RS bronkiolitt – det ga oss tre netter på sykehus

Ja, vi hadde jo nylig ei natt på barneklinikken til observasjon. Og nå har vi altså fått oss tre netter der.

Helt når historien begynner er ikke så lett å si, antakelig for et par uker siden, når vår lille datter, enda ikke ei uke gammel, ble forkjølt. Dette førte jo deretter til den tidligere nevnte overnatning til observasjon, og en tur til fastlegen etter intens hoste noen dager senere. Og så ble det søndag. Jeg skulle bytte en bleie på min datter, og syntes hun var litt varm, så jeg målte tempen hennes. Dette har jeg gjort jevnlig de siste par ukene, men uten feber (annet enn den som førte til turen til barneklinikken sist)

Termometeret viste 38,5 grader. Jenta var ikke tre uker gammel, og feber skal de ikke ha. Jeg vkisste hun var syk, forkjølt og hostet, men hadde mange legeuttalelser på at hun var egentlig grei. Bare ike helt frisk. Men feber skal de ikke ha. Jeg hadde dessuten registrert at bleiene i minkende grad var tilfredsstillende våte… Altså, telefon til legevakta. Lokal legevaktstasjon tar ikke telefonen, de har det travelt, ring sentrum, sier telefonsvareren. Jeg ringer sentrum, og rundt en halv time senere er det min tur. Jeg forklarer situasjonen, og etter litt vurdering om vi skal sendes til barneklinikken (kveldspoliklinikken åpner ikke på noen timer) konkluderes det med at vi skal til legevakt.Kjør med en gang, til din lokale legevaktstasjon, vi gir dem beskjed, sier damen i telefonen.

Vi tar med noen bleieskift, rent tøy til meg og lillejenta, glemmer tannkost og deo, men tar med noen boller til å spise mens vi venter på legevakta, vi skulle til å lage mat da jeg byttet den bleien…
Vi ankommer legevakta og melder oss i luken. Venteværelset er fullt, men vi bes gå rett inn den døren til høyre. Der sitter en pasient som nok egentlig er neste til legen. Legen slipper ut en pasient, og roper oss inn. Han hører på hosten, som er aktiv nå (hun er periodehoster, etter vår mening, “konstant hoste” skriver legen. “periodisk konstant” fastslår vi.) lyser i ører og hals. Litt rød i venstre øye. Spørr om symptomer og lytter til svarene. Har hostet siden tirsdag. Var på sykehuset sist søndag, fastlegen torsdag. Spiser, men ikke like mye, brekker seg et par ganger om dagen, litt avtagende våte bleier, rask pust ja, men virker ikke tungpustet. Greit, han gir meg en lapp. Meld dere i luken, og dra til barneklinikken.

Jeg regner med at vi sikkert blir innlagt når vi kommer til barneklinikken, vi gjør våre mentale forberedelser, og praktisk sett: vi kjører om hjemme, sånn at far og sønn kan gå av der, ingen grunn til at de skal være med, og måtte ta taxi hjem. Vi regner med at vi vil bli innlagt. Til mannen leser denne lappen jeg fikk av legen litt nøyere. Pasienten ER innlagt ved barneklinikken, av legevakta. Absolutt ingen sjangs for å slippe hjem søndag kveld da nei. Absolutt slippe av far og sønn hjemme. For vi er innlagt. Ja, lillejenta er innlagt, og da følger mor med på kjøpet. En ledsager pr barn, og for et fullammet lite barn, naturlig nok da mor.
Knerten er ikke helt enig i dette, han vil være med til sykehuset! Men etter litt forklaring og overtalelse aksepterer han at han skal være hjemme og passe Gabi, eller Gabi skal passe ham, i alle fall, de skal ikke være med. Så da kjører jeg til sykehuset, parkerer, putter jenta i sjalet og tar med meg tingene jeg har pakket, og rusler over til barneklinikken.

