktigere. Så hvorfor jeg så absolutt skal sove lenger opp i høyden ser jeg ikke. På dagen, ja, da er den god å ha, bedre enn en lenestol, men på natta? Nei, jeg fastslå i løpet av natten at jeg foretrekker madrass. Da kan jeg nemlig trygt ha babyen sovende ved siden av meg Smilefjes Jeg er vant til å samsove. Skal babyen ha mat? Greit, jeg vender meg over på siden, og ammer. Og sover videre. (og jeg har egen bleieskiftarbeider som tar seg av den saken på natt…) Bleieskiftarbeider har jeg ikke på barneklinikken, men i det minste kan jeg amme og sove videre uten  måtte legge barenet tilbake i egen seng først. Hun må opp i sengen sin hver gang sykepleieren kommer for å gi henne inhalasjon da, for den når ikke helt ned der jeg ligger, men det er greit nok. Men kan jeg slippe å måltidsveie hele tiden? Det er nemlig ikke mulig å ha vekta der jeg hadde den før på dagen, det er midt på madrassen min (og dit klarer jeg ikke rulle bordet den står på, altså) derved må den kobles på strømmen der borte som gjør at jeg må tråkke nærmest innimellom tingene til den andre moren, i mørket. Det er greit, jeg kan gjerne veie en gang som en kontroll? Greit, jeg velger meg “nesten morgen”-ammingen i 5.30-tiden, litt lys siver inn gjennom vinduet, jeg trenger likevel leselyset, men det går greit, jeg får veid uten å vekke dem.

Tirsdag morgen. Legen kommer, og igjen sier han at onsdag nok kan få være vår hjemreisedag dersom fremgangen fortsetter. Sånn går nå dagen. Jeg måltidsveier. Og veier bleiene. Får en kort visitt av min mann med litt mer jeg hadde glemt. Som mobillader. Og sko som egner seg bedre til innebruk enn vinterskoene mine. Og litt mer klesskift. (Jenta brekker seg fortsatt 1-2 ganger pr dag. Ofte blir minst en av oss våt…) Får også sms fra min mann (som han nok også har sendt til en del av våre nærmeste) Dato for dåpen er satt. Og lokale for å feire i etterpå er booket. Dog forteller han meg når han er på besøk at, ja, vi får være på menighetshuset sånn som jeg ønsket. Men vi får det først på morgenen, der er nattcafe… Det blir en hektisk morgen på dåpsdagen da… Men det ordner seg nok, beroliger min mor. Vi skal ordne det der. De er jo vegg i vegg med kirka, og tross alt et begrenset bord som skal dekkes. Det ordner seg.

Tirsdagen er kjedelig. Men jeg håper legen har rett, at vi får dra hjem onsdag. Jeg spørr nattevakta om jeg fortsatt må måltidsveie i natt. Nei, det kan jeg slippe, sier han, og tar med seg vekta ut. Da kommer jeg på at jeg aldri tok bilde av henne på vekta. Sånn siden det var noe av det vi gjorde mest… Bortsett fra å inhalere, muligens. Mannen tok mobilbilde av det da.

Onsdag morgen. Legen kommer, men vi har ikke ryddet bort madrassene enda. Kan vi gjøre det, så kommer han tilbake? Tar et annet rom i mellomtiden. Vi rydder opp, og han kommer. Jeg venter på gangen mens han undersøker den andre babyen. Så er det min tur. Og ja, vi får reise hjem!

