Da Kristine kom til verden, i badekaret hjemme.

Nå sitter jeg her og tenker, og skal prøve å komme på alt jeg har lyst til å fortelle i historien om da jeg ble tobarnsmor. Det er ikke utenkelig at denne må revideres noen ganger og oppdateres litt.

Tirsdag 22.2.2011 klokken 6.17 ble min datter født. 49 cm lang og 3470 gram tung. 34 cm rundt hodet. Så mye er klart. Men historien som førte frem til dette ble lenger enn jeg hadde forventet meg, og om jeg husker alt får tiden vise.

Jeg var jo forberedt på en kjapp fødsel, basert på erfaringen fra første gang. Jeg skulle føde hjemme, og hadde avtalt med jordmødrene at jeg skulle ringe så snart jeg merket at fødselen var i gang. Det er to jordmødre i byen her som jobber med hjemmefødsler, og de samarbeider. De hadde delt dagene mellom seg, jeg hadde fått ei “vaktliste” så jeg visste hvem jeg skulle ringe basert på hvilken dag det var. I tillegg har de en “lærling”, ei jordmor som ønsker å begynne med hjemmefødsler, som vi hadde sagt var velkommen til å være med dersom det passet sånn med hennes vakter på sykehuset der hun “egentlig jobber”.

Vi hadde passert det “virkelige magiske tidspunktet” torsdag 17. feburar klokken 13. Min mor var kommet. Barnevakten var i hus. Fredag var det fullmåne, men ingenting skjedde av den grunn. Det var jo fortsatt ei stund til terminen, og jeg var forberedt på å gå over termin også. Den kommende storebror er født 6 dager over termin, og i mitt hode var det derfor ikke utenkelig at det ville bli et marsbarn dette her. Men det var greit det, vi hadde mye vi skulle ordne. Fredag var vi på stoff&stil og kjøpte stoff til gardiner til barnerommet (til Knerten ja) som ble vasket og tørket, men sånn ligger det enda.

I helga hadde jeg en del “maserier”, ikke noe skikkelig fødsel altså, men slitsomme kynnere. Kroppen forberedte seg på noe, behagelig var det ikke, men baby blir det jo heller ikke av slikt. Mandag hadde jeg time hos jordmor til kontroll klokka ti. Planen var at jeg skulle levere Knerten i barnehagen før den tid, ta med meg mamma til helsestasjonen, gå på kontroll, og så skulle jeg og mamma dra til Janusfabrikken på litt ullshopping. Etterpå skulle vi få klippet de gardinene til barnerommet så jeg fikk sy dem.

Det var planen ja.

Men natt til mandag ble disse kynnerene stadig mer plagsomme.  Jeg sovnet nå igjen gang på gang, så det var nå ikke fødsel, bare slitsomt, tenkte jeg. Men klokken fire var de blitt så slitsomme og vonde at jeg ikke fikk sove mer. Jeg tok tiden på dem i stedet, de kom ca hvert 11. minutt og varte rundt et minutt. Ikke ekstremt vonde, men vonde nok. Klokken fem forklarte jeg dette for min mann, og ba ham finne pc’n så jeg kunne ta tiden på dem skikkelig med en “rieteller”-nettside. Det gjorde han, men da rotet det hele seg til, dette burde kanskje vært mitt første varsel om hvordan denne fødselen skulle bli. Jeg “hoppet over” en rie med en gang jeg begynte å registrere dem. Så kom nå de neste, men det hele var litt rotete. Innen klokken seks var jeg likevel ganske overbevist, regelmessig var det ikke, men med sånn 5-10 minutters mellomrom hadde jeg sammentrekninger av rundt 45-75 sekunders varighet, som var såpass vonde at jeg antok fødselen var i gang. Jeg husket jordmors ord om å ta kontakt så snart jeg visste det var i gang, så “da er det vel bare å sette igang sirkuset” sa jeg til min mann. Vi vekket min mor, Knerten var forlengst våken så barnevakten måtte aktiveres. Jeg ringte jordmoren som var på vakt og fortalte hvordan situasjonen var, mannen varslet jobb om at han ikke ville komme på et par uker. Jeg sendte mail til jordmoren jeg skulle på kontroll hos, om at jeg nok ikke ville komme. Sirkuset var i gang. Og jeg trodde at om få timer ville jeg ha min datter i armene. Så feil kunne jeg ta.

Jordmoren kom hit, og rundt klokka åtte ble åpningen sjekket. 3 cm. Mao ikke egentlig i aktiv fødsel enda. Og så begynte riene å dabbe av. Ikke egentlig såååå vondt lenger. Og lenger mellom dem. Jordmora anbefalte meg å forsøke å sove litt, se om det ikke tok seg opp etterhvert, men det kunne bli en lang dag, og jeg hadde jo sovet lite, så litt søvn kunne gjøre seg. Riene uteble mer eller mindre helt, og jeg fikk sove litt. Jordmora kom til at hun trengte ikke være her, hun hadde noen andre avtaler, men ville være i nærheten, det var bare å ringe om jeg følte at det tok seg opp. før hun gikk ville hun sjekke hjertelyden, som hadde flyttet seg så langt ned at hun ville sjekke tilstanden nedentil igjen. 4 cm, tøyelig til 5 cm. Hodet “lenger nede enn festet”. Joda, det skjedde noe, dette er jo teknisk sett regnet som “aktiv fødsel”. Bare at en AKTIV fødsel jo forutsetter rier. Jeg hadde ikke rier. Jeg hadde murringer, kynnere og småvondter, men ikke rier. Man trenger rier for at babyen skulle komme ut. Hvil, spis, slapp av, ta kontakt når riene kommer. Kanskje i dag, kanskje i natt, kanskje i morgen.

Jeg var jo mentalt innstil på en kjapp føldsel, så dette var ikke helt i tråd med hva jeg hadde ventet meg, men sånn ble det nå. Ingen baby i armene få timer etter fødselsstart nei. Tvert imot, faktisk ingen fødsel. Frustrerende. Antakelig var jeg ikke helt trivelig å være i hus med. Knerten gikk tilslutt med å dra i barnehagen likevel etter lunsj. Hadde jeg vært litt mindre opptatt av fødselstanker hadde jeg nok kommet på at det ikke ville la seg gjennomføre, men det tenkte jeg ikke på, så han ble påkledd og puttet i vognen, mamma skulle trille ham. Mannen skulle gå på butikken. Jeg hadde ikke vært her alene veldig lenge før telefonen ringte. Knerten hadde (selvsagt) sovna i vogna. Skulle de bare snu? Jada, det er jo ikke vits å levere ham sovende i barnehagen.

Mannen, snille, gode mannen min som visste jeg ønsket meg RIER foreslo grøt til middag. Med masse kanel. Nå har ikke jeg allverdens tro på sånne kjerringråd, men for all del, det kunne jo ikke skade, og mat måtte vi ha. Så da ble det sånn. Og dagen gikk. Murringene kom og gikk, men skikkelig vonde ble de ikke. Bare irriterende og slitsomme. Og jeg ble lei. Snakket med jordmor på mobilen og bler enig om at siden det var “vaktskifte” denne natta skulle hun bli på vakt for meg til rundt klokken tre, så tok det seg opp snarlig skulle jeg ringe henne, skulle det drøye utover kvelden og natta skulle jeg ringe den andre jordmora som skulle ta over i stedet. Den andre jormdora ringte meg også, for å høre hvordan det sto til, og siden alle var forberedt på at når det først startet, SÅ kom det til å gå fort, fortalte hun meg hva jeg skulle gjøre dersom ungen kom før jordmor. Forhold oss i ro, legg kluter og håndklær rundt mor og barn, holde oss varme. Ikke røre morkake eller navlestreng, bare vente på jordmor.

Knerten ble lagt. Jeg var sliten. Lei. Men hadde ikke lyst til å legge meg uten å vite hvordan tilstanden var i magen. Det var litt mer småvondt også, men ikke sånn skikkelig. I titiden bestemte jeg meg likevel for å ringe jordmor. Som jeg sa til henne, det hastet ikke, hun trengte ikke trykke gassen i bånn, jeg ville bare ha en sjekk før jeg la meg, for å vite hvordan det sto til, vite om småvondtene mine hadde virket, og få bekreftet at hjertelyden var fin og sånn. Hun skjønte at jeg gjerne ville ha den betryggende sjekken før natta, så hun kom. Klokka 23 ble jeg sjekket igjen. Hjertelyden til lillejenta var finfin, hun hadde det kjempeflott. Men jeg hadde FORTSATT 4 cm åpning. Jordmora forklarte at det hadde jo virket likevel, hodet var lenger nede, “kanten” var mindre, men altså var ikke åpningen større. Hun ville sette ei akupunkturnål i hodet mitt som skulle få meg til å slappe av og sove. Slippe kontrollen, bare hvile. “akupunkturens svar på valium”. Det gjorde hun, og om det er dens fortjeneste kan jeg ikke garantere, men jeg sovnet nå i alle fall. Jeg våknet av riene, men sovnet mellom dem.

