Godt nytt år!

2012. Vi får se hva året bringer, mer aktiv blogging enn slutten av 2011 kanskje? Et mer utfyllende innlegg med oppsummering og tanker fremover kommer nok i alle fall litt senere.

Tester mobil-blogging.

Ja,  dette er bare en liten test, men dersom dette fungerer fint og er så lett som det ser ut til, kan muligens det bli mer jevnlig liv i bloggen.

Vi rydder for livet.

Ja, nå er det for en gangs skyld ikke snakk om at vi rydder huset vårt, men TV-aksjonen. Vi har hatt besøk på døra, pengene lå klar, og siden det ellers nesten aldri er noen som ringer på døra her, antok jeg det var innsamlingen som kom, og tok dem med ut. Knerten fikk hjelpe meg å putte pengene i bøssa. Damen takket og sa han var flink, og en stolt gutt smilte. Ja, han var flink.

Men så stokket det seg for meg. Jeg ville forklare ham hvorfor vi ga damen disse pengene. Ja, vi gjør det fordi noen trenger dem mer enn oss, i et land der de ikke har så mange penger, så skal de… der stoppet det for meg. Hvordan i all verden forklarer jeg en treåring MINERYDDING? At her hjemme rydder vi leker fra gulvet så ikke mamma, pappa eller Knerten tråkker på dem og får vondt. Men at der rydder de miner som ellers kan sprenge og drepe og lemleste barn, mødre og fedre, søsken, besteforeldre og barnebarn.

Vi skal nok ta oss en lite prat til, jeg skal prøve å finne ordene for å forklare i alle fall at de skal bruke pengene til å rydde bort farlige ting som ligger gjemt under gresset, på veiene, der barna leker og sånn. Og at vi derfor, som er så heldige å bare ha leker som ligger og roter til rundt oss, gir penger til dem som trenger det til å rydde viktigere ting.

Men det er nok ikke i år at han på noe vis kan fatte hverken hva en innsamlingsaksjon eller formålet for den dreier seg om. Likevel synes jeg det er viktig å gi barna, sakte, men sikkert, et innblikk i hvor heldige vi er som bor her vi bor, og hvilket sosialt ansvar vi bør ta. Hvilket minner meg på at Knerten nok ER gammel nok til å tegne tegning vi kan sende til PLAN-fadderbarnet vårt i alle fall, sammen med et brev fra oss.

Hva har skjedd med babyen min? Tiden flyr!

For 8 mnd siden var jeg ettbarnsmor, men i ferd med å bli tobarnsmor. Fødselen hadde startet, men tatt pause. Neste morgen ble Kristine født i badekaret her hjemme. Og derved hadde jeg en veldig liten, nyfødt baby.

Denne babyen min, hun er jo babyen min, ikke sant? Bare lille babyen min. Dag etter dag, de vokser jo, men man ser det jo ikke. Før jeg nylig ble tante til ei lita jente. Vi dro avsted for å hilse på, og det var ei liiiiita, lita jente det. Dvs, lita var hun jo ikke, hun var jo helt normal i størrelsen altså. Men med ett ble den lille babyen min stor.

Særlig da jeg en kveld befant meg på badet med to små jenter. Jeg begynte med å bytte bleie på min vesle niese, men den frøkna brukte lang tid da hun bestemte seg for å gjøre mer etter at tante hadde vasket henne, og deretter enda litt mer. Og min datter var trøtt, så hun orket ikke vente stort lenger, så jeg overlot min niese til min mor, og tok min datter på et håndkle på gulvet siden stellebordet altså var opptatt.

Og OI, plutselig hadde jo min datter LÅR. Hun er ingen tykk jente på noe vis, men hun har litt mer kropp enn en nyfødt… Ikke ligger hun i ro heller. Hun vrir seg over på magen, kaver avsted og, ja, vil ikke ligge i ro nei.

Min lille baby, den lille, lille jenta mi er ikke en helt liten baby lenger akkurat.

