lørdag 26. februar 2011

Da Kristine kom til verden, i badekaret hjemme.

Nå sitter jeg her og tenker, og skal prøve å komme på alt jeg har lyst til å fortelle i historien om da jeg ble tobarnsmor. Det er ikke utenkelig at denne må revideres noen ganger og oppdateres litt.

Tirsdag 22.2.2011 klokken 6.17 ble min datter født. 49 cm lang og 3470 gram tung. 34 cm rundt hodet. Så mye er klart. Men historien som førte frem til dette ble lenger enn jeg hadde forventet meg, og om jeg husker alt får tiden vise.

Jeg var jo forberedt på en kjapp fødsel, basert på erfaringen fra første gang. Jeg skulle føde hjemme, og hadde avtalt med jordmødrene at jeg skulle ringe så snart jeg merket at fødselen var i gang. Det er to jordmødre i byen her som jobber med hjemmefødsler, og de samarbeider. De hadde delt dagene mellom seg, jeg hadde fått ei “vaktliste” så jeg visste hvem jeg skulle ringe basert på hvilken dag det var. I tillegg har de en “lærling”, ei jordmor som ønsker å begynne med hjemmefødsler, som vi hadde sagt var velkommen til å være med dersom det passet sånn med hennes vakter på sykehuset der hun “egentlig jobber”.

Vi hadde passert det “virkelige magiske tidspunktet” torsdag 17. feburar klokken 13. Min mor var kommet. Barnevakten var i hus. Fredag var det fullmåne, men ingenting skjedde av den grunn. Det var jo fortsatt ei stund til terminen, og jeg var forberedt på å gå over termin også. Den kommende storebror er født 6 dager over termin, og i mitt hode var det derfor ikke utenkelig at det ville bli et marsbarn dette her. Men det var greit det, vi hadde mye vi skulle ordne. Fredag var vi på stoff&stil og kjøpte stoff til gardiner til barnerommet (til Knerten ja) som ble vasket og tørket, men sånn ligger det enda.

I helga hadde jeg en del “maserier”, ikke noe skikkelig fødsel altså, men slitsomme kynnere. Kroppen forberedte seg på noe, behagelig var det ikke, men baby blir det jo heller ikke av slikt. Mandag hadde jeg time hos jordmor til kontroll klokka ti. Planen var at jeg skulle levere Knerten i barnehagen før den tid, ta med meg mamma til helsestasjonen, gå på kontroll, og så skulle jeg og mamma dra til Janusfabrikken på litt ullshopping. Etterpå skulle vi få klippet de gardinene til barnerommet så jeg fikk sy dem.

Det var planen ja.

Men natt til mandag ble disse kynnerene stadig mer plagsomme.  Jeg sovnet nå igjen gang på gang, så det var nå ikke fødsel, bare slitsomt, tenkte jeg. Men klokken fire var de blitt så slitsomme og vonde at jeg ikke fikk sove mer. Jeg tok tiden på dem i stedet, de kom ca hvert 11. minutt og varte rundt et minutt. Ikke ekstremt vonde, men vonde nok. Klokken fem forklarte jeg dette for min mann, og ba ham finne pc’n så jeg kunne ta tiden på dem skikkelig med en “rieteller”-nettside. Det gjorde han, men da rotet det hele seg til, dette burde kanskje vært mitt første varsel om hvordan denne fødselen skulle bli. Jeg “hoppet over” en rie med en gang jeg begynte å registrere dem. Så kom nå de neste, men det hele var litt rotete. Innen klokken seks var jeg likevel ganske overbevist, regelmessig var det ikke, men med sånn 5-10 minutters mellomrom hadde jeg sammentrekninger av rundt 45-75 sekunders varighet, som var såpass vonde at jeg antok fødselen var i gang. Jeg husket jordmors ord om å ta kontakt så snart jeg visste det var i gang, så “da er det vel bare å sette igang sirkuset” sa jeg til min mann. Vi vekket min mor, Knerten var forlengst våken så barnevakten måtte aktiveres. Jeg ringte jordmoren som var på vakt og fortalte hvordan situasjonen var, mannen varslet jobb om at han ikke ville komme på et par uker. Jeg sendte mail til jordmoren jeg skulle på kontroll hos, om at jeg nok ikke ville komme. Sirkuset var i gang. Og jeg trodde at om få timer ville jeg ha min datter i armene. Så feil kunne jeg ta.