Jeg finner frem til mottaket, gir dem lappen og sier at vi er innlagt av legevakta. Ja, de har en lapp med telefonisk beskjed fra legevakta, så de ventet oss. Vi registreres inn i systemet deres, og tas inn på et undersøkelsesrom sammen med en sykepleier, lege kommer snart. Hun spørr de samme spørsmålene, og noterer seg svarene. Og litt tilleggsspørsmål, og hun har eldre søsken? Ja, Knerten på 2,5 år. Og bor ellers sammen mde mor og far. Hun skal veies, kan jeg kle av henne? Og der kommer legen også ja, hun skal lytte på henne, og spørre enda noen av de samme spørsmålene, om hvor lenge hun har hostet, om feberen, andre i familien som er forkjølet? Jenta veies mens jeg snakker med legen, jeg fikk ikke med meg vekta der og da. Det kommer ei fra lab’en og tar en del blodprøver og en stor “q-tips” opp i nesen for en RS-test. “Selv om den ikke slo ut sist dere var her, så tar vi den bare sånn for å ha gjort det” sier sykepleieren. “Den ble aldri tatt sist vi var her” svarer jeg. “Det var tomt for et eller annet, antakelig den du holder der i hånden din, så de skulle ta den igjen siden. Og så var det ingen som nevnte den igjen før vi dro hjem”. Den blir nå tatt nå.  Sykepleieren går for å høre hvordan det er med rom på avdelingen, og sette den RS-prøven til avlesning. Vi skal innlegges på post 4, akkurat som sist. Legen sier at Mikro skal få en inhalasjon for å lette litt på pusten hennes, for det slimet plager henne nok en del, hun noterer dette på arket der sykepleieren har skrevet opp alt det andre, før hun går. Jeg blir sittende og vente litt alene, og ser på arket. 3,5 kg veide jenta mi. 3,5 kg??? Hun var 3470 ved fødsel. Hun var 3575 5 dager gammel. Hun var 3700 for ei uke siden. Og nå er hun 3,5?
Sykepleieren kommer tilbake. Prøven slo ikke ut sånn med en gang i alle fall, men den skal stp i 15 minutter før den kan endelig avleses. Ikke at det har noe å si for behandlingen uansett altså. Det er ganske fullt på avdelingen, så vi må regne med å dele rom med noen. Det går nok fint det, mener jeg, men spørr om det med vekta, veide hun bare 3,5? Hun var jo 3,7 for ei uke siden? Vel, denne vekta har ikke like mange desimaler, det avrundes mer, hun kan være nærmere 3,6 altså. Eller det kan skille mellom vektene, jeg kan jo be om en kontrollmåling når jeg kommer opp på avdelingen. Jeg påpeker at legen skrev noe om inhalasjon på det arket, hun sjekker, og finner frem det legen har rekvirert.

Adrenalininhalasjon oppløst i saltvann, distribuert via en forstøver og blåses inn med masse lufttrykk som babyen puster i i ei maske. Det varer i ca 5 minutter, forklarer sykepleieren. Hun vil sikkert ikke like det helt, men det vil løse litt opp i slimet så hun puster bedre. Greit, jeg holder jenta, hun gir inhalasjonen. Hun går deretter for å høre om de snart er klar for oss på avdelingen.

RS-prøven er svakt positiv, men altså, hun har RS-virus, forklarer sykepleieren når hun kommer tilbake. De er snart klar for oss på avdelingen, og venterommet begynner å fylles opp (Klokka nærmer seg seks, da åpner kveldspoliklinikken. Det er åpent for registrering fra klokka fem.) Er det noe jeg lurer på? Ja altså, jeg går jo rundt med det jeg mistenker kanskje er en halsbetennelse, hvordan er det i forhold til at jeg skal opp på avdelingen med masse syke barn, får jeg det? Jeg går jevnlig på paracet og ibux mot smertene i halsen, for å klare å svelge så jeg skal få i meg nok mat og drikke til å ta meg av, og ha melk til, lillejenta mi. Hun går for å høre med legen, det er en test hun kan ta om legen mener det er nødvendig. Det mener ikke legen. Jeg har antakelig det samme som min datter. RS. Bare at jeg som voksen altså ikke blir noe annet enn forkjølet med vond hals. Jeg kan fint få være på avdelingen. Jenta skal jo dit med sin RS.

