Ja, i dag er den første dagen av min permisjon. Jeg skal ikke på jobb igjen før i midten av november, da er det far som overtar for å være hjemme. Men nå er det altså meg først, og det lenge. Så akkurat nå er jeg alene hjemme alene. Mannen er gått på jobb, Knerten er levert i barnehagen, han gledet seg til det, har vært en del hjemme i det siste grunnet feber, men i dag er han frisk, og klar for å markere samefolkets dag. (Ja, jeg er klar over at det ikke er i dag, men de markerer den i dag i barnehagen, i morgen er det planleggingsdag og så er det helg.)
Og her sitter altså jeg i sofaen og slapper av. Etter dager med “siste liten ting” på jobb, vikaropplæring og rydding av pult, sitter jeg plutselig her og ikke skal på jobb på månedsvis.
Jeg skal innrømme at jeg HAR logget inn på webmail i dag, men bare fordi jeg glemte å sette på fraværsmarkering av mailen før jeg gikk fra jobb i går, så jeg gjorde det nå. Siden jeg ikke har tenkt å være der på lenge er det jo greit om de som sender meg mail får vite det.
Det er jo litt deilig, å vite at de eneste planene jeg har for dagen er å vaske litt klær, tømme oppvaskmaskina, rydde av kjøkkenbenken (=fylle inn i oppvaskmaskina igjen, det som ikke fikk plass fordi den var full) og gå en tur med hunden. Ellers skal jeg nok strikke litt, surfe litt, og slappe av. Det skal bli deilig, for jeg merker jo at jeg har vært stadig mer sliten i det siste, og magen begynner å bli stor og tung. Men med 21 dager til termin, og i alle fall 14 til min egen grense. Riene kan ikke starte før tidligst 17. februar ca klokken 13. For mamma kommer på et fly som går fra Ålesund ca klokken 11, så det lander ca klokken 12, og jeg skal hente henne på Flesland, så da er vi hjemme ca klokken 13. Og siden mamma ikke kan kjøre bilen, er det jeg som skal gjøre det, og derfor kan jeg ikke ha rier før altså ca klokken 13. Men DA er barnevakten i hus, så da er jeg klar…
I mellomtiden skal jeg slappe av, hvile meg, ruge, ordne de siste praktiske forberedelser, og ta livet med ro. For når fødselen er over, er livet ikke det samme lenger, da er jeg tobarnsmor!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar