torsdag 5. januar 2012

En lang kveld på legevakta

En så lang en at den ikke gjenfortelles før neste dag.

I går klarte Knerten under lek å få en pinne på øyet. Jeg fikk derfor en sms fra barnehagen om at kanskje vi burde komme og se på det (??? SE på det? Enten ber de meg hente ham, eller så vurderer de det som at ting kan tas til vanlig hentetid, mener jeg) jeg hentet ham nå hjem. Det virket greit nok, han hadde sluttet å gråte, og klage over vondt innen jeg kom. (Uheldig med når meldinga kom, tre minutter før toget gikk, så det hadde jeg ikke sjangs til å nå, derved først tog en halv time etter at jeg fikk beskjed, og deretter ca 15 minutter til før jeg var i barnehagen. Denne gangen greit nok, men når de ringer og ber meg komme etter en syk gutt føles slikt lenge!)

Etter middag kom det litt puss ut av øyekroken, med litt rusk i. “Så flott at kroppen rydder opp selv”, tenkte vi. Litt etter kom det mer, så da tvang jeg meg til å få se litt nærmere på øyet, om der var mer rusk. Ikke som jeg kunne se. Men det kom mer puss. Ok, dette er ikke normalt. Kjapp sjekk med det o’store internett som kunne bekrefte at joda, når unger har fått pinner og denslags på øyet skal man kontakte lege for å sjekke om det er blitt rift på øyet. (Dersom dette altså er normal prosedyre burde da barnehagen heller sagt det enn å be meg se på det, og kommentere at de synes det så flott ut nå, så det gikk nok bra?) Ok, vi kontaktet legevakta, som var enig, kom inn for en sjekk.

Vi dro hjemmefra sånn ca klokka seks. Vi meldte oss i luka og fikk beskjed om å sette oss og vente. Der var ganske mange fra før.

Jeg er helt klar på, og det mente jeg også underveis i går, at jeg absolutt foretrekker et legevaktebesøk hvor årsaken til vår tilstedeværelse ikke er så alvorlig at vi gis prioritet. Jeg har vært med på varianten “sykepleier i telefon ber oss dra til vår lokale legevakt med en gang, hun skal gi dem beskjed. Vi ankommer, skysses rett inn, forbi hele køa og kommer ut derfra få minutter etter ankomst, med papir som sier at vi er innlagt på barneavdelingen, vennligst kjør til sykehuset.” og foretrekker absolutt friskere barn enn det.

Men likevel. Når vi hadde sittet der et par timer, begynte det å føles litt lenge. Klokka passerte åtte, halv ni, ni… faktisk skjedde det ikke noe mellom åtte og halv ni sånn ca, for da spiste legen. ja, for all del, legen trenger mat, jeg skjønner den altså. Men tiden på venterommet føles litt lang da. Men vi ventet. Klokka ni trøstet jeg med med at de stenger jo klokka ti! (Og stopper inntaket av nye pasienter når de ser at de ikke rekker flere) Litt etter halv ti hadde min kjære sønn sagt at han HADDE hørt dama i luka si hans navn (ramset opp sitt fulle navn) mange ganger. Men det hadde hun ikke sagt. Men SÅ, endelig. Det var vår tur, vi fikk slippe inn “i det indre venterommet”. Dit vi ble sent direkte dengang vi kom med Mikro som hadde RS. Der sitter det to andre pasienter nå. Den som er hos legen kommer ut, neste går inn, og sånn går det nå. Ca ti på ti slipper pasienten før oss inn. Jeg slutter herved å se på klokka, snart er det oss. Heldigvis skulle ikke den før oss være der så lenge (enkelte var jo inne kjempelenge, det hendte det gikk en halvtime mellom hver gang noen kom ut…Det er bare en lege der.)

Og endelig fikk vi slippe inn til en vennlig og grei lege, som undersøkte øyet han, hadde på fargestoff og lyste. Knerten kneip igjen øyet så hardt han kunne, men ble da etterhvert lokket til å åpne det nok til at legen fikk titte, og han fant heldigvis ingen rift. Just in case fikk vi med en resept vi skulle innløse dersom øyet var dekket av puss og guff i morges, men det var det heldigvis ikke.

Vi var hjemme ca 22.30. Da hadde vi hatt en superkjapp stopp på butikken siden vi ikke hadde melk i huset, og brukt ca 30 minutter på kjøringen til og fra legevakta. Men altså tilbrakt ca 4 timer på legevakta.

Det kjenner jeg er godt over min smertegrense for hva som føles “greit nok” som ventetid med barn. Den grensen gikk nemlig sånn rundt et par timer, fant jeg ut. Fire timer er lenge. Lenge.

Sent, men godt kom da ungene tilslutt i seng, og Knerten fikk være hjemme i dag selv om han var frisk, rett og slett fordi han sov så lenge, og vi ville ikke vekke ham, han hadde vært våken helt til vi satte oss i bilen, det var mange timer etter hans leggetid.

Men litt lærte vi da denne gangen også:

1)Konsuler det o’store internett litt tidligere om hva som er korrekt prosedyre etter aktuelle hendelser, så kommer man seg til legen FØR middag, og kommer kanksje hjem litt tidligere

2)Vurder om barneklinikkens kveldspoliklinikk kan være en mulig løsning. Denne tar seg ikke av skader som krever at de må sy, gipse, bedrive kirurgi etc, men for sykdom (og helt sikkert sjekke øyne for rift vil jeg tro) fungerer de som legevakt for barn. Og har et venterom som er tilrettelagt for barn. Det har nemlig IKKE vår lokale legevakt. Der eksisterer fem bøker for barn, hvorav en har alle sidene sine, det er en meget sær, depressiv bok jeg slett ikke helt vet om er ment for barn likevel, og slett ikke egnet for min treåring i alle fall, ei godnattsangbok (og uansett hvor mye ungene trenger å sove, så setter jeg meg ikke til å synge godnattsanger jeg ikke kan på et venterom fullt av folk) og altså tre bøker med varierende andel av sidene sine mer eller mindre hele. Heldigvis setter Knerten like stor, om ikke større, pris på å si hvem sine bokstaver han finner i ukebladenes overskrifter… Men jeg vet at på barneklinikken er der biler… lego… leker… for det er tross alt syke BARN de er der for. Fire timer der hadde antakelig vært mer levelig. Der er mange flere pasienter, men til gjengjeld er der flere leger også.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...