Vi føres opp på avdelingen, hvor vi får vente litt, før vi får tildelt et midlertidig rom, med ei seng hun kan ligge i, og en stol jeg kan sitte på. En vennlig, dansktalende sykepleier henter litt middag til meg, sjekker pusten på jenta og ordner litt rundt oss. Så kommer legen igjen.

Blodprøvene viste at hun var litt påvirket i pusten, så hun skal få flere slike inhalasjoner fremover kvelden og natten. Dessuten har hun stigende infeksjonsprøve. Cpr var 43 nå, den var 16 hos fastlegen torsdag. Så hun vil gi henne antibiotika i tillegg. Det gis intravenøst, derfor skal det settes veneflon på jenta mi. De leter lenge og vel etter en blodåre de kan klare å sette denne i, i mellomtiden får jeg spist litt av kyllingen min. Til slutt er veneflonen på plass, noen sprøyter settes og masken for inhalasjoner finnes frem. Denne skal vi bli godt kjent med fremover.





Nå er rommet vi skal ligge på klart, får vi beskjed om. Rommet er det ingen andre på, vi skal visst ikke dele rom med noen likevel. Der står bare ei seng, voksenseng til meg, og så trilles babysenga inn med jenta oppi. Normalt sett overnatter foreldre på madrass på gulvet. Men jeg har nettopp født, så jeg får seng. Greit. Det kommer en lapp opp på døra vår. Dråpesmitteregime. Spriting av hendene før jeg går ut av rommet, får jeg beskjed om. Og naturlig nok når jeg kommer tilbake, sånn for ikke å smitte jenta med noe. Jenta får ikke forlate rommet. (Ironsik nok, det får jo jeg. Som ifølge legen altså antakelig også har RS) Alle leger og sykepleiere som skal gjre noe med henne tar på seg gule frakker før de gjør noe. Disse henger rett ved døren. Søpla skal i de røde posene med skumle varselssymboler på (“bio hazzard” som jeg kaller det inni meg) og all klesvask som tilhører sykehuset oppi de grønne posene. Varselssymboler på denne også, men den røde ser skumlere ut. Kanskje fordi den er rød? RS er meget smittsomt, og altså slett ikke bra for små barn. Så derfor plasseres vi alene. Med lapp på døra om dråpesmitteregime.
 
Den vennlige sykepleieren kommer inn og styrer på, ordner rommet, suger litt snørr ut av nesen til lillejenta og gir henne ny inhalasjon. Hun forklarer alt hun gjør godt. Når hun senere kommer med antibiotika til veneflonen forklarer hun hva hun gjør, med saltvann for å sjekke at den er åpen, to typer antibiotika som legen har foreskrevet, og ei anna sprøyte for å hindre at det koagulerer etterpå. Hvordan er det med jenta, spiser hun greit, hva med bleiene? Jeg leser på navneskiltet hennes at hun er neonaltalsykepleier. Hun jobber egentlig på post 2, men har ansvaret for meg og lillejenta denne ettermiddagen, antakelig fordi hun er så lita?
Ja, det var det med bleiene, de er jo ikke alltid så våte. Derfor besluttes det at bleiene hennes skal veies. Så man vet hvor mye som kommer ut. Ja… det var det da, vi bruker jo egentlig tøybleier… Ikke det nei, for her skal man vite hvor mye tungre bleien er når den tas av, enn når den kom på. Og bleiene våre er litt forskjellig, de veier ikke det samme hele gjengen nei… Standardiserte bleier må vi ha. Det vil si sykehusets bleier. Papirbleier. En stor kamel svelges, hårete er den… Jeg setter på min datter en papirbleie, og mens jeg kløner litt mer enn hva man venter av en tobarnsmor forklarer jeg sykepleieren som instruerer “litt lenger opp bak”, at dette er den første papirbleien jeg noen gang setter på noen av mine barn… Oi, er det greit for deg, at hun skal bruke papir, spørr sykepleieren. Jeg svelger den hårete kamelen og svarer at “Jada, altså, må vi, så må vi jo det, skal dere veie dem så skjønner jeg jo det da. Det går nok bra.” (Og det gjør jo det, innen oppholdet er omme er jeg en kløpper, nesten da, i å feste papirbleier på min datter. Jeg fatter og begriper fortsatt ikke hvorfor de er laget så dumt med en “pose” midt underm jeg er vant til bleier som følger kroppen jeg, ikke med ei luftlomme midt under, jeg tror jo stadig at den ikke er trukket langt nok opp… Men jeg blir ganske god på å ta dem på altså. Når kamelen først er fordøyd, så går det greit.)