I morgen er hun nemlig altså 8 mnd gammel. Ei lita jente som spiser fast føde, hun elsker grøt, ikke like ivrig på middag, men noe er bedre enn annet. Hun strekker seg etter vår mat, hun kaver omkring på gulvet, hun utforsker verden, hun klapper, vinker og viser stor glede av å se de hun kjenner.

Den lille, lille jenta mi, er ikke så lita lenger.

 

(Og hva har skjedd med bloggen? Jo, altså, jeg gjør en og annen liten hverdagsnotis på google+ nemlig, og å blogge blir hakket med tiltak. Og det har visst blitt litt lite av det. Men ikke alle er der, og av de som “er” der, er det en del som ikke ser ut til å huske det, de ER der liksom ikke… så jeg skal skjerpe meg på bloggfronten)

Ny buzzadorkampanje–Vanish

 

Ja, som den buzzador jeg er har jeg fått teste Vanish denne gangen. Jeg tester, deler med venner og bekjente, sier hva jeg mener, og rapporterer tilbake.

Min første mening, pakken jeg fikk var stor og innholdsrik. Jeg liker Vanish fra før, men her var mer enn jeg visste fantes, og til min store glede, pulveret er blitt parfymefritt! Det gjelder dog dessverre ikke den flytende gel’en.

 

Min kjære sønn har gitt meg en del muligheter til å teste ut dette her, da han har hatt ikke mindre enn fire tilfeller av neseblod i løpet av test-perioden. Det er bare det første jeg tok bilde av, og det er vel litt dumt, for det andre var langt mer omfattende.

Men altså, neseblod på natta, blir blodflekker i senga. Borte ble det. Neseblod mens han så tv ga blod på genseren. Borte ble det.      Neseblod i bilen ga blod på klær og strikket teppe, og ¨på mannens helt hvite t-skjorte. Teppet har jeg glemt å vaske. Guttens genser ble vasket etter et par dager, og ble ren. Mannens hvite ble vasket etter over ei uke, og ren ble den også.

Min yndige datter tørket av seg tomat-basert babymiddag på ulljakka si. Den ble vasket noen dager senere, og ble helt ren. (*)

Og sannlig fikk min mor, som fikk en av posene jeg delte ut, grunn til å teste den også, da Knerten blødde neseblod mens vi overnattet der også…

Min konklusjon er at jeg liker Vanish like godt som før, minst. Jeg digger at det er blitt parfymefritt, men hadde ønsket det gjaldt gel’en også, for nå lukter ungenes ulltøy parfyme, og DET liker jeg egentlig ikke, selv om det jo er fint at det ble flekkfritt da…

(*)Her må det dog legges til at å vaske mørk og lys ull sammen har ikke pleid å være noe problem, men å blande inn HELT nye, svarte ullsokker som aldri er vasket, ikke var helt genialt.. to rosa plagg med stygge skygger. Som dog etter en runde av kombinert imsevimse-ull-flekkfjerner og vask med vanish ble borte, heldigvis.

I rekken av ting vi tester

Ja, jeg liker jo dette med å teste ut ting, og denne gangen er det Knerten som får være prøvekanin, vi prøver nemlig, for Like’n’share, Nycopluss smartkids. Eller som Knerten kaller det, tyggetran.

Og han liker dem veldig godt. Geleputer med sintronsmak som han tygger. Det er stas de dagene han får sånne i stedet for sin vanlige tran (som også smaker sitron, så hva forskjellen er må man jo lure på…)

Å strikke ullbukse til tøybleiebruk.

Jeg ble oppfordret til å skrive et innlegg om dette, og det skal jeg prøve på.

Jeg har jo strikket en del ullbukser, og noen av dem er avbildet her i bloggen, som Nattbuksa til Mikro, den første ullbuksa til mikro, ei nattbukse til Knerten og sikkert flere som jeg ikke kommer på i farta.

For at ei ullbukse skal kunne brukes som sperrelag over tøybleier må det være “ren ull”, sånn sm kan toves, ikke superwash-behandlet. Ja, man kan bruke alpakka eller sånn også, det har jeg ikke prøvd meg på, jeg strikker i ull. Tykkelse på garnet litt avhengig av om det er til dagbruk eller nattesbruk, tykkere bukser til natt.

