onsdag 15. juli 2009

Tanker på en onsdag

Ja, her sitter jeg i stillhet. Guttungen sover. Mannen skulle rusle på butikken og kjøpe brød. Han burde vel være tilbake snart... Der var han, gitt. Da skal jeg vel snart spise kveldsmat.

Ellers er avgjørelsen for guttungens pass utover høsten tatt. Søknad om delvis permisjon fra jobb er levert, fra både meg og mannen, og kontantstøttesøknad er også levert. (Og vi faller inn i statistikken der gitt... 90% av dem som mottar kontantstøtte er kvinner. Jeg mente det allerede da jeg leste det, og jeg mener det absolutt fortsatt: Det har jo ikke nødvendigvis sammenheng med omsorgssituasjonen! Jeg skal være hjemme 3 dager i uka, mannen 2 dager. At jeg er kontantstøttemottakeren forklares rett og slett med at jeg satt der med skjemaet: Vi må fylle ut dette, skal jeg gjøre det, eller gjør du det? Hva svarte mannen? Selvsagt at jeg bare kunne gjøre det, så slapp han... Vips, så er det meg som blir kontantstøttemottakeren. Selv om det ikke er bare meg som er hjemme.)

Det blir ikke barnehage på ham på ei stund enda. Når det blir, det får vi se, vi står jo på ventelister, men er antydet at han kanskje får plass neste år? Det skal bygges en ny barnehage i nabolaget, vi skal søke ham inn dit, og regner egentlig med å få plass der da. Men den er ikke ventet ferdig på denne siden av nyttår. De har ikke begynt å grave enda. Opprinnelig skulle den være ferdig til august, som ble justert til 4. kvartal, som nå er justert til "i vinter, håper vi, men ikke i år".

Det er egentlig litt godt å tenke på. Jeg hadde jo ikke egentlig lyst å ha ham i barnehage enda uansett, synes han er så liten.

Vi KUNNE fått ham i en barnehage om vi hadde endret søkanden til å omfatte visse barnehager et stykke unna. Men det ville bli lang tid i kø, og ettersom min mann ikke har rota seg til å ta sertifikat, MÅTTE jeg redusert stillingen min uansett, for å få det til å gå opp. Og det ville blitt mye mer stress. Og vi ville flytta ham over til en nærmere her når vi fikk plass her likevel. Så vi venter heller. Han blir jo et år i august, så han er lovfestet rett til en barnehageplass. Jeg er sånnsett litt spent på hva kommunen gjør da, de sender oss vel et brev helt i slutten av august (siden vi har fått beskjed om at opptaket pågår til 31. august) med tilbud om plass i en barnehage vi ikke har søkt på. Det kommer vi nok til å takke nei til, men fortsatt velge å stå på venteliste på dem vi har søkt på)

På jobb er reaksjonene litt delte. Min sjef forstår meg godt (Han velger selv noen mnd ulønnet perm for at yngstebarnet skal være litt eldre før han begynner i barnehage) og min nærmeste kollega skjønner meg også. Men ettersom min sjef er i perm, så er det sjefen hans igjen jeg måtte levere permisjonssøknaden min til, hun begynte å snakke om at hun kjørte i en time med sine da de var små, da jeg nevnte at søknaden ville komme. Siden hun hadde ferie når jeg skulle søke, leverte jeg den til hennes stedfortreder, som begynte å snakke om "men har du hørt med den barnehagen? Og den? Private utenom kommunens opptak, men tilbyr til vår arbeidsplass om de har ledige, min datter gikk der...." Vel, saken er den. VI HAR BESTEMT OSS! Vi velger ikke å prioritere en time i bil hver vei, for å ha ham i en barnehage. Han er et år gammel når barnehageåret starter, HAN har ikke behov for en barnehageplass, det er det i så fall vi som har. Om vi skal belage oss på lang kjørevei, så blir det lange dager i barnehagen. Det er ikke det jeg velger å prioritere, rett og slett.

NÅR han begynner i barnehagen, vil vi ha en her i nærheten. Så kan en av oss levere sent, mens den andre starter tidelig på jobb, og den andre da hente tidelig, mens den andre jobber litt lenger. Vi har flexitid begge to, så det lar seg gjøre. På den måten kan vi gi ham en litt kortere dag i stedet. Det er lenge nok, for en liten kar.

Så når jeg kjenner godt etter, så kjenner jeg at jeg er lettet over det valget vi har tatt, om å holde ham hjemme litt til. Det tror jeg lillegutten min har godt av. Men vi har lokalisert en åpen barnehage i nærheten (vel, alt er relativt, det er LANG gangavstand, men det er en fin trilletur...) som vi tenkte vi kan ta ham med i etterhvert, sånn at han får treffe litt andre barn. Det er nemlig ikke så mange på lekeplassen... (Vel, nå er der ingen, siden lekeplassen er en byggeplass, kanskje det bedrer seg litt når den blir ferdig?)

Uansett, det er godt å kjenne på. At jeg blir delvis hjemmemamma, min mann blir delvis hjemmepappa, og guttungen får være hjemme litt lenger :)

Og NÅ skal jeg spise kveldsmat!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...