Hun skal fortsatt gå på penicilin i 4 døgn til, fullføre kuren sin. Jeg skal få med resept. (Ender opp med å få med meg flaska, de har ei åpnet flaske. Så slipper jeg kjøpe 125 ml på apoteket, når vi bare trenger rundt 20 ml for å fullføre kuren.) Vi må regne med noe mer slim og hoste nå som hun ikke lenger får inhalasjoner. Men hun er så mye bedre, og har tross alt bare fått tre ganger det siste døgnet, så dette går nok bra.
Om jeg tenker på det med fremtiden, og astma, så har det seg slik at hos 7-åringer med astma er de en overrepresentasjon av de som har hatt RS bronkiolitt som små. Men om det kommer av at RS gjør at man får astma, eller om barn som har lett for å bli tett i brystet, og altså ender med astma, også har lettere for å bli så dårlig av RS at de havner på sykehuset med bronkilitt… ja det vet man ikke. Litt sånn høna eller egget. For nå skal vi se på dette som at hun har vært syk, nå er hun frisk, og ferdig med det. (Ja, når hun blir frisk da altså, hun vil jo hoste og være forkjølt noen dager til.) Men dersom hun stadig blir veldig tett i brystet under virusinfeksjoner i oppveksten er det et tema vi bør tenke på og ta opp med legen. Men det tar vi dersom det oppstår.

Den er grei, vi vet jo allerede at vi får barn med en genetisk større sjangs for astma, allergi og eksem grunnet at det er mye slikt i familien på begge sider. Vi har allerede konkludert med at det er det lite vi kan gjøre med. Det tar vi dersom det oppstår. Vi kan jo ikke gjøre noe fra eller til akkurat nå uansett. De genene de har, de har de. Det viruset hun fikk, det fikk hun.

Nå ligger den lille jenta på magen til sin far og sover. Og moren sitter i den andre sofaen og er faretruende nær å sove hun også.

Jeg hadde tatt noen bilder som skulle være med i dette innlegget. De befinner seg på kameraet mitt. Som er… enten i baggen eller i stelleveksa. Kabelen for overføring vet jeg heller ikke hvor er. Så, det kommer sikkert en oppdatert versjon av dette, illustrert, i morgen.

For i kveld gir meg meg. Jeg har sovet litt lite de siste nettene. Jeg må ha litt mat, og komme meg i seng.

fredag 11. mars 2011

Fast inventar på legekontoret?

Første gang jeg og lillejenta var hos fastlegen vår var vi bare sneket inn mellom pasienter, hos den legen som hadde tid. Som var vår fastlege, men det visste hun ikke, så hun spurte, hvem er fastlegen da? Andre gang vi var der kom hun bare ut døra til venterommet, så på meg og sa “bare kom inn du”. Denne gangen kjente hun meg. Det var nemlig dagen etter.

Jada, onsdag var vi der altså med øyet hennes. (Som forøvrig er nesten helt bra nå! Godt at noe går rett vei!) Og torsdag var vi tilbake. Etter at jenta hadde hatt en times hosterie, hvor hun vekslet mellom en ekkel slimhoste, og anstrengt, kavete pusting. Men innen vi kom oss til legen etter et par timer (fikk en hastetime altså, og beskjed om å komme umiddelbart dersom hun ble enda tyngre i pusten mens vi ventet på den) sov jenta solig i fanget mitt… Legen lyttet på henne, og tittet i hals og ører, men hun fant ikke noen grunn til bekymring, jenta hørtes fin ut hun. Så vi endte med å dra hjem med beskje om å fortsette som vi har gjort nesten hele hennes liv, følge med, være obs på pusten, kontakte barneklinikken/legevakta om hun blir åpenbart tungpustet.

Heldigvis har hun ikke blitt det da, hun puster fint. Ja, må skylles i nesen innimellom, og suge ut noen buser med den “nesesugeballongen” må vi også gjøre, mot hennes vilje… Hun hoster i perioder, men puster fint mellom.

Og kaster bare av og til opp, men da tilgjengjeld gjerne ganske mye. Først satt jeg med jenta på magen etter amming, vi ventet på en rap/koste oss/sov (hun, ikke jeg), når jeg så merker at hun hoster, brekker seg og… ja, “Kan jeg få noe å tørke oss med?” ber jeg mannen i mitt liv om, lett lattermild. (Hva annet kan man gjøre? Jeg kan sette meg ned og grine, men det hjelper jo ikke, så da kan man likegjerne le… dekket i spy er uansett ikke behagelig, om det kommer fra ei lita babyjente, eller hennes noe eldre bror, de har spydd ned gjennom utringignga på klærene mine begge to, og kommer nok til å gjøre det igjen…) Ammingen hun hadde fått før dette var egentlig bare en “hikketår”, altså for å få henne til å slutte å hikke, så hun var ikke veldig interessert i mer mat etter endt klesskift. Mor var meget interessert i en dusj, som egentlig hadde vært planlagt siden dagen før, så da ble det sånn. Kristine koste med pappa, mamma tok en dusj.