Jenta får festet en sak på foten som er koblet til en skjerm på veggen. Den viser oksygenmetningen i blodet hennes til enhver tid som en graf, og et tall. Denne skjermen vises også på vaktrommet, hun viser meg det når hun følger meg bort til kjøkkenet for å få meg litt kveldsmat noe senere. Jeg har visst gått glipp av serveringstiden, nemlig… Så ligger vi der da. Hun sover i sengen sin, jeg legger meg på min. Heldigvis hadde jeg tatt med meg ei bok. Det er jo mildt sagt lite å finne på. Jeg sender sms til min mann for hver gang jeg får en ny bit informasjon, men ellers er det egentlgi ganske kjedelig. Så jeg leser.

Sykepleieren kommer og gir henne inhalasjon igjen, dette skal hun få hver 2-2,5 time gjennom natta. Det vil ikke bli så lange soveintervaller for meg da, tenker jeg. Så når hun har fått sin inhalasjon en gang mellom 22 og 23 tar jeg natta. Like greit å begynne å sove. Neste inhalasjon skal være i ett-tiden. Uventet våkner jeg da av at nattevakt-sykepleieren kommer sammen med en annen dame ved midtnatt. Legen på nattevakt ville ha en sjekk av den ene blodprøven som var tatt tidligere på dagen. Javel. Nye blodprøver skal ellers tas klokken 8 om morgenen, har jeg snappet opp. Men, jeg får sove videre da, frem til inhalasjonen klokken 01. Ja, men vips så er sykepleieren der igjen klokken 02. tid for ny antibiotika i foten. Og så var det inhalasjon 3.30 sånn ca. Ja, så får jeg i det minste sove frem til neste inhalasjon da, etter at jeg har ammet vel og merke. Bleier byttet jeg sånn rundt inhalasjonene, så tok hun dem med og veide dem. Sånn går nå natta.

Blodprøvene tas klokken 8, og sykepleieren som har dagvakta forklarer at den som ble tatt i natt var bra. Den gikk på det med lungene og pusten og sånn Ja, de forklarte deg sikkert det,(Nei, de gjorde ikke det) den første som ble tatt, var ikke så god. Hun var i grenseland til å trenge cpap. Å måtte puste med litt mottrykk. En mild grad av pustehjelp. Men hun trengte ikke det, for den nye prøven i natt var mye bedre, altså. Jeg blir litt betenkt, men dette skal jeg tenke på mye senere. At faktsi kvar jenta så påvirket i lungene at hun nesten trengte pustehjelp. Men det hadde jeg ikke merket på pusten hennes hjemme. Vi dro til legevakta pga feber vi. Legevakta sa ikke noe på tung pust. Rask, ja, men ikke problematisk. Vi ble innskrevet, legen sa aldri noe om tung pust. Rask ja, og den slimhosten, vi fikk inhalasjon, men aldri noe om at den var så tung. Det var det blodprøven som viste. (Og da fikk jeg bare fortalt at den viste hun var litt påvirket, så hun skulle få flere inhalasjoner. Ingen sa at vi var i grenseland til cpap.)

Så kommer legen. Samme lege som sende oss hjem for ei uke siden. Det gikk ikke så bra det altså, det ble RS på henne likevel. Dette er ikke en ny infeksjon, sier legen, det er samme infeksjon som hun har hatt hele tiden. Men nå er hun blitt dårligere. Dumt det, men her er vi altså, og inhalasjonene hjelper jo. Det er bare å ta tiden til hjelp, dette er et virus. (Ja, RS-virus) Virus er det ikke noe å gjøre med, bare vente til kroppen takler det. I mellomtiden kan vi gjøre det lettere med symptomene, så hun skal fortsatt få disse inhalasjonene, men det reduseres til hver 3. time nå. Det er mandag morgen. Onsdag i alle fall må jeg regne med å være der til. For det er bare tiden som kan gjøre min datter frisk.

