Vi rydder for livet.

Ja, nå er det for en gangs skyld ikke snakk om at vi rydder huset vårt, men TV-aksjonen. Vi har hatt besøk på døra, pengene lå klar, og siden det ellers nesten aldri er noen som ringer på døra her, antok jeg det var innsamlingen som kom, og tok dem med ut. Knerten fikk hjelpe meg å putte pengene i bøssa. Damen takket og sa han var flink, og en stolt gutt smilte. Ja, han var flink.

Men så stokket det seg for meg. Jeg ville forklare ham hvorfor vi ga damen disse pengene. Ja, vi gjør det fordi noen trenger dem mer enn oss, i et land der de ikke har så mange penger, så skal de… der stoppet det for meg. Hvordan i all verden forklarer jeg en treåring MINERYDDING? At her hjemme rydder vi leker fra gulvet så ikke mamma, pappa eller Knerten tråkker på dem og får vondt. Men at der rydder de miner som ellers kan sprenge og drepe og lemleste barn, mødre og fedre, søsken, besteforeldre og barnebarn.

Vi skal nok ta oss en lite prat til, jeg skal prøve å finne ordene for å forklare i alle fall at de skal bruke pengene til å rydde bort farlige ting som ligger gjemt under gresset, på veiene, der barna leker og sånn. Og at vi derfor, som er så heldige å bare ha leker som ligger og roter til rundt oss, gir penger til dem som trenger det til å rydde viktigere ting.

Men det er nok ikke i år at han på noe vis kan fatte hverken hva en innsamlingsaksjon eller formålet for den dreier seg om. Likevel synes jeg det er viktig å gi barna, sakte, men sikkert, et innblikk i hvor heldige vi er som bor her vi bor, og hvilket sosialt ansvar vi bør ta. Hvilket minner meg på at Knerten nok ER gammel nok til å tegne tegning vi kan sende til PLAN-fadderbarnet vårt i alle fall, sammen med et brev fra oss.