Nøstebarn selger lanolingarn, en man kan like gjerne strikke i ubehandlet ull, og sette inn med lanolin selv. Lanolinkur før man kjøpt hos de fleste tøybleiebutikker, f.eks lillegull tøybleier eller Bleieboden eller andre. Og det må man ha uansett, for buksa må kures etter vask. (Ikke det, jeg vasker dem ikke på månedsvis, så det er ikke ofte de kures altså. Det sies vel egentlig etter 4-6 uker eller noe sånn, men jeg pleier oprere med “dersom de lukter når de er tørre” eller når de har fått flekker på seg av uventet nattetømming av tarmen. DA vasker jeg, og kurer. Eller dersom det har gått så eviglenge at jeg tenker at en kur ikke skader)

De fleste ullbuksene jeg har strikket har jeg rett og slett strikket i Mor Aase ullgarn fra Rema 1000. Ren ull, ikke superwash, ikke babyull. Den siste nattbuka til Mikro er strikket i p3. Ellers er østlandsgarn/vestladsgarn mye brukt. Typisk garn på rundt 90-100-110 meter pr 50 gr garn. Den første ullbuksa til Mikro er strikket iet garn jeg kjøpte på sparkjøp. Jeg velger egenltig bare noe “standard garn” (for det er mye ullgarn som er denne tykkelsen, når det ikke er babyull altså) som ikke er superwash.

Valg av oppskrift er et helt annet tema. Og ikke like lett å skrive om, for jeg har vel enda tilgode å strikke to etter samme mønster…

Jeg har strikket noen trekantbukser (som f.eks den rosa til Mikro) og noen etter Ottobree-mønster eller en egenmodifisert utgave av dette, men jeg sliter litt med å finne det optimale mønsteret. Den siste til Mikro er fra et mønster Bamsemums har lagt ut på tøybleieformet. På det forumet finnes en egen tråd med forslag på forskjellige ullbuksemønster, den ken være vel verd en titt. Men jeg har enda ikke funnet den optimale (for mine barn) så jeg får komme tilbake med tips om jeg finner den noen gang.

Spørsmål? Legg igjen en kommentar, så kommer det svar

Mønsterstrikk! Mariuspannebånd!

Ja, pannebåndet jeg har strikket på, er med mariusmønster.

Dette er første gang jeg har strikket mønster på rundt 20 år. Hvilket er helt sant, selv om det muligens høres litt rart ut når man vet at for 20 år siden var jeg 12. Jeg er litt vagt usikker på hvor gammel jeg egentlig var, men det var vel i de tider? Da jeg strikket dukkejakke i fire farger mener jeg. Til dukka til “det nærmeste jeg kommer ei søster”, min forlover, min kusine Anne. Etter det så slutta jeg vel å strikke, inntil jeg ble gravid med Knerten og fant ut at jeg følte jeg måtte strikke til babyen min.

Og strikket til babyen gjorde jeg, og det har bllitt en del strikkerier siden, men aldri med mønster. Flerfarget bare i form av striper eller multifarget garn, ikke mønster. Jo, en form for mønster på jakka i hentesettet til Mikro, men det var likevel egentlig bare strikket i striper, og så var noen masker trukket opp (en løs over)

Dette måtte jeg gjøre noe med. Så derved har det blitt et stykk Marius-pannebånd. Det er ganske høyt for pannebånd å være da, normalt pannebånd ville nok vært mer bare fra det hvite til det hvite. Men det hører jo med rødt også, og det var nå sånn mønsteret var. Så nå har jeg fått meg et skikkelig bredt pannebånd.

Men jeg oppdaget en ting… jeg strikker stramt. Det vet jeg, men ved vanlig glattstrikk er det ikke så ille. Ved mønsterstrikk strikker jeg STRAMT. Dette mønsteret skulle ifølge oppskriften ha 22 masker pr 10 cm på pinnetykkelse 3,5.

