Alenekveld

Alene hjemme.

Ja, ikke ALENE hjemme da, guttungen sover i kjelleren som vanlig. Det som ikke var helt som vanlig er at det tok nesten en time fra vi kom inn på soverommet, til han sov. Muligens en reaksjon på det som gjør at jeg sier jeg er alene hjemme? Min mann, guttungens høyt elskede pappa, som pleier være en aktiv del av kveldsstellet, sa "god natt" på telefonen i kveld. Han er i Oslo til i morgen.

Så da sitter jeg her alene hjemme da. Glor tv, surfer nett, spiser potetgull og strikker. Blitt helt bitt av basillen jeg, og suser stadig fremover, passert 140 masker nå. Kjekke greier. Blir nok flere i løpet av tv-kvelden, tenker jeg. Sånn går nå dagene.

Det går helt greit for meg å være alene med ham, i motsetning til da mannen var alene med ham ei natt... Siden guttungen sånn periodevis fortsatt nattammes, noen netter oftere enn andre, men alle netter i alle fall en gang sånn rundt 22-23, så inntraff følgende: Far la guttungen rundt 7 som vanlig. Guttungen våkna 23. Guttungen skrek til 05. Da sto de opp... Magefølelsen min før seminaret var at jeg burde ikke dra. Men alle sa at jeg skulle bare dra. Mannen sa han skulle klare det, de på jobb (som jeg sånnsett ikke alltid er helt enig i, når det gjelder barneoppdragelse) mente at guttungen hadde godt av det. Selv var jeg jo også enig i at han bille nok overleve, så det går jo etter den skalaen bra.

Men, når guttungen har skreket i 6 timer, da synes ikke jeg det gikk bra. Når guttungen nå ikke tåler at far trøster i et par minutter mens jeg pusser tenner (så kan jeg også sovne etter den 23-ammingen), han blir nærmest panisk, tror vel jeg er vekke igjen... Det kaller ikke jeg at "det gikk bra"...

Men, nå er det jeg som er hjemme, og mannen borte. Og det er annerledes. Vår sønn er veldig. veldig glad i sin far altså. Men han er litt mer avhengig av meg. For melk på flaske gjør ikke nytten...