lørdag 26. februar 2011

Valget om å føde min datter hjemme.

Ja, da er vel tiden inne for å fortelle historien om da jeg ble tobarnsmor.Men først historien om hvordan det kom til at hun ble født hjemme.

Første fødsel gikk fort, så jeg var blitt forberedt av jordmor på at denne gangen kunne det gå veldig fort. Dette hadde jeg tenkt en god del på.

Tanken på å føde fort skremte meg ikke i seg selv, jeg hadde en fin fødsel sist. Da rakk vi en time på fødestua før gutten lå på magen min. Men det medførte at jeg ikke fikk bruke badekar som smertelindring slik jeg hadde lyst til, for vi rakk det ikke. Og vannfødselen jeg fikk tilbud om da jeg kom inn, ble det altså ikke noe av, fordi man rett og slett ikke rakk fylle badekaret i tide.

Denne gangen hadde vi en sønn fra før å ta hansyn til, og transporten til sykehuset skulle atter en gang finne sted i taxi, siden min mann vel og merke er i gang med kjøreopplæringen, men øvelseskjøring til sykehuset med en fødende kvinne som “juridisk sjåfør” er ikke helt å anbefale. Tanken på “når vi frem i tide?” lurte i bakhodet. Tanken på å føde i bilen, eller “på sykehustrappa” var lite innbydende. Det er februar. Det er vinter. Jeg har ikke lyst til å sette mitt barn til verden i sånn kulde, tenkte jeg. Også var det den tanken om badekar da… “Tror du vi rekker badekaret denne gangen?” spurte jeg min mann i høst. “Nei, det må bli bakekaret vårt her hjemme da” sa han og lo. Jeg ville neppe rekke badekaret på sykehuset, og var litt trist for det, for jeg hadde etter forrige fødsel veldig lyst til å prøve vannfødsel. Det var ikke noe jeg hadde planlagt sist, men fikk tilbudet når jeg kom, det ble bare ikke noe av. Tanken hadde lagt i bakhodet siden, og denne gangen hadde jeg lest litt om det, og hadde absolutt lyst til det. Jeg vet at varme virker smertelindrende på meg, og tanken på å få omsluttes av varmt vann under fødselssmertene var derfor absolutt noe jeg likte.
Så var det den neste følelsen. Tanken på å ligge på flermannsrom på barsel i to døgn og bli kjent med min datter, mens mannen og Knerten fikk besøke oss et par timer hver kveld, midt i leggetiden til Knerten. Det virket svært lite innbydende, og jeg begynte å leke med tanken på å reise tidlig hjem. Haukeland har et prosjekt med “tidlig hjemreise” for fødende, men en kjapp undersøkelse viste at “jordmor hjem”-prosjektet, som innebærer at man reiser fra sykehuset i løpet av første døgn etter fødsel, etter at barnelegeundersøkelsen har funnet sted og alt er vist ok med mor og barn, og deretter får jordmor hjem for oppfølging, var uaktuelt for oss. Vi bor utenfor dekningsområdet deres. Reiste jeg tidlig hjem ville vi altså være overlatt til oss selv. Men heller det enn å ligge der oppe, tenkte jeg.

Til syvende og sist var det tanken på stresset, å være redd for å komme for sent, og derfor risikere å reise så tidig at vi ble sendt hjem for å hvile fordi fødselen var for kort kommet, rier i taxi frem og tilbake, og så en gang til, og håpe vi DA kom i rett tid, etc, som ble avgjørende. Jeg orket ikke det styret. Jeg ville få lov til å fokusere på å FØDE, ikke logistikk. Jeg surfet, googlet, leste på hjemmesider og forum, og tanken på hjemmefødsel ble mer og mer forlokkende. Fra mannens spøk om at “da må det bli badekaret hjemme” vokste det frem et ønske om å realisere nettopp den muligheten. Jeg snakket med min mann om det, og etter å ha gitt ham en del informasjon om hva dette innebærer i realiteten, faktaopplysninger og risikovurderinger, ble vi enige om at dette virket som en god ide for oss. Så da tok vi kontakt med de to jordmødrene som driver med hjemmefødsler her i området, og fikk litt mer praktisk informasjon. Dette var før jul, og vi ble enige om å ta kontakt igjen på nyåret og avtale et møte når jeg var ca 35 uker på vei.

Når dagen for det møtet kom, hadde jeg kontroll hos jordmoren jeg gikk til svangerskapsoppfølging om, og hun hadde en jordmorstudent hos seg, som spurte og snakket litt om forskjellige ting, og fødselen kom også opp, jeg hadde født raskt sist, så jeg satset vel på å reise tidlig til KK da? Vel, faktisk har jeg ikke planer om å reise til KK i det hele tatt, svarte jeg. Jeg har avtale med to jordmødre for å snakke om hjemmefødsel litt senere i dag. Jordmoren min kjente faktisk begge to, og mente at jeg skulle være godt ivaretatt da. Og med min raske, problemfrie fødsel sist, den gode opplevelsen, ingen vansker i svangerskapet etc, mente hun at jeg skulle være en god kandidat. Jeg hadde ei jente i magen som lå med hodet ned. Det er en absolutt forutsetning. Ingen tegn i svangerskapet som tyder på mulige problemer, ingen svangerskapsforgiftnig etc, kun et barn i magen, hodeleie, dette måtte være på plass. Og det hadde jeg.

Møtet her hjemme foreløp fint, det var betryggende og koselig, vi fikk en god del informasjon, og de fikk se badet vårt, hvor jeg hadde et ønske om å føde, og sa det var kjempeflott og godt egnet, og badekaret vårt kunne fint brukes som fødekar. (Jeg trodde det kanskje ikke var dypt nok, at vi måtte ha et slikt oppblåsbart spesialdesignet fødekar, men det hadde vi ikke plass til uten å ta ut badekaret vårt, så det var logistikkmessig en fordel at det var plass i vårt badekar ja.) Før de gikk sa de at vi var “godkjent for hjemmefødsel”, noe som var en stor lettelse. Nå var det bare å vente. Vente på at jeg skulle passere den magiske grensen 37+0, for en hjemmefødsel kan bare finne sted i de ukene babyen hverken er prematur eller postmatur. Mellom 37+0 og 42+0. Prematur fødsel må av naturlige årsaker finne sted på sykehuset, og passerer man overtidsdatoen er det også automatisk en økt risiko som utelukker hjemmefødsel.

Ja, i vårt tilfelle ville vi nå helst vente til jeg var enda litt lenger enn 37 uker også, 39+2 for å være eksakt. Torsdag 17. februar klokken 13, det var tidligste aksepterte start før fødsel, sa jeg leende. Min mor skulle jo lande på Flesland ca klokken 12, så innen klokken 13 burde jeg ha klart å hente henne der og fått oss vel i hus. Fredag 18. februar var det fullmåne, så kanskje kunne det skje noe snart? Vel, det fikk tiden vise, og da er vi vel over i den neste historien.

Historien om da Kristine kom til verden, i badekaret hjemme.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...