Jordmoren kom hit, og rundt klokka åtte ble åpningen sjekket. 3 cm. Mao ikke egentlig i aktiv fødsel enda. Og så begynte riene å dabbe av. Ikke egentlig såååå vondt lenger. Og lenger mellom dem. Jordmora anbefalte meg å forsøke å sove litt, se om det ikke tok seg opp etterhvert, men det kunne bli en lang dag, og jeg hadde jo sovet lite, så litt søvn kunne gjøre seg. Riene uteble mer eller mindre helt, og jeg fikk sove litt. Jordmora kom til at hun trengte ikke være her, hun hadde noen andre avtaler, men ville være i nærheten, det var bare å ringe om jeg følte at det tok seg opp. før hun gikk ville hun sjekke hjertelyden, som hadde flyttet seg så langt ned at hun ville sjekke tilstanden nedentil igjen. 4 cm, tøyelig til 5 cm. Hodet “lenger nede enn festet”. Joda, det skjedde noe, dette er jo teknisk sett regnet som “aktiv fødsel”. Bare at en AKTIV fødsel jo forutsetter rier. Jeg hadde ikke rier. Jeg hadde murringer, kynnere og småvondter, men ikke rier. Man trenger rier for at babyen skulle komme ut. Hvil, spis, slapp av, ta kontakt når riene kommer. Kanskje i dag, kanskje i natt, kanskje i morgen.

Jeg var jo mentalt innstil på en kjapp føldsel, så dette var ikke helt i tråd med hva jeg hadde ventet meg, men sånn ble det nå. Ingen baby i armene få timer etter fødselsstart nei. Tvert imot, faktisk ingen fødsel. Frustrerende. Antakelig var jeg ikke helt trivelig å være i hus med. Knerten gikk tilslutt med å dra i barnehagen likevel etter lunsj. Hadde jeg vært litt mindre opptatt av fødselstanker hadde jeg nok kommet på at det ikke ville la seg gjennomføre, men det tenkte jeg ikke på, så han ble påkledd og puttet i vognen, mamma skulle trille ham. Mannen skulle gå på butikken. Jeg hadde ikke vært her alene veldig lenge før telefonen ringte. Knerten hadde (selvsagt) sovna i vogna. Skulle de bare snu? Jada, det er jo ikke vits å levere ham sovende i barnehagen.

Mannen, snille, gode mannen min som visste jeg ønsket meg RIER foreslo grøt til middag. Med masse kanel. Nå har ikke jeg allverdens tro på sånne kjerringråd, men for all del, det kunne jo ikke skade, og mat måtte vi ha. Så da ble det sånn. Og dagen gikk. Murringene kom og gikk, men skikkelig vonde ble de ikke. Bare irriterende og slitsomme. Og jeg ble lei. Snakket med jordmor på mobilen og bler enig om at siden det var “vaktskifte” denne natta skulle hun bli på vakt for meg til rundt klokken tre, så tok det seg opp snarlig skulle jeg ringe henne, skulle det drøye utover kvelden og natta skulle jeg ringe den andre jordmora som skulle ta over i stedet. Den andre jormdora ringte meg også, for å høre hvordan det sto til, og siden alle var forberedt på at når det først startet, SÅ kom det til å gå fort, fortalte hun meg hva jeg skulle gjøre dersom ungen kom før jordmor. Forhold oss i ro, legg kluter og håndklær rundt mor og barn, holde oss varme. Ikke røre morkake eller navlestreng, bare vente på jordmor.

Knerten ble lagt. Jeg var sliten. Lei. Men hadde ikke lyst til å legge meg uten å vite hvordan tilstanden var i magen. Det var litt mer småvondt også, men ikke sånn skikkelig. I titiden bestemte jeg meg likevel for å ringe jordmor. Som jeg sa til henne, det hastet ikke, hun trengte ikke trykke gassen i bånn, jeg ville bare ha en sjekk før jeg la meg, for å vite hvordan det sto til, vite om småvondtene mine hadde virket, og få bekreftet at hjertelyden var fin og sånn. Hun skjønte at jeg gjerne ville ha den betryggende sjekken før natta, så hun kom. Klokka 23 ble jeg sjekket igjen. Hjertelyden til lillejenta var finfin, hun hadde det kjempeflott. Men jeg hadde FORTSATT 4 cm åpning. Jordmora forklarte at det hadde jo virket likevel, hodet var lenger nede, “kanten” var mindre, men altså var ikke åpningen større. Hun ville sette ei akupunkturnål i hodet mitt som skulle få meg til å slappe av og sove. Slippe kontrollen, bare hvile. “akupunkturens svar på valium”. Det gjorde hun, og om det er dens fortjeneste kan jeg ikke garantere, men jeg sovnet nå i alle fall. Jeg våknet av riene, men sovnet mellom dem.

Jordmoren som skulle på jobb neste morgen ville gjerne sove litt, men hadde et forslag. Hun kunne be “lærlingen” om å komme og sitte her. Da kunne jeg slappe av og vite at et var noen her. Hun fikk da ansvar for å ringe “vakthavende jormor” når hun mente fødselen nærmet seg. Jeg kunne slappe av og ikke bekymre meg for om jm ville være tilstede, om når det var intenst nok til å ringe etc. Dette syntes jeg var en fin løsning. Sånn omtrent når jordmora gikk merket jeg at riene tok seg opp i intensitet, men fortsatt noe “slått ut” av denne nålen i hodet sovnet jeg nå fortsatt mellom dem. Mannen gikk opp for å ta mot den andre jordmoren som skulle “sitte vakt”, og når hun kom fikk jeg hilse på henne, vi ble enige om at hun kunne slappe av på stua, så skulle vi rope på henne om det var noe. Klokka var vel rundt to, riene var ikke kjempeintense, men de var vonde nok.

Jeg oppdaget etterhvert at å sove mellom riene egentlig ikke var så godt lenger. Jeg merket dem ikke før de var så vonde at de vekket meg, og da var de godt igang, jeg fikk ikke forberedt meg, konsentrert meg om å puste og slappe av, og de kom dessuten hyppigere og mer intenst. Halv tre vekket jeg min mann og ba ham gjøre meg en tjeneste. Hent jordmora. Jeg vil at hun skal sjekke om DISSE riene har hatt noen effekt da, og om jeg snart er kommet så langt at jeg kan få gå i badekaret uten å risikere at det stopper opp igjen. Riene begynte å bli vonde, jeg kunne tenke meg smertelindring utover varmeflaska mi, og orket uansett ikke sove mellom dem lenger, jeg ønsket å være våken og mer forberedt når de kom, for å takle dem bedre. Og jeg var sliten. I hele kroppen. Jeg fikk ikke varmeflaska til å dekke hele det vonde området.

Gleden var stor når jordmora bekreftet at nå hadde jeg 7 cm åpning, det er bare å hoppe i badekaret! Litt før fire var det klart, jeg klatret oppi og lot det varme vannet fra dusjhodet strømme over magen når den neste rien kom. Det var deilig. Varmevannet omringet meg, og riene ble lettere å takle. Jordmoren ringte til “vakthavende jormor” som skulle komme, men jeg var ikke bekymret for om hun skulle komme frem, som jeg sa til hun som var der “du er jo her”. Hun er ikke godkjent for å ha ansvar for hjemmefødsel, men hun er jo jordmor. Dette skulle gå så bra så.

“Kanskje ikke rett tidspunkt”, sa min mann plutselig, og jeg begynte å lure på hva han ville snakke om nå. Vi var alene på badet litt mens jordmoren tok den telefonen, men jeg følte at dette ikke var tidspunktet for særlig mange samtaletema.. Vel, det var dette med navn. Vi hadde et par kandidater, og han hadde tenkt, og landet på det ene, om jeg var enig. Vel, ja, men vi får se når hun kommer ut.

Jeg oppdaget etterhvert litt problemer med å finne en behagelig fødestilling i badekaret. Jeg oppdaget nemlig årsaken til at jeg var så sliten i beina. Jeg hadde riesmerter i lårene. Der har de jo liten effekt på drive ut en baby, men de har ganske stor hemmende effekt på enhver tanke om å stå på kne/henge over badekarkanten, ettersom jeg rett og slett ikke hadde krefter i lårene under riene. Litt styr hit og dit så fant jeg da en løsning hvor jeg mer satt/lå og holdt meg i hendene til min mann når det kom en rie, da fikk jeg brukt kreftene på takle riene, ikke holde kroppen oppe. Og pressetrangen kom. Nå hadde den andre jordmoren også kommet, men det betydde ikke så mye for meg i praksis. De ble enige om at den jormoren som hadde vært der sammen med meg skulle ta mot babyen, så hun med ansvaret satte seg i en annen del av badet og fungerte mer som “sekretær”. Jeg fikk lov til å trykke selv om jeg ikke hadde mer enn 8-9 cm åpning ved siste sjekk, for åpningen var myk og tøyelig, og kanten så godt som borte, så presset jeg babyen nedover ville åpningen komme.

Pressetiden viste seg å bli litt slitsom, for riene varte lenger enn pressetrangen, og smertene i lårene varte enda lenger enn riene, så fra jeg sluttet å presse til jeg fikk slappe skikkelig av og lade opp til neste rie var det en smertefull periode. Men det gikk jo likevel, og hun kom stadig lenger ned. Underveis ble vannet litt kjølig, så vi tappet ned litt og etterfylte mer varmere vann. Men da det nærmet seg fødsel ville de gjøre det igjen, og jeg klarte ikke helt få utrykke det jeg mente. På slutten av forrige etterfylling kom det nemlig kaldt vann. Og når de startet etterfyllingen nå, midt under en pressrie, tok det helt knekken på den rien. For der kom det kaldt vann. Vi hadde tømt varmtvannsberederen… Det varme vannet fra komfyren, vannet vi hadde kokt opp til å sterilisere sakser og sånn til jordmødrene, ble hentet, og vi fikk oppigjen varmen i badekaret. Nytt vann ble satt på. “Nå er det ikke lenge igjen” sa jordmora som skulle ta mot barnet. “Om hun tenker å rekke å koke opp nytt vann ER det lenge igjen” svarte jeg, for jeg visste jo at det tok tid…  Snart kunne jordmor se deler av hodet under en rie. Det forsvant inn igjen, men på neste rie kom hun. Klokka var 6.17 og jeg hadde visst presset i ca 25 minutter. Verdens mest perfekte lille pike kom til verden. Jeg fikk henne rett opp på magen, og straks hun kom opp fra vannet gråt hun. Hun fikk 9/9/10 på apgare score, etter 1 og 5 minutter var det trukket et poeng for farge, vannfødselsbarn er nemlig ofte litt blå helt i starten, ingen vet hvorfor, men de har funnet ut at det ikke er farlig. Innen 10 minutter hadde hun antatt rett farge, ingen problemer der.