Utpå formiddagen kommer vekta inn på rommet. Jenta skal nettoveies. Hun har sånnsett akkurat spist. Men hun har akkurat kastet opp igjen også, så er er nok ikke mye i henne. Hun veier 3560. Med veneflon på foten, med bandasje rundt. Hun var jo 3700 forrige søndag, og har altså absolutt gått ned. (Dette er samme vekt som ble brukt da, så her er ingen bortforklaringer) Bleiene må veies. Vekta blir stående til det. Drikker hun greit? Jeg viser frem “drikkekortet” jeg fikk utdelt med beskjed om å skrive opp når jeg ammet henne. Der er vekta på bleiene også nortert. Jo, greit nok, men dette forteller jo ikke så mye om hvor mye jenta drikker, all den tid hun fullammes. Og som jeg har sagt noen ganger før, jeg er ikke utstyrt med målestreker på puppene, jeg vet ikke hvor mye som går ut.

Det blir måltidsveiing fra mandag formiddag. Altså, jenta skal veies før og etter måltid. Vi trenger ikke kle av, bare sørge for å ikke ta av noen klær underveis, og ikke bytte bleie. Differansen mellom vekt før og etter mat tilsier hvor mye hun har drukket. Greit nok det. Å legge jenta på vekta før og etter måltid er litt styr, men den står nå der, tilkoblet strøm, bare slå på, og legg på jenta. Det går greit.

Min kjære kommer på besøk. Det er veldig kjekt. Han har med litt nødvendigheter til meg. Tannkost og deo, som jeg hadde glemt. Mere lesestoff, boka var utlest. Og mere tøy til oss, jeg hadde ikke beregnet å være der i så mange dager… Han kan ikke bli så lenge, Knerten må hentes i barnehagen. De vil helst ikke ha søsken på barneklinikken. Det er en rekordvinter når det gjelder antallet syke barn der, han har jobbet der i 15 år, aldri opplevd en sånn vinter. Det er ingen god ide at Knerten kommer på besøk. Mye smitte overalt. Så bare mannen kommer, altså da mens Knerten er i barnehagen.

Noe etter han har dradd hjem, åpnes døra av en sykepleier som ser noe forvirret ut, dette kan jo ikke stemme? Dette rommet er fullt det, med voksenseng og baby? Joda, svarer noen jeg ikke ser, det er her. Men senga må ut da. Vi skal dele rom med noen likevel. Javel, sier jeg, men bare forsikrer meg, de vet at her er RS-smitte ja? Jeg har sett barnet som skal inn her, det er ikke gammelt. Jada, de vet, men det er greit det. Dette barnet har også RS, så det er ingen smittefare. Greit. Men senga mi må altså ut, og det må ommøbleres her, kan jeg ta tingene mine over på den ene halvdelen av rommet, og gjerne legge baggen under senga hennes? Sengetøyet kan jeg ta til side, men sengen skal de altså ha ut. Senga var god å ha på dagtid, bedre å rette opp ryggen på den og ligge der og lese. Jeg henvises til en lenestol. Men det er jo bedre enn hva den andre moren får, den stolen kan ikke engang lenes bakover. Kvelden er lang. Den andre babyen er enebarn. Altså er ikke far der opptatt med å passe storesøsken, han sitter der sammen med den. Jeg er alene. Min datter sover mellom amminger og inhalasjoner. Hun sover gjerne tvers gjennom inhalasjoner. Jeg leser. Og ammer. Og ikke minst, veier! Nå som senga er borte når jeg tak i et strømuttak bak babysenga. Det er bra, for der vekta sto før på dagen… der sitter faren til den andre babyen nå. Men ledningen går over stolen jeg sitter i når jeg ammer, så det er trangt. Jeg kobler den altså ut mellom måltider. Så når hun skal ammes må vekta først flyttes og kobles til. Så lang tolmodighet har ikke en sulten jente på tre uker… og det høres. Jeg tenker på den andre babyen, som sover…