Jordmoren som skulle på jobb neste morgen ville gjerne sove litt, men hadde et forslag. Hun kunne be “lærlingen” om å komme og sitte her. Da kunne jeg slappe av og vite at et var noen her. Hun fikk da ansvar for å ringe “vakthavende jormor” når hun mente fødselen nærmet seg. Jeg kunne slappe av og ikke bekymre meg for om jm ville være tilstede, om når det var intenst nok til å ringe etc. Dette syntes jeg var en fin løsning. Sånn omtrent når jordmora gikk merket jeg at riene tok seg opp i intensitet, men fortsatt noe “slått ut” av denne nålen i hodet sovnet jeg nå fortsatt mellom dem. Mannen gikk opp for å ta mot den andre jordmoren som skulle “sitte vakt”, og når hun kom fikk jeg hilse på henne, vi ble enige om at hun kunne slappe av på stua, så skulle vi rope på henne om det var noe. Klokka var vel rundt to, riene var ikke kjempeintense, men de var vonde nok.

Jeg oppdaget etterhvert at å sove mellom riene egentlig ikke var så godt lenger. Jeg merket dem ikke før de var så vonde at de vekket meg, og da var de godt igang, jeg fikk ikke forberedt meg, konsentrert meg om å puste og slappe av, og de kom dessuten hyppigere og mer intenst. Halv tre vekket jeg min mann og ba ham gjøre meg en tjeneste. Hent jordmora. Jeg vil at hun skal sjekke om DISSE riene har hatt noen effekt da, og om jeg snart er kommet så langt at jeg kan få gå i badekaret uten å risikere at det stopper opp igjen. Riene begynte å bli vonde, jeg kunne tenke meg smertelindring utover varmeflaska mi, og orket uansett ikke sove mellom dem lenger, jeg ønsket å være våken og mer forberedt når de kom, for å takle dem bedre. Og jeg var sliten. I hele kroppen. Jeg fikk ikke varmeflaska til å dekke hele det vonde området.

Gleden var stor når jordmora bekreftet at nå hadde jeg 7 cm åpning, det er bare å hoppe i badekaret! Litt før fire var det klart, jeg klatret oppi og lot det varme vannet fra dusjhodet strømme over magen når den neste rien kom. Det var deilig. Varmevannet omringet meg, og riene ble lettere å takle. Jordmoren ringte til “vakthavende jormor” som skulle komme, men jeg var ikke bekymret for om hun skulle komme frem, som jeg sa til hun som var der “du er jo her”. Hun er ikke godkjent for å ha ansvar for hjemmefødsel, men hun er jo jordmor. Dette skulle gå så bra så.

“Kanskje ikke rett tidspunkt”, sa min mann plutselig, og jeg begynte å lure på hva han ville snakke om nå. Vi var alene på badet litt mens jordmoren tok den telefonen, men jeg følte at dette ikke var tidspunktet for særlig mange samtaletema.. Vel, det var dette med navn. Vi hadde et par kandidater, og han hadde tenkt, og landet på det ene, om jeg var enig. Vel, ja, men vi får se når hun kommer ut.

Jeg oppdaget etterhvert litt problemer med å finne en behagelig fødestilling i badekaret. Jeg oppdaget nemlig årsaken til at jeg var så sliten i beina. Jeg hadde riesmerter i lårene. Der har de jo liten effekt på drive ut en baby, men de har ganske stor hemmende effekt på enhver tanke om å stå på kne/henge over badekarkanten, ettersom jeg rett og slett ikke hadde krefter i lårene under riene. Litt styr hit og dit så fant jeg da en løsning hvor jeg mer satt/lå og holdt meg i hendene til min mann når det kom en rie, da fikk jeg brukt kreftene på takle riene, ikke holde kroppen oppe. Og pressetrangen kom. Nå hadde den andre jordmoren også kommet, men det betydde ikke så mye for meg i praksis. De ble enige om at den jormoren som hadde vært der sammen med meg skulle ta mot babyen, så hun med ansvaret satte seg i en annen del av badet og fungerte mer som “sekretær”. Jeg fikk lov til å trykke selv om jeg ikke hadde mer enn 8-9 cm åpning ved siste sjekk, for åpningen var myk og tøyelig, og kanten så godt som borte, så presset jeg babyen nedover ville åpningen komme.