Senere på kvelden, ved leggetid, var ei urolig og irritert jente såpass høylytt i sin avvisning av puppen at hun vekket sin bror. Han pleier alltid ligge i senga si og rope på oss, så jeg ble en anelse overrasket når han plutselig kom tuslende inn på rommet vårt og fastslo at han ville sove der! Vel, logisk sans har han (i alle fall av og til), så etter litt om og men ble han enig i at det nok var bedre å sove på sitt eget rom, for det var jo ikke mulig å sove der når søstra skreik sånn! Pappa overtok lillesøster, som uansett ikke ville ha mer mat, men kanskje trengte å rape? Eller bare bæres, eller noe… mens jeg tok med meg Knerten inn på rommet hans for å legge ham pent tilbake i egen seng. Jenta var stille og rolig når jeg overlot henne til faren, så da hylinga satte i meget intenst sa jeg at jeg bare måtte gå og se hva som var galt med Kristine, han kunne bare ligge her og se om han fikk sove så lenge. Innen jeg var ferdig med det, så kunne faren rapportere at han sov godt. (Han hadde i mellomtiden vært innom og forklart hva som hadde skjedd, og hvorfor det tok tid før jeg kom tilbake.) Jenta hadde nemlig kastet opp. Noe melk hadde jeg jo fått i henne, denne hadde kommet opp sammen med en god del slim. Jadda, deilig, utover ulltrøya til faren (som hadde vært ute og luftet dyret, derfor kledd i ull) og strikkateppet hennes, og selvsagt henne selv.

Mer mat var hun ikke overvettes interessert i, men jeg fikk da i henne noe. Så sovnet hun, og sov til klokka sju! Da våkna jeg, og fikk da tilslutt overtalt henne til å innse at mat er en fin ting. Men nevenverdig interessert i mat er hun ikke i dag. Hun spiste sånn i ti-tiden, så da hun begynte å grynte i ett-tiden tenkte jeg at hun vel ville ha mat, men neida, hun sovnet i fanget mitt med kinnet mot matfatet… Et bleieskift senere var hun da i det minste våken, så jeg fikk i henne mat igjen.

Men jeg gleder meg til hun blir frisk igjen altså. Det tar på å overvåke pust og formutvikling. Hun er jo egentlig frisk, men legene mumler om RS og “det kan snu så fort” ogjeg leser  “bare et par timer fra tilsynelatende frisk til hasteinnlagt” så jeg må jo bare følge med. Og så må vi åpenbart følge med på klokka og at hun får i seg mat også. Det har jo i det minste gått av seg selv frem til nå… Hun var litt mindre interessert i mat i går, men våknet nå til sine mattider (hun har mer eller mindre tunet seg inn på et tretimers intervall), det var mer bare at hun spiste “bare det hun måtte”, ikke så mye som hun pleide. Men i dag må hun åpenbart vekkes for mat til tider…

Og siden mor i huset har en følelse av at legen ville funnet mer spennende om hun tittet i den voksne halsen og ørene enn i lillejenta sine, denne halsen er i alle fall sååååååår nemlig, (og det er sært nok vondt i det ene øret når ejg swvelger, på samme side som halsen er vond. Øret er lettere irritert hele tiden egentlig?) er ikke overskuddet til annet enn å ta hånd om det nødvendigste ikke helt tilstede. Så jenta får selvsagt mat, tørre bleier, neseskylling, kos og overvåkning. Storebroren leveres i barnehagen, og hentes derfra mange timer senere. Da hentes også faren, så da kan han bidra til å dele på ansvaret når vi skal lage og spise middag, leke litt med guttungen, se barnetv og få i ham kveldsmat, stelle begge ungene, og få eldstemann i seng, og så ta seg av mor og datter frem til vår leggetid. Ja, og hunden, som jo skal ha sine medsiner sammen med maten sin, og en luftetur. (Ja, de mange turene med hund og vogn jeg har planlagt for denne permisjonen lar vente på seg… jeg har vært på en da… akkurat nå frister det ikke, det er snø på veiene!)