Hun var ikke mange minuttene gammel når tommelen fant veien inn i munnen, så jeg valgte å bytte den ut med noe mer fornuftig, og det viste seg fort at jenta er god til å suge. Så god til å suge at melka kom allerede neste dag.

Mamma har fortalt at Knerten satt og spiste frokost når fødselen fant sted. Han hørte hennes første skrik, og utbrøt at han hørte noen gråt. Det var ikke ham. “Kanskje det er lillesøster, dersom hun har kommet ut?” spørr han sin mormor, som bekrefter at ja, det er nok lillesøster, hun har kommet ut nå. Da reiser han seg opp og legger armene rundt henne og gir henne en klem. “Nå har jeg blitt storebror!” Mannen gikk og hentet ham, så han fikk komme ned og hilse på sin lillesøster. Han sa ikke så mye, men klappet henne forsiktig på hodet. Vel tilbake hos mormor hadde han bare en ting å si om saken. “Hun er veldig liten!” I hans hode var babyer antakelig på størrelse med den eneste “babyen” han kjente, fetteren hans, som altså er et år gammel. Han har rotet litt med dette, og omtaler henne tidvis som “han” og bruker fetterens navn om henne, men korrigerer seg selv og sier “Jeg sa feil” eller “Jeg bare tøysa” og det blir stadig oftere rett. Så han får jo tak på det.

Og ja, hun er veldig lita. Jeg kan nesten ikke tro at han noen gang har vært så liten. Strengt tatt har han ikke det, han var jo 51 cm lang da han ble født. (Men 70 gram lettere enn henne) Det er helt merkelig å se på ham, og synes han er helt rett størrelse, så ser jeg på henne, hun er så liiiiiita. Men har jeg sett lenge nok på henne er hun i normal størrelse, men da er jo han plutselig stoooooooooooor. Den deilige gutten min er blitt storebror. For hans like deilige lillesøster er født.

Men da er vi over på enda en ny del av historien, livet mitt som tobarnsmor. Og DET blir vel tema i mangt et innlegg videre kan jeg tenke meg.

Valget om å føde min datter hjemme.

Ja, da er vel tiden inne for å fortelle historien om da jeg ble tobarnsmor.Men først historien om hvordan det kom til at hun ble født hjemme.

Første fødsel gikk fort, så jeg var blitt forberedt av jordmor på at denne gangen kunne det gå veldig fort. Dette hadde jeg tenkt en god del på.

Tanken på å føde fort skremte meg ikke i seg selv, jeg hadde en fin fødsel sist. Da rakk vi en time på fødestua før gutten lå på magen min. Men det medførte at jeg ikke fikk bruke badekar som smertelindring slik jeg hadde lyst til, for vi rakk det ikke. Og vannfødselen jeg fikk tilbud om da jeg kom inn, ble det altså ikke noe av, fordi man rett og slett ikke rakk fylle badekaret i tide.