Sånn så det ut da jeg rekket opp. Mellom disse to pinnene er det 10 cm. Og 28 masker.

Så jeg strikket mønsteret med pinnetykkelse 4,5 jeg. Måling av det ferdige resultat antyder sånn rundt 24 masker på 10 cm. Jeg tror jeg må øve meg i å strikke en anelse løsere mønsterstrikk…

Service!

Og langt mer enn jeg hadde håpet på.

For noe tid siden plukket jeg frem pumpa mi. Morsmelkspumpe. Men den har lagt seg til en merkelig vane, etter litt pumping endrer nemlig rytmen seg fra sug----slipp-----sug-----slipp til sug----slipp,sug,slipp---sug------slipp,sug,slipp---- og det er ikke egentlig dirkete behagelig.

Jeg gikk inn på nettsiden til produsenten for å se etter om der fantes noe råd mot dette, men jeg fant ikke noe slikt beskrevet, men jeg fant en “chat med vår kundebehandler” som jeg klikket på, og fikk “snakke” med en hyggelig mann. Jeg beskrev problemet, og han skjønte jo godt at dette var lite behagelig. Han ba meg sjekke om jeg gjorde det som bruksanvisningen sa, og linket til denne og fortalte hvilken side jeg skulle se på. Men jeg gjorde det altså slik. Og den fungerer fint i starten, det er etter et par minutter det blir sånn. Jaha, han lurte på om den var gammel eller mye brukt. Vel, ja, altså, jeg kjøpte den jo til jeg ventet Knerten, så den er fra 2008. Men mye brukt er den ikke, for Knerten tok aldri flaske, melkebanken ville ikke ha melka mi siden jeg har hatt cmv, en virussykdom som gjør at melka ikke kan brukes til premature babyer under 1500 gram, og Haukeland har ikke fryserkapasitet til å ta mot melk til andre enn dem.

Men nå var det jo ny baby. Etter litt snakk om problemet fastslo mannen at han skulle sende meg ny pumpe, om jeg syntes det var en god løsning? Jeg syntes det var en veldig god løsning.

Fredag ringte telefonen mens jeg var på trilletur, det var fra Tollpost som hadde en pakke til meg, var jeg hjemme mellom 17 og 21? Jeg ante ikke hvilken pakke det skulle være, men joda, det var jeg.

Utpå kvelden ringte en sjåfør, nå var han her om 5 minutter, var jeg hjemme? Ja, det var jeg, men Mikro våknet akkurat, så mannen fikk beskjed om å være parat.

Og det var pakken min fra Avent. Som ikke var bare den elektriske pumpesaken som jeg ventet, men hel ny pumpe.

En riktig så innholdsrik pakke, som erstattet mye mer enn den ene delen som var ødelagt.

Bare selve den delen på toppen av pumpa, den med håndtaket på, er den som er ødelagt. Så nå har jeg i teorien to pumper, en elektrisk og en manuell (Ja, teoretisk sett to elektriske, men den ene er jo altså den som ikke virker som den skal da)

Snakk om god service

Tova votter til Knerten

Her er et bilde jeg tok i går, men ikke ble å blogge likevel. “Nesten ferdig” skulle det handle om, for her ser man jo at jeg helt klart nærmer meg å være ferdig med andre forsøk på tova votter til Knerten. Og dette er ganske stort altså, men det tover jo ganske mye har jeg erfart.

Her er det endelige resultatet, som er prøvd på Knerten. Og joda, disse er igølge ham “helt passe”. De er jo det. Ikke for store, men ikke for små heller, så de er passe. Men de er slett ikke for store, så jeg lurer på om jeg må strikke noen som er enda litt større etterhvert.

Men nå har jeg tatt fatt på et nytt prosjekt, spent på om jeg klarer det, for det er lenge siden jeg har stikket mønster med mer enn en farge om gangen altså! Bilder kommer sikkert i løpet av helgen, for jeg er bare halvannen pinne fra å skulle begynne med to farger. (Det var innledningsvis 8 pinner ensfarget vrangbord, og deretter en pinne ensfarget som første pinne på mønsteret.)