Og nå er det blitt fredag. En dag uten legebesøk, det er jo i det minste greit. Øyet er nesten bra, og formen er i alle fall bedre enn i går (for jenta i alle fall) og snart er det helg.

onsdag 9. mars 2011

Enda mer sykdom

Ja, den lille jenta vår får en litt tøffere start på livet enn vi hadde ønsket. Ikke noe alvorlige greier, bare litt ubehagelig.

Etter å ha tilbrakt ei natt på sykehuset, hvor alle leger og sykepleiere spurte hvor lenge hun hadde hostet, og jeg svarte at “neida, hun hoster ikke, hun bare nyser og brekker seg, og er tett i nesen”, kunne jeg i går fastslå at NÅ hoster hun. Relativt tørr hoste i går, i dag hører jeg at det er litt slimhoste på et vis. Det har jo Knerten også, ham gir vi bisolvon for å løse lit opp slimet så det skal bli lettere å kvitte seg med det, men det er vle litt tøft å gi slit til ei lita jente… Hun hoster ikke så mye som broren da, heldigvis.

Og midt i morgenrushet i går, første morgen jeg skulle ha ansvar alene for to barn, få den ene i barnehagen, helst i tide til frokosten der (8.30) og gutten sov til 7.30, så det hele var litt hektisk, oppdaget jeg et stykk gjenklistret øye på jenta vår. Gulgrønn guffe som hindret henne i å åpne øyet. Så etter at Knerten var levert i barnehagen (8.45, så frokosten var igang, men han fikk nå gå rett til bordet og spise sammen med dem) ble det en telefon til legesenteret, og en tur ned dit for en kjapp prat med legen, hvor jeg fikk beskjed om å vaske og rense med saltvann. Og så en tur på apoteket for å kjøpe saltvann og små kompresser til å vaske med.

Det hjelper jo i alle fall, hun var ikke like gjenklistret i dag som i går. Der er absolutt mer guffe enn normalt, men altså ikke like ille som i går. Og vi kom igang med denne rensingen tidlig i prosessen, så riktig ille har det ikke blitt heller, hun er ikke veldig rød og hoven, når øyet er renset ser det egentlig fint ut (så lenge man ikke titter på innsiden av øyelokkene, der er hun rødere enn vanlig) så jeg håper vi skal bli greit kvitt problemet.

Ja, nå synes jeg hun snart fortjener å bli frisk. Slike luftveisinfeksjoner varer stort sett ei uke, sa legene på sykehuset, så de regnet med hun straks skulle være kvitt det. Siden hun altså har vært forkjølet siden sist helg. Det er onsdag nå, og jenta hoster og må skylles i nesen med saltvann (Jada, saltvann her og saltvann der, samme greia også. Men i nesen får hun det som spray eller med sprøyte, i øyet drypper vi bare små dråper.) for å løse opp når det blir for tett. Hun har vært forkjølet i halvannen uke. Og hun er altså 13 dager gammel.

Det er jo ikke noe farlilge greier, men jeg vet jo hvor lite behagellig det er å være forkjølt (Ja, det er ikke helt fritt for at jeg er sår i halsen og ikke helt som jeg skal i nesen jeg heller her jeg sitter…) så nå synes jeg den lille jenta mi snart fortjener en litt mer behagelig tilværelse. Sånn livet egentlig skal være. Når det å puste går av seg selv, øyet ikke klistrer seg igjen mens man sover, og det å drikke melken sin ikke er en utfordring fordi nesen er tett.

mandag 7. mars 2011

En natt på Barneklinikken…

Ja, det har vi hatt, lille Kristine og mamma.