Denne gangen hadde vi en sønn fra før å ta hansyn til, og transporten til sykehuset skulle atter en gang finne sted i taxi, siden min mann vel og merke er i gang med kjøreopplæringen, men øvelseskjøring til sykehuset med en fødende kvinne som “juridisk sjåfør” er ikke helt å anbefale. Tanken på “når vi frem i tide?” lurte i bakhodet. Tanken på å føde i bilen, eller “på sykehustrappa” var lite innbydende. Det er februar. Det er vinter. Jeg har ikke lyst til å sette mitt barn til verden i sånn kulde, tenkte jeg. Også var det den tanken om badekar da… “Tror du vi rekker badekaret denne gangen?” spurte jeg min mann i høst. “Nei, det må bli bakekaret vårt her hjemme da” sa han og lo. Jeg ville neppe rekke badekaret på sykehuset, og var litt trist for det, for jeg hadde etter forrige fødsel veldig lyst til å prøve vannfødsel. Det var ikke noe jeg hadde planlagt sist, men fikk tilbudet når jeg kom, det ble bare ikke noe av. Tanken hadde lagt i bakhodet siden, og denne gangen hadde jeg lest litt om det, og hadde absolutt lyst til det. Jeg vet at varme virker smertelindrende på meg, og tanken på å få omsluttes av varmt vann under fødselssmertene var derfor absolutt noe jeg likte.
Så var det den neste følelsen. Tanken på å ligge på flermannsrom på barsel i to døgn og bli kjent med min datter, mens mannen og Knerten fikk besøke oss et par timer hver kveld, midt i leggetiden til Knerten. Det virket svært lite innbydende, og jeg begynte å leke med tanken på å reise tidlig hjem. Haukeland har et prosjekt med “tidlig hjemreise” for fødende, men en kjapp undersøkelse viste at “jordmor hjem”-prosjektet, som innebærer at man reiser fra sykehuset i løpet av første døgn etter fødsel, etter at barnelegeundersøkelsen har funnet sted og alt er vist ok med mor og barn, og deretter får jordmor hjem for oppfølging, var uaktuelt for oss. Vi bor utenfor dekningsområdet deres. Reiste jeg tidlig hjem ville vi altså være overlatt til oss selv. Men heller det enn å ligge der oppe, tenkte jeg.

Til syvende og sist var det tanken på stresset, å være redd for å komme for sent, og derfor risikere å reise så tidig at vi ble sendt hjem for å hvile fordi fødselen var for kort kommet, rier i taxi frem og tilbake, og så en gang til, og håpe vi DA kom i rett tid, etc, som ble avgjørende. Jeg orket ikke det styret. Jeg ville få lov til å fokusere på å FØDE, ikke logistikk. Jeg surfet, googlet, leste på hjemmesider og forum, og tanken på hjemmefødsel ble mer og mer forlokkende. Fra mannens spøk om at “da må det bli badekaret hjemme” vokste det frem et ønske om å realisere nettopp den muligheten. Jeg snakket med min mann om det, og etter å ha gitt ham en del informasjon om hva dette innebærer i realiteten, faktaopplysninger og risikovurderinger, ble vi enige om at dette virket som en god ide for oss. Så da tok vi kontakt med de to jordmødrene som driver med hjemmefødsler her i området, og fikk litt mer praktisk informasjon. Dette var før jul, og vi ble enige om å ta kontakt igjen på nyåret og avtale et møte når jeg var ca 35 uker på vei.

Når dagen for det møtet kom, hadde jeg kontroll hos jordmoren jeg gikk til svangerskapsoppfølging om, og hun hadde en jordmorstudent hos seg, som spurte og snakket litt om forskjellige ting, og fødselen kom også opp, jeg hadde født raskt sist, så jeg satset vel på å reise tidlig til KK da? Vel, faktisk har jeg ikke planer om å reise til KK i det hele tatt, svarte jeg. Jeg har avtale med to jordmødre for å snakke om hjemmefødsel litt senere i dag. Jordmoren min kjente faktisk begge to, og mente at jeg skulle være godt ivaretatt da. Og med min raske, problemfrie fødsel sist, den gode opplevelsen, ingen vansker i svangerskapet etc, mente hun at jeg skulle være en god kandidat. Jeg hadde ei jente i magen som lå med hodet ned. Det er en absolutt forutsetning. Ingen tegn i svangerskapet som tyder på mulige problemer, ingen svangerskapsforgiftnig etc, kun et barn i magen, hodeleie, dette måtte være på plass. Og det hadde jeg.

Møtet her hjemme foreløp fint, det var betryggende og koselig, vi fikk en god del informasjon, og de fikk se badet vårt, hvor jeg hadde et ønske om å føde, og sa det var kjempeflott og godt egnet, og badekaret vårt kunne fint brukes som fødekar. (Jeg trodde det kanskje ikke var dypt nok, at vi måtte ha et slikt oppblåsbart spesialdesignet fødekar, men det hadde vi ikke plass til uten å ta ut badekaret vårt, så det var logistikkmessig en fordel at det var plass i vårt badekar ja.) Før de gikk sa de at vi var “godkjent for hjemmefødsel”, noe som var en stor lettelse. Nå var det bare å vente. Vente på at jeg skulle passere den magiske grensen 37+0, for en hjemmefødsel kan bare finne sted i de ukene babyen hverken er prematur eller postmatur. Mellom 37+0 og 42+0. Prematur fødsel må av naturlige årsaker finne sted på sykehuset, og passerer man overtidsdatoen er det også automatisk en økt risiko som utelukker hjemmefødsel.

Ja, i vårt tilfelle ville vi nå helst vente til jeg var enda litt lenger enn 37 uker også, 39+2 for å være eksakt. Torsdag 17. februar klokken 13, det var tidligste aksepterte start før fødsel, sa jeg leende. Min mor skulle jo lande på Flesland ca klokken 12, så innen klokken 13 burde jeg ha klart å hente henne der og fått oss vel i hus. Fredag 18. februar var det fullmåne, så kanskje kunne det skje noe snart? Vel, det fikk tiden vise, og da er vi vel over i den neste historien.

