tirsdag 11. august 2009

To dager som hjemmemamma!

Ja, det har jeg bak meg nå. Og i morgen er den tredje. Deretter er det to jobbedager, så er det helg, og tre hjemmedager til. Og slik gjentar det seg.

Jeg koser meg hjemme med junior. I går sto vi opp etter at far var gått på jobb, spiste frokost, lekte og koste oss, leste bøker og gikk lang tur. En våken-tur. I alle fall var det planen. I det siste har det blitt til at jeg har rusla en liten tur med ham for at han skulle få en liten dubb når jeg kom hjem fra jobb. Vel og bra det altså, men livet som hjemmemamma gir andre muligheter.

Rusle bare en 20-minutters tur (Litt mer om denne etterpå) og sette ham utenfor for å sove. Han sov lenge, forresten. Da hang jeg opp klesvasken, satte på ny klesvask, og fikk meg en prat med min mor på telefonen. Litt senere, gikk vi altså vår skikkelige trilletur. Våkentur. Å gå tur med våken gutt, som IKKE skal sove, er veldig kjekt. Da småprater vi litt om det vi ser, jeg er evig takknelig or at vogna vår lar meg ha guttungen vendt mot meg der han sitter i sportsvogna si, så ser han meg. Ikke at han brydde seg så mye om å se på meg da, men jeg var der, om han ville ha litt bekreftelse, og jeg kommenterte det han så på. Barna i barnehagen, blomstene, folk vi passerte, en hund... Vi kom til en lekeplass, så da tok vi ei pause, lekte oss litt, før vi trilla videre. Gutten gjorde tegn på å være trøtt, så jeg la ham ned, så ble det litt sovetur på vei hjem likevel. Men du så koselig det var!

Den vesle 15-20 minutters turen på formiddagen var dog noe som gjorde meg minst like tankefull. Vi går nemlig forbi en barnehage når vi går på tur. Veldig kjekt det, vi pleier gå dit og leke etter stengetid. (Siden lekeplassen i borettlaget FORTSATT er under opp-pussing. Dette prosjektet skulle gå fra "etter 17. mai" frem til St.Hans, men er bebudet ferdig denne uken...kanske?) Men da vi nærmet oss hørte jeg et barn som skreik. HYLTE. Ikke gråt, men rett og slett hylte. Det viste seg å være en liten tass som så ut til å ikke være stort større enn min. En ansatt gikk og bar på ham. De andre barna lekte, men dette barnet virket utrøstelig. Jeg tenkte nå der og da at han kanskje var trøtt eller noe, og trillet min vesle sønn videre. Min gutt sovna fort, så jeg snudde litt borti veien, og gikk hjem. Da hylte barnet fortsatt. Det gikk altså 15-20 minutter fra jeg først hørte barnet, til jeg sist hørte det, og ikke noe tydet på at det hadde sluttet i mellomtiden, eller var i nærheten av å slutte da jeg gikk hjem. Stakkars lille tass, tenkte jeg. Helt sikker på at den ansatte gorde som best hun kunne, der hun bar på den vesle tassen, men mammahjertet mitt var innmari glad for at om min sønn gråter, så er jeg (eller pappa'n hans, avhengig av ukedag) der for å trøste ham. Og nettopp det tenker jeg hade gjort susen for den lille karen der også? Barnehagefolk er helt sikkert greie de, men de er nå ikke "mamma'n min" uansett.

Ja, sliiiiiiiiiten var jeg i gårkveld, men på en god måte. Jeg vet nemlig at min lille ettåring, han skal fortsatt være hjemme ei stund til, og det følest godt. Det var ikke den opprinnelige planen, men den opprinnelige planen hadde jeg aldri helt magefølelse for, så jeg er glad for at det ble som det ble. (Hadde vi virkelig ønsket å ha ham i en barnehage, hadde vi nok funnet en plass til ham. Han er jo lovfestet rett til en plass, så det kommer vel et brev fra kommunen når opptaket er over, 31. august)

I dag har vi forresten vært på helsestasjonen. En tur hos legen, som fastslo at jeg har et prakteksemplar (om enn med tendenser til noe som muligens er, og meget trolig i alle fall blir, eksem) Veiing og måling avslørte en gutt som ikke akkurat er verdens største, 74 cm lang og 8360 gram, men lengde i forhold til vekt er ganske så fint. Og han vokser stadig, i sitt eget tempo, altså bare et stykke under gjennomsnittet. Slik har han vært hele tiden, men lenge fulgte han egentlig min vektkurve fra da eg var baby. Men nå er han mindre enn jeg var, jeg var 9 kg når jeg var et år jeg. (Og 8200/74 da jeg var ti mnd) Men om han ikke er verdens største, så er han uansett helt perfekt. Han når helt fra tærene sine og opp til hårtustene, og det er da det viktigste :) Han er ifølge helsesøster en velfungerende kar, og utvikler seg som han skal. Selv om hun nok mener at det er på tide jeg slutter å amme ham om natta, ettersom han har tenner og sånn... Jeg glemte i farta det jeg hadde bestemt meg for å svare da, nemlig at statens offisielle anbefalinger er at man fra ett års alder reduserer til to nattamminger. Og at de påpeker "Det er viktig at helsepersonell er samstemte når det gjelder veiledning på dette området." Og derved at jeg synes det er dumt at hun gir råd som går på tvers av dette (Dette med tenner og nattamming nevnte hun første gang på FEMMÅNEDERS kontroll... Jeg fullammet i 6 mnd, han fikk forøvrig ikke tenner før han var ti mnd, og har fortsatt bare to.)

Vaksine fikk han også, et stikk i hvert lår. Litt gråt, og noe sprelling, men det gikk da fint, smokk som trøst mellom stikk 1 og stikk 2, og litt pupp etterpå. I løpet av dagen fikk han litt feber, men det høyeste jeg målte var 37,8, han var nede igen i 37,5 ved leggetid, så denne gangen klarte vi oss uten paracet. Det har han fått de to andre gangene, fordi feberen fortsatt han vært stigende ved leggetid.

To dager som hjemmemamma. Litt ulike dager, men uansett: Jeg nyter å være hjemmemamma!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...