For å ta forhistorien, jeg har jo ikke skrevet så mye etter hun ble født. Vi har hatt litt nok med oss selv. Kristine er en deilig og rolig unge, hun sover mye og gjerne i vugga på dagen, i motsetning til sin bror som baby…

Men Knerten går i barnehage. Han ble forkjølet. Han smittet sin søster. Knapt ei uke gammel var hun blitt forkjølet. Tett nese, snørr og slim. Og brekninger. Med snørr og slim i.Men grei nok form, våte bleier og blid jente. (som dog altså sover mye, men det gjorde hun før hun ble syk også)  Fredag var vi på helsestasjonen for veiing, siden hun kastet opp etter nesten hvert måltid.Hun hadde gått opp 15 gram på 5 dager. Kontakt barneklinikken om det fortsetter, eller kom tilbake på mandag dersom hun blir bedre, for ny veiing og prat med helsesøster og helsestasjonslege.

Helsesøster og helsestasjonslege (som også er vår fastlege) kan i stedet for en visitt fra oss i dag vente seg en epikrise fra sykehuset. For det ble det første alternativet for oss. Oppkastet roet seg forsåvidt ned, men hun ble ikke egentlig bedre. Pusten var rask, og i gårkveld fikk hun litt feber. Ikke mye, for Knerten hadde jeg ikke gitt paracet engang, målte henne bare til 38,1, men Knerten er 2,5 år (og hadde 40,5 på mandag, da ringte vi faktisk legevakta, for 40,5 ble målt 3 timer etter han fikk paracet ved 39,9, og det var jo lenge før vi kunne gi ny paracet, så vi spurte hva vi skulle gjøre. Svaret var forøvrig: gi ibux, de kan gis samtidig.) Lillejenta var 12 dager gammel. Tersleken for askeptabel feber er vesentlig lavere da, så vi dro på barneklinikkens kveldspoliklinikk, som er legevakt for barn.

Og selv om hun egentlig ikke var så syk, ble totalbildet nok til at vi altså fikk oss et natt “til observasjon”. Vi fikk veid henne, hele 3700 gram, dvs 105 gram mer enn fredag! Så helgas superspising hadde hjulpet, totalt 225 gram opp siden føsdel. Og feberen var borte, bare 37,5 når vi kom opp på avdelingen. Pusten var roligere også. Legen lyttet på alle steder, lyste og tittet, trykket og sjekket i alle deler av henne og fastslo at hun var litt tung i pusten, men ikke ille. Syk, ja, men i fin form for syk å være. Ny tempmåling midt på natta bekreftet feberfri unge, og sykepleier talte pustefrekvens, den var rolig og fin. På morgenen kom en ny lege, som bekreftet nattas undersøkelse. Ja, hun er syk, men i god form. Antatt på bedringens vei, for slike ting varer normalt en uke, og i ammetåka husket jeg i alle fall at Knerten hadde feber mandag, og hun kastet opp den natten han var syk, altså har hun vært syk ei ukes tid. Og pusten er roligere i dag enn i går, og hun kaster opp mindre. Alt i alt er hun jo i grei form. Og har derfor ikke noe utbytte av å være på sykehuset. Så heldigvis, vi fikk lov å reise hjem. Vi har “åpen retur” om hun skulle bli brått dårligere, men ingenting tyder på det egentlig.