Historien om da Kristine kom til verden, i badekaret hjemme.

tirsdag 22. februar 2011

Jeg har blitt mamma igjen!

 

Jeg har blitt mamma til ei nydelig lita jente født 22.02.11. kl 06.17.

Mer detaljer kommer senere.

(Ja, dette innlegget har tilbakedatert posteringstidspunkt, jeg kan ikke påstå at jeg var opptatt av blogging akkurat da…)

tirsdag 15. februar 2011

Kanskje litt lav i livet enda?

strikketøy 001

Det var mannens  kommentar når jeg viste frem strikkebuksa jeg lager til lillejenta.

Og ja, man kan jo trygt si det, den er nok litt lav i livet enda. Særlig siden dette skal bli ei selebukse… Men den vokser da!  Og ligner litt mer på ei bukse nå, enn når jeg satt der med ei buksebein som bare var en flat firkant. Jada, for de er strikket frem og tilbake, for det skal være åpning i skrittet, som jeg dog vurderer å sy igjen. Og hovedargumentet mitt mot å sy den igjen er ikke at det blir dumt i bruk, men at dersom jeg likevel gjør det, kunne jo beina vært strikket rundt og rundt, så hadde jeg sluppet de hersens vrangpinnene!

Jeg har ikke noe mot vrangmasker, som del av vrangbort, perlestrikk, eller annet mønster, men jeg har noe psykologisk mot hele pinner med vrangt!

onsdag 9. februar 2011

Babysokker!

Jepp, mannen kom jo hjem med nytt garn til meg i går, så i dag har jeg strikket ferdig de små babysokkene.strikketøy 001

Er de ikke søte? Ganske små, men antakelig altfor store til nyfødte føtter, så det er mulig jeg strikker et par til, litt mindre. Men det blir ikke prioritert før etter denne buksa jeg har begynt på. Det gjenstår ganske mye av den, nemlig, og dagene flyr. Jeg har jo innsett at det er FEMTEN dager til terminen, det er sannelig ikke lenge. Jeg gleder meg…

Garn og stoff!

 

Ja, nå er jeg klar for å lage mer til lillejenta. Her er “råstoffene”:

garn og stoff 001Først har min mann vært på garnbutikken for meg, og fått tak i et nøste til til de små babysokkene. Ja, for all del, jeg trenger slett ikke et helt nøste til de sokkene, så det kan bli noe mer av det også etterhvert. Men det er jo kjekt å få ferdigstille sokkene i alle fall. Og gjett hva? Han grov dypt i hyllen og fant til og med samme fargekode Smilefjes

 

garn og stoff 002Og så har jeg vært på stoff og stil. Jeg sydde jo et sengesett til Knerten da han ble født, så jeg hadde lyst å sy ett til lillejenta også. Jeg fant ikke helt sånn stoff som jeg hadde tenkt meg, noe rosa med et søtt mønster på, siden jeg har et blått med søtt mønster på jeg sydde av til Knerten. Men her er altså fangsten.

garn og stoff 004

Og et lite nærbilde av det med mønster på, det er ikke så lett å se, men det er små, lyserosa elefanter.

Nå er stoffet sydd for kanten og klar til vask, men vaskemaskina er opptatt med en emosjonelt sett unødvendig, om enn praktisk fornuftig, bleievask, så stoffet må vente.

Jeg får vel heller ta løs på garnet da, det trenger ingen forbehandling Smilefjes

tirsdag 8. februar 2011

38 uker på vei!

Nå er det sannelig ikke lenge igjen. Jeg synes egentlig jeg nettopp tok testen jeg. At det ikke er lenge siden vi fant ut at vi skulle bli tobarnsforeldre. Men her sitter jeg, meget høygravid allerede.

Hodet til lillejenta er ifølge jordmorkontroll festet. Det ligger dyyypt nede i bekkenet, det er ikke rart jeg kjenner det presser til tider. Men det betyr ikke at jeg ikke kan gå til termin altså. Og lenger også, for den del. Men snart. snart kommer hun ut!

Det er ni dager til vi har barnevakt i huset. Skal vel alltids ordne seg på et vis før den tid også, men det ville vært enklere om hun venter til mormora er ankommet. Om 16 dager har jeg termin. Det er sannelig ikke lenge igjen.

Hvilket vil si at å ha strikket bare 7,5 cm av det ene benet på buksa er litt lite, så jeg må henge i.

søndag 6. februar 2011

Bilder fra kommodemonteringen

Ja, i innlegget om at barneromprosjektet endelig var i gang lovet jeg bilde litt senere. Det ble visst mye senere, men nå kan jeg da endelig presentere bilder av far og sønn som monterer kommode!