Det blir natt. Nattsykepleieren som kommer med laken til meg, og sengetøy til den andre moren mener det må være en glipp at de tok fra meg sengen, det er under tre uker siden jeg fødte, klart jeg skal ha seng! (Hvorfor det egentlig? Jeg klarer da like gjerne sove på gulvet? Det er på dagen senga er god å ha, på natta klarer jeg meg fint på gulvet altså!) Hun har hastebestilt seng til meg fra depotet, sier hun. Klart jeg skal ha seng. Vel, nei, for depotet er tom for senger annet enn til hasteinnleggelser. Men de har funnet en feltseng til meg. Under oppsetting fastslår de at ene foten er løs, og den faller lett ned i fotenden. Neitakk. Jeg sover heller rett på gulvet, enn å falle på gulvet… Jeg får heller gjøre det da, men jeg får ei tempurmadrass oppå den andre madrassen. Bare fordi min datter er 3 uker gammel. Den andre babyen er bare en måned eldre, men jeg har altså så nettopp født… Ja, jeg har jo det, men det føler jeg at jeg har lagt bak meg nå. Egen sykdom, og ikke minst jenta sin sykdom, gjør meg sliten, men at de er tre uker siden jeg fødte? Det føles mye lenger, og fødselen tenker jeg ikke så mye på, livet her og nå er viktigere. Så hvorfor jeg så absolutt skal sove lenger opp i høyden ser jeg ikke. På dagen, ja, da er den god å ha, bedre enn en lenestol, men på natta? Nei, jeg fastslå i løpet av natten at jeg foretrekker madrass. Da kan jeg nemlig trygt ha babyen sovende ved siden av meg Jeg er vant til å samsove. Skal babyen ha mat? Greit, jeg vender meg over på siden, og ammer. Og sover videre. (og jeg har egen bleieskiftarbeider som tar seg av den saken på natt…) Bleieskiftarbeider har jeg ikke på barneklinikken, men i det minste kan jeg amme og sove videre uten  måtte legge barenet tilbake i egen seng først. Hun må opp i sengen sin hver gang sykepleieren kommer for å gi henne inhalasjon da, for den når ikke helt ned der jeg ligger, men det er greit nok. Men kan jeg slippe å måltidsveie hele tiden? Det er nemlig ikke mulig å ha vekta der jeg hadde den før på dagen, det er midt på madrassen min (og dit klarer jeg ikke rulle bordet den står på, altså) derved må den kobles på strømmen der borte som gjør at jeg må tråkke nærmest innimellom tingene til den andre moren, i mørket. Det er greit, jeg kan gjerne veie en gang som en kontroll? Greit, jeg velger meg “nesten morgen”-ammingen i 5.30-tiden, litt lys siver inn gjennom vinduet, jeg trenger likevel leselyset, men det går greit, jeg får veid uten å vekke dem.

Tirsdag morgen. Legen kommer, og igjen sier han at onsdag nok kan få være vår hjemreisedag dersom fremgangen fortsetter. Sånn går nå dagen. Jeg måltidsveier. Og veier bleiene. Får en kort visitt av min mann med litt mer jeg hadde glemt. Som mobillader. Og sko som egner seg bedre til innebruk enn vinterskoene mine. Og litt mer klesskift. (Jenta brekker seg fortsatt 1-2 ganger pr dag. Ofte blir minst en av oss våt…) Får også sms fra min mann (som han nok også har sendt til en del av våre nærmeste) Dato for dåpen er satt. Og lokale for å feire i etterpå er booket. Dog forteller han meg når han er på besøk at, ja, vi får være på menighetshuset sånn som jeg ønsket. Men vi får det først på morgenen, der er nattcafe… Det blir en hektisk morgen på dåpsdagen da… Men det ordner seg nok, beroliger min mor. Vi skal ordne det der. De er jo vegg i vegg med kirka, og tross alt et begrenset bord som skal dekkes. Det ordner seg.

Tirsdagen er kjedelig. Men jeg håper legen har rett, at vi får dra hjem onsdag. Jeg spørr nattevakta om jeg fortsatt må måltidsveie i natt. Nei, det kan jeg slippe, sier han, og tar med seg vekta ut. Da kommer jeg på at jeg aldri tok bilde av henne på vekta. Sånn siden det var noe av det vi gjorde mest… Bortsett fra å inhalere, muligens. Mannen tok mobilