fredag 11. mars 2011

Fast inventar på legekontoret?

Første gang jeg og lillejenta var hos fastlegen vår var vi bare sneket inn mellom pasienter, hos den legen som hadde tid. Som var vår fastlege, men det visste hun ikke, så hun spurte, hvem er fastlegen da? Andre gang vi var der kom hun bare ut døra til venterommet, så på meg og sa “bare kom inn du”. Denne gangen kjente hun meg. Det var nemlig dagen etter.

Jada, onsdag var vi der altså med øyet hennes. (Som forøvrig er nesten helt bra nå! Godt at noe går rett vei!) Og torsdag var vi tilbake. Etter at jenta hadde hatt en times hosterie, hvor hun vekslet mellom en ekkel slimhoste, og anstrengt, kavete pusting. Men innen vi kom oss til legen etter et par timer (fikk en hastetime altså, og beskjed om å komme umiddelbart dersom hun ble enda tyngre i pusten mens vi ventet på den) sov jenta solig i fanget mitt… Legen lyttet på henne, og tittet i hals og ører, men hun fant ikke noen grunn til bekymring, jenta hørtes fin ut hun. Så vi endte med å dra hjem med beskje om å fortsette som vi har gjort nesten hele hennes liv, følge med, være obs på pusten, kontakte barneklinikken/legevakta om hun blir åpenbart tungpustet.

Heldigvis har hun ikke blitt det da, hun puster fint. Ja, må skylles i nesen innimellom, og suge ut noen buser med den “nesesugeballongen” må vi også gjøre, mot hennes vilje… Hun hoster i perioder, men puster fint mellom.

Og kaster bare av og til opp, men da tilgjengjeld gjerne ganske mye. Først satt jeg med jenta på magen etter amming, vi ventet på en rap/koste oss/sov (hun, ikke jeg), når jeg så merker at hun hoster, brekker seg og… ja, “Kan jeg få noe å tørke oss med?” ber jeg mannen i mitt liv om, lett lattermild. (Hva annet kan man gjøre? Jeg kan sette meg ned og grine, men det hjelper jo ikke, så da kan man likegjerne le… dekket i spy er uansett ikke behagelig, om det kommer fra ei lita babyjente, eller hennes noe eldre bror, de har spydd ned gjennom utringignga på klærene mine begge to, og kommer nok til å gjøre det igjen…) Ammingen hun hadde fått før dette var egentlig bare en “hikketår”, altså for å få henne til å slutte å hikke, så hun var ikke veldig interessert i mer mat etter endt klesskift. Mor var meget interessert i en dusj, som egentlig hadde vært planlagt siden dagen før, så da ble det sånn. Kristine koste med pappa, mamma tok en dusj.

Senere på kvelden, ved leggetid, var ei urolig og irritert jente såpass høylytt i sin avvisning av puppen at hun vekket sin bror. Han pleier alltid ligge i senga si og rope på oss, så jeg ble en anelse overrasket når han plutselig kom tuslende inn på rommet vårt og fastslo at han ville sove der! Vel, logisk sans har han (i alle fall av og til), så etter litt om og men ble han enig i at det nok var bedre å sove på sitt eget rom, for det var jo ikke mulig å sove der når søstra skreik sånn! Pappa overtok lillesøster, som uansett ikke ville ha mer mat, men kanskje trengte å rape? Eller bare bæres, eller noe… mens jeg tok med meg Knerten inn på rommet hans for å legge ham pent tilbake i egen seng. Jenta var stille og rolig når jeg overlot henne til faren, så da hylinga satte i meget intenst sa jeg at jeg bare måtte gå og se hva som var galt med Kristine, han kunne bare ligge her og se om han fikk sove så lenge. Innen jeg var ferdig med det, så kunne faren rapportere at han sov godt. (Han hadde i mellomtiden vært innom og forklart hva som hadde skjedd, og hvorfor det tok tid før jeg kom tilbake.) Jenta hadde nemlig kastet opp. Noe melk hadde jeg jo fått i henne, denne hadde kommet opp sammen med en god del slim. Jadda, deilig, utover ulltrøya til faren (som hadde vært ute og luftet dyret, derfor kledd i ull) og strikkateppet hennes, og selvsagt henne selv.