322

Skrumaskin er stor stas, og man må selvsagt hjelpe til! Normalt er det jeg som leser monteringsanvisning og finner frem skruer når mannen monterer ikea-ting, men denne gangen ble jeg henvist til å finne på andre ting, dette var en guttegreie.

323

Knerten elsket å være med på jobben, og var veldig stolt når han fortalte at han hadde en kommode på rommet sitt til å ha klærene sine i!

Dagen etter ble senga hans flyttet inn, og siden har han sovet der. Det har gått over all forventning. Et par netter har han kommet inn til oss, det har i hovedsak vært i forbindelse med at han har vært syk. Han vandrer villig inn på eget rom hver kveld, og enkelte protester eller ønsker om å sove på voksenrommet er det jo fra tid til annen, men stort sett ikke, og han sovner lett, eller aksepterer uten problem at mamma “bare må på do/sette på vaskemaskina/spise kveldsmat/hvile litt på sofaen” og skal se til ham senere. Nesten hver gang sover han når jeg kommer tilbake.

Flinke, store gutten min.

Jeg skulle egentlig ha litt flere bilder her da, av den ferdige kommoden, pyntet med drømmehagenklistremerker, og senga, med samme dekor. Men de bilene glemmer jeg stadig å ta, og når jeg sitter her og blogger ligger jo gutten i senga og sover, så det er ikke den beste tiden å ta bilde der inne… Kanskje husker jeg det en dag til uka?

Rommet er stadig i utvikling, vi har ikke endelig bestemt hvordan det skal innredes, eller hva vi skal gjøre med seng, så enn så lenge så har han denne, og ettersom han frivillig sover i den, til sin mors store overraskelse, er det jo ikke noe hastverk med å bytte den ut heller.

Litt strikkebilder

I går gikk det litt “plutselig” opp for meg at denne ungen faktsik kan komme når som helst. Som i at det faktsik er mulig at hun fødes før i februar. Jeg fødte Knerten 41+1, og med termin 24. februar har jeg derfor mentalt innstilt meg på at dette barnet skal fødes i mars. (Det passer jo fint med fotokalenderen vi lager til mine foreldre også, siden vi lager felles med min bror, og min nevø er jo født i februar!)

Men det er faktsik mulig at hun fødes i februar. Det er til og med mulig at hun fødes før 24. februar. Ja, til og med før 17. februar (dagen da mamma kommer, barnevakten) Faktisk kan hun teoretisk sett fødes i dag. Den tanken slo meg i går. Jeg våknet med hodet fullt av tanker om alt jeg måtte få ordnet, det slo meg nemlig at å ha vasket, og lagt bort, masse jentetøy i str 68 og oppover ikke egentlig kvalifiserer som å ha vasket babytøy til lillejenta… Og strikketøyene jeg holder på med til henne var jo ikke ferdige, manglet noen festede tråder her og noen knapper der og, ja… noe er jo lenger unna å bli ferdig også da, men når det bare er sånne småting som mangler, så burde det ferdigstilles.

Så handlerunden gikk innom strikkebutikken for å kjøpe noen knapper til bodyen, og ei nål til å sy dem  i med. Ja, jeg HAR, men jeg har ikke evnet å finne igjen ei nål med stort nok hode til å få inn en strikketråd, men tynn nok nål til å få den gjennom knappene.

Så derved fikk jeg ferdigstilt et par prosjekter.

327

Først kjolen jeg begynte på i juleferien. Den er strikket i deilig alpakkagarn, supermyk, og deilig rosa Smilefjes 

Den er basert på oppskriften “Lillestakken” i Myk Start-boka, men jeg gadd ikke strikke en fremside og en bakside, og så sy sammen i sidene, så jeg strikket den rundt og rundt. Og fordi jeg er lettere lat, i glattstrikk i stedet for rillestrikk, siden rillestrikk rundt og rundt betyr annenhver runde vrang. Også strikket jeg den noe lenger enn oppskriften sier også, for jeg synes en godt kunne dekke bleien. Ikke sidkjole, men nedenfor bleiestumpen.

328

Og deretter bodyen, som har lagt ferdig siden før jeg begynte på kjolen, utenom at den altså manglet knapper.

Denne er også inspirert av en oppskrift i Myk Start, nemlig fuglemammas omslagsbody, men dette er ikke en omslagsbody, den har derimot en åpning på ene skulderen, men er ellers rundstrikket.

330Og så var det å få ferdig sokkene da. De to små sokkene jeg skulle strikke av restene av kjolegarnet.

Mitt første forsøk på hælstrikk (så ikke studer den altfor nøye, jeg er klar over både ujevn strikking og en liten feil i hælstrikken, men det ble da faktsik en hæl!)