Et klassisk sykdomsbilde, eldre søsken i barnehage blir forkjølet, baby får en lett grad av bronkiolitt. Som vel bare betyr en virusinfeksjon i bronkiene. Altså det at forkjølelsen hennes har trukket litt lenger ned i luftveissystemet. Men altså har hun ikke blitt alvorlig syk, kroppen fikser dette på egenhånd, hun har ikke fått store pusteproblemer slik enkelte får. Og hun er antakelig over det verste, så nå bare skal vi selvsagt fortsatt passe på henne, og se til at vi får i henne nok melk til at hun er i grei form, produserer våte bleier og har avføring som normalt (Hva nå enn som er normalt for et fullammet spedbarn, det er jo i alle fall ei flytende suppe i varierende fargeskala som kommer… ofte, eller ikke helt så ofte…)

Så her i huset har vi en gutt med slimhoste, og ei jente med slimbrekninger. Men mindre av begge deler, så snart er vel verden i vater igjen.

Akkurat nå er mor i huset veldig trøtt og sliten, så det skal bli godt det, å få verden litt i vater. For når jeg først sovnet en gang sånn godt etter ett (legen var der vel til nærmere ett, og så måtte jeg trøste, amme, og bytte bleie, så sovna nå i alle fall jenta) og jeg ikke har sovet siden klokka seks på morgenen, og vi innimellom der hadde minst et besøk av sykepleier for å be om temperaturmåling ved bleieskift (som jeg ikke hadde planer om å utføre der og da, men gjorde  jo det da, og ammet) og ørten ekstra oppvåkninger…. ja, så er ikke Knerten den eneste med et humør som er preget av for lite søvn i natt. (de måtte vente litt på taxi hjem i natt, for drosjesentralen gjorde en feil og sendte først en bil som bare hadde med pute. Og gutten er 2,5 år og enda ikke 11 kilo…)

tirsdag 1. mars 2011

Innholdsrik mandag

Ja, nå har vi lagt bak oss en hendelsesrik mandag.

Opprinnelig var planen enkel. Levere Knerten i barnehagen, slappe av, se litt vm, få hjemmebesøk av helsesøster sånn i to-tiden, en snartur på handlesenteret dersom vi rakk det, før vi hentet Knerten hjem og  koste oss med middag i god tid før leggetid.

Vel, ting gikk fint etter denne planen frem til en time før helsesøster var ventet. Da ringte mobilen min, og jeg skjønte jo hva som var å vente når jeg så hva det sto i displayet: Barnehagen.

Ja, Knerten hadde feber. Så jeg hentet ham hjem. Der fant jeg en gutt som ble båret av en av de ansatte, med pleddet fra vogna rundt seg, for han var kald. Kald, ja faktisk hadde han de tovede raggsokkene sine på hendene…

Vel hjemme var det jo ikke tvil om feber, men formen var grei nok, så han fikk nå bare kose seg, slappe av, sitte på fanget. Han kjenner helsesøser, siden det er samme helsesøster som han har gått hos. Dog hadde jeg glemt at hun hadde sagt at hun skulle ha med seg helsesøsterstudent, men det gikk jo fint. Vi fikk en god del papirer, å veie henne var ikke nødvendig siden hun ble veid av jordmor på søndag (da var jordmødrene fra fødselen her på avsluttende hjemmebesøk, nemlig) de førte opp vekta fra den veiingen. Da hadde hun forøvrig gått opp 105 gram siden fødselen, så hun har nok ikke gått mye ned denne jenta her. Hun er flink til å suge, og melka kom allerede ett-halvannet døgn etter fødsel, så hun har fått i seg masse melk allerede.

Men når helsesøstrene var gått ble det  klart at det var en goood del feber, formen gikk nedover, og vi besluttet å måle ham. 39,9 og laber form, vi ga paracet. En time senere var temperaturen en grad ned, og formen fin, om enn matlysten laber. Optimistene oss var godt fornøyd. Men frem mot leggetid ble det klart at formen absolutt ikke var på bedring, og temperaturmålingen ved kveldsstellet viste 40,5. Det var bare 3 timer siden han fikk paracet, og feberen var allerede høyere enn da han fikk den. altfor, altfor tidlig å gi ny dose. Men leggetid, stigende feber, Og høyeste vi kunne huske å ha sett for denne gutten. Et avkjølende bad ble besluttet, men magefølelsen var ikke så god. Etterhvert bestemte vi oss for å ringe legevakta for å få råd om medisinering gjennom natta. Det var laaaang telefonkø, men tilslutt fikk jeg da snakke med en sykepleier som sa at en lege skulle ringe oss tilbake med svar på dette, for det kunne ikke hun gi. Og tilslutt fikk vi da den telefonen, og beskjed om at vi kunne gi ibux paralellt mde paracet. På dette tidspunktet hadde temperaturen stabilisert seg mellom 39,5 og 40 grader et sted etter det avkjølende badet, og steg i alle fall ikke så mye opp igjen. Men klokka var nesten ni, og her i huset var det ikek ibux å oppdrive, definitivt ikke noe som kunne gis til en gutt på 2,5 år i alle fall. Og apoteket var jo stengt.

Vaktapoteket da. Dvs en bytur. Togtur. Det hadde vært kjappest om jeg kjørte ned, tok toget, handlet, tok toget hjem og kjørte hjem, men så har vi jo i tillegg til Knerten den lille jenta vår å ta hensyn til, som fullammes. Og denne byturen ville fort ta litt tid. Litt lite fristende å ta henne med sent på kvelden. Helt i superform var hun ikke hun heller, snørrete var hun blitt, antakelig smittet av sin bror… så det ble mannen som måtte ta byturen. (Ja, han har jo ikke lappen, denne mannen min. Det jobbes med saken, men enn så lenge var det altså å jogge ned til toget da (for det var litt knapp tid…))

Knerten sov på sofaen, forsåvidt rolig, men varm. Dog altså i underkant av 40 grader, og relativt stabil. Mikro sov i vugga, ble ammet ikke så lenge før mannen kom hjem, og fikk en ny bleie på stuegulvet, for jeg ville ikke gå ned siden Knerten akkurat da våknet litt. Sa ikke noe, bare så på meg og snudde seg, jeg klappet ham på hodet og snakket beroligende, han sovnet igjen. Men jeg ville ikke gå ned, så heldigvis lå det en bleie i stua, som jeg hadde tatt opp i tilfelle helsesøster ville veie og bleien hun hadde på seg var våt.

Så kom da mannen hjem fra sin utfukt med flytende ibux som vi fikk gitt til Knerten, og gjort ham klar for natta. Han fikk sove sammen med oss da, så vi fikk passe på ham. (Planen var egentlig han og mannen på sofaen, men han ville ikke sove på sofaen, han ville sove i senga) Feberen gikk ned av ibuxen, og forble nede gjennom natta. I morgers var han heldigvis feberfri.

Etter en sen kveld og ei urolig natt var det godt at ungene sov litt lenge. Men så var det jo tirsdag. Da skulle vi ta turen til Åsane på barnevognbutikken og få fikset bremsen på barnevogna. Dvs, det skulle vi gjøre sist tirsdag, men jeg prioriterte ikke å være på butikken klokka ti samme dag som jeg hadde født klokken seks… Det kunne alltids vente lenger, men siden mannen som fikser vogner bare er der hver tirsdag formiddag var alternativet neste tirsdag, når jeg er alene med ungene, mannen på jobb. (Knerten forhåpentligvis i barnehagen, men likevel…) Så vi besluttet å ta turen i dag, og det ble en familieutflukt, Knerten var jo i grei form, jeg ville ikke dra fra Mikro i dag heller, og mannen ville heller ta med seg Knerten på tur enn å være her med ham.

Men vogna fikk han åpenbart ikke fikset, de skulle ringe når de var ferdige, men det var mulig han måtte ta den med seg inn til byen hvor han har mer verktøy, men de skulle egentlig ringe om han gjorde det også. Har ikke hørt noe.

Men nå sikter jeg på å hvile resten av dagen, sikter på at tempen til junior roer seg, og ikke minst at ikke lillejenta er smittet av noe mer enn snørret. (Nåja, hun gulpet så mye det må klassifiseres som oppkast utover mannen i natt, og hadde skummende avføring, så helt god natt hadde ikke hun heller…)

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...