Pressetiden viste seg å bli litt slitsom, for riene varte lenger enn pressetrangen, og smertene i lårene varte enda lenger enn riene, så fra jeg sluttet å presse til jeg fikk slappe skikkelig av og lade opp til neste rie var det en smertefull periode. Men det gikk jo likevel, og hun kom stadig lenger ned. Underveis ble vannet litt kjølig, så vi tappet ned litt og etterfylte mer varmere vann. Men da det nærmet seg fødsel ville de gjøre det igjen, og jeg klarte ikke helt få utrykke det jeg mente. På slutten av forrige etterfylling kom det nemlig kaldt vann. Og når de startet etterfyllingen nå, midt under en pressrie, tok det helt knekken på den rien. For der kom det kaldt vann. Vi hadde tømt varmtvannsberederen… Det varme vannet fra komfyren, vannet vi hadde kokt opp til å sterilisere sakser og sånn til jordmødrene, ble hentet, og vi fikk oppigjen varmen i badekaret. Nytt vann ble satt på. “Nå er det ikke lenge igjen” sa jordmora som skulle ta mot barnet. “Om hun tenker å rekke å koke opp nytt vann ER det lenge igjen” svarte jeg, for jeg visste jo at det tok tid…  Snart kunne jordmor se deler av hodet under en rie. Det forsvant inn igjen, men på neste rie kom hun. Klokka var 6.17 og jeg hadde visst presset i ca 25 minutter. Verdens mest perfekte lille pike kom til verden. Jeg fikk henne rett opp på magen, og straks hun kom opp fra vannet gråt hun. Hun fikk 9/9/10 på apgare score, etter 1 og 5 minutter var det trukket et poeng for farge, vannfødselsbarn er nemlig ofte litt blå helt i starten, ingen vet hvorfor, men de har funnet ut at det ikke er farlig. Innen 10 minutter hadde hun antatt rett farge, ingen problemer der.

Hun var ikke mange minuttene gammel når tommelen fant veien inn i munnen, så jeg valgte å bytte den ut med noe mer fornuftig, og det viste seg fort at jenta er god til å suge. Så god til å suge at melka kom allerede neste dag.

Mamma har fortalt at Knerten satt og spiste frokost når fødselen fant sted. Han hørte hennes første skrik, og utbrøt at han hørte noen gråt. Det var ikke ham. “Kanskje det er lillesøster, dersom hun har kommet ut?” spørr han sin mormor, som bekrefter at ja, det er nok lillesøster, hun har kommet ut nå. Da reiser han seg opp og legger armene rundt henne og gir henne en klem. “Nå har jeg blitt storebror!” Mannen gikk og hentet ham, så han fikk komme ned og hilse på sin lillesøster. Han sa ikke så mye, men klappet henne forsiktig på hodet. Vel tilbake hos mormor hadde han bare en ting å si om saken. “Hun er veldig liten!” I hans hode var babyer antakelig på størrelse med den eneste “babyen” han kjente, fetteren hans, som altså er et år gammel. Han har rotet litt med dette, og omtaler henne tidvis som “han” og bruker fetterens navn om henne, men korrigerer seg selv og sier “Jeg sa feil” eller “Jeg bare tøysa” og det blir stadig oftere rett. Så han får jo tak på det.

Og ja, hun er veldig lita. Jeg kan nesten ikke tro at han noen gang har vært så liten. Strengt tatt har han ikke det, han var jo 51 cm lang da han ble født. (Men 70 gram lettere enn henne) Det er helt merkelig å se på ham, og synes han er helt rett størrelse, så ser jeg på henne, hun er så liiiiiita. Men har jeg sett lenge nok på henne er hun i normal størrelse, men da er jo han plutselig stoooooooooooor. Den deilige gutten min er blitt storebror. For hans like deilige lillesøster er født.

Men da er vi over på enda en ny del av historien, livet mitt som tobarnsmor. Og DET blir vel tema i mangt et innlegg videre kan jeg tenke meg.