Problemet er vel ganske synlig på bildet… restegarnet var… ikke helt nok…

329

Det siste bildet jeg vil vise frem i denne omgang er jakka til “hentesettet” jeg strikker. Den er ikke montert enda, blir nok enda finere med knapper på og alle trådene festet, men den er i alle fall ferdig strikket. Og i manko på nok garn til å ferdigstille de tidligere omtalte sokkene, går jeg nok løs på buksa i kveld, om jeg orker.

fredag 4. februar 2011

Andre dag av permisjonen… sliten

Ja, altså andre dag av permisjonen min er også en planleggingsdag i barnehagen. Og det er jo greit, da kan jeg og Knerten kose oss hjemme, sant? Planen var jo at jeg skulle rydde og vaske kjøkkenbenken i går, og bake boller med ham i dag. Vel, benken er ikke helt klar for boller, men det kunne den greit blitt på kort tid. Men boller? Tviler…

En del av meg tenker “nei, det rekker vi jo ikke, det er jo straks middag og så er det leggetid”, så ser jeg på klokka at det er over to timer til middag, selv en tidelig middag…Og derved fastslår jeg at vi trenger et måltid før middag, hvilket henger sammen med at vi spiste lunsj klokken 11, hvilket igjen henger sammen med når vi spiste frokost, hvilket er forklaringen på hvorfor jeg er så trøtt og sliten og føler at det snart burde være middag, for vi starta dagen litt tidlig i dag…

Kanskje vi egentlig burde bake boller? Det hadde jo vært godt. Men jeg er så trøtt, og guttungen leker med alt mulig rart, så jeg vet ikke… Men mat må vi i alle fall snart ha, kjenner jeg. Og jeg må sjekke om vi har noe som kan bli middag til oss to (siden mannen antydet at han skulle jobbe til etter Knertens leggetid) eller om vi må på butikken også, men jeg tror vi skal klare oss med det vi har. Jeg skulle gladelig puttet ham i vogna og trillet en tur, men da kommer han til å sovne, så tidlig som han sto opp, og da blir det bare tull i kveld, og jeg orker ikke en trøblete leggetid etter en lang dag, så vi dropper alle søvndyssende aktiviteter, derved utgår butikken om vi kan.

torsdag 3. februar 2011

PERMISJON!

Ja, i dag er den første dagen av min permisjon. Jeg skal ikke på jobb igjen før i midten av november, da er det far som overtar for å være hjemme. Men nå er det altså meg først, og det lenge. Så akkurat nå er jeg alene hjemme alene. Mannen er gått på jobb, Knerten er levert i barnehagen, han gledet seg til det, har vært en del hjemme i det siste grunnet feber, men i dag er han frisk, og klar for å markere samefolkets dag. (Ja, jeg er klar over at det ikke er i dag, men de markerer den i dag i barnehagen, i morgen er det planleggingsdag og så er det helg.)

Og her sitter altså jeg i sofaen og slapper av. Etter dager med “siste liten ting” på jobb, vikaropplæring og rydding av pult, sitter jeg plutselig her og ikke skal på jobb på månedsvis.

Jeg skal innrømme at jeg HAR logget inn på webmail i dag, men bare fordi jeg glemte å sette på fraværsmarkering av mailen før jeg gikk fra jobb i går, så jeg gjorde det nå. Siden jeg ikke har tenkt å være der på lenge er det jo greit om de som sender meg mail får vite det.

Det er jo litt deilig, å vite at de eneste planene jeg har for dagen er å vaske litt klær, tømme oppvaskmaskina, rydde av kjøkkenbenken (=fylle inn i oppvaskmaskina igjen, det som ikke fikk plass fordi den var full) og gå en tur med hunden. Ellers skal jeg nok strikke litt, surfe litt, og slappe av. Det skal bli deilig, for jeg merker jo at jeg har vært stadig mer sliten i det siste, og magen begynner å bli stor og tung. Men med 21 dager til termin, og i alle fall 14 til min egen grense. Riene kan ikke starte før tidligst 17. februar ca klokken 13. For mamma kommer på et fly som går fra Ålesund ca klokken 11, så det lander ca klokken 12, og jeg skal hente henne på Flesland, så da er vi hjemme ca klokken 13. Og siden mamma ikke kan kjøre bilen, er det jeg som skal gjøre det, og derfor kan jeg ikke ha rier før altså ca klokken 13. Men DA er barnevakten i hus, så da er jeg klar…

I mellomtiden skal jeg slappe av, hvile meg, ruge, ordne de siste praktiske forberedelser, og ta livet med ro. For når fødselen er over, er livet ikke det samme lenger, da er jeg tobarnsmor!

tirsdag 1. februar 2011

37 fullgåtte uker!

Juhu, det går fremover.  37 fullgåtte uker. Lillejenta er ikke lenger prematur om hun skulle komme ut. Men jeg tenker det er best hun holder seg inni der i et par tre uker til i alle fall.

Ikke lenge igjen på jobb nå, bare i dag og i morgen!

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...