Mer mat var hun ikke overvettes interessert i, men jeg fikk da i henne noe. Så sovnet hun, og sov til klokka sju! Da våkna jeg, og fikk da tilslutt overtalt henne til å innse at mat er en fin ting. Men nevenverdig interessert i mat er hun ikke i dag. Hun spiste sånn i ti-tiden, så da hun begynte å grynte i ett-tiden tenkte jeg at hun vel ville ha mat, men neida, hun sovnet i fanget mitt med kinnet mot matfatet… Et bleieskift senere var hun da i det minste våken, så jeg fikk i henne mat igjen.

Men jeg gleder meg til hun blir frisk igjen altså. Det tar på å overvåke pust og formutvikling. Hun er jo egentlig frisk, men legene mumler om RS og “det kan snu så fort” ogjeg leser  “bare et par timer fra tilsynelatende frisk til hasteinnlagt” så jeg må jo bare følge med. Og så må vi åpenbart følge med på klokka og at hun får i seg mat også. Det har jo i det minste gått av seg selv frem til nå… Hun var litt mindre interessert i mat i går, men våknet nå til sine mattider (hun har mer eller mindre tunet seg inn på et tretimers intervall), det var mer bare at hun spiste “bare det hun måtte”, ikke så mye som hun pleide. Men i dag må hun åpenbart vekkes for mat til tider…

Og siden mor i huset har en følelse av at legen ville funnet mer spennende om hun tittet i den voksne halsen og ørene enn i lillejenta sine, denne halsen er i alle fall sååååååår nemlig, (og det er sært nok vondt i det ene øret når ejg swvelger, på samme side som halsen er vond. Øret er lettere irritert hele tiden egentlig?) er ikke overskuddet til annet enn å ta hånd om det nødvendigste ikke helt tilstede. Så jenta får selvsagt mat, tørre bleier, neseskylling, kos og overvåkning. Storebroren leveres i barnehagen, og hentes derfra mange timer senere. Da hentes også faren, så da kan han bidra til å dele på ansvaret når vi skal lage og spise middag, leke litt med guttungen, se barnetv og få i ham kveldsmat, stelle begge ungene, og få eldstemann i seng, og så ta seg av mor og datter frem til vår leggetid. Ja, og hunden, som jo skal ha sine medsiner sammen med maten sin, og en luftetur. (Ja, de mange turene med hund og vogn jeg har planlagt for denne permisjonen lar vente på seg… jeg har vært på en da… akkurat nå frister det ikke, det er snø på veiene!)

Og nå er det blitt fredag. En dag uten legebesøk, det er jo i det minste greit. Øyet er nesten bra, og formen er i alle fall bedre enn i går (for jenta i alle fall) og snart er det helg.

2 kommentarer:

  1. uff, det er da ikke måte på hvor mye sykdom som er i hjemmet deres nå om dagen!
    Vi krysser fingrer for at det snur, og at kristine snart får en friskere hverdag!
    Olander var jo heller ikke gamle karen da han fikk påvist RS virus, så vet det ikke er noe kjekt å ha syk nyfødt baby i hus.
    Maaaange godbedringsklemmer sendes i deres retning!

    SvarSlett
  2. Takk, det tror jeg vi trenger.
    Jeg har nok landet på at det er en halsbetennelse jeg har fått meg, og knasker paracet og/eller ibux for å klare å svelge mat. Lillejenta virker jo tilfreds, bortsett fra når hun hoster, og særlig når hun brekker seg. Men, sånn innomellom det er hun greit fornøyd hun altså.

    Dog bør hun ghjennomtisse skikkelig masse i denne bleia her altså, for den forrige jeg tok av var mer "lett klam" enn våt... vi prøver å huske når hun fikk den på, men jeg må vel egentlig innse at ingen av oss husker det? Men det er vel et par timer siden, tror jeg...

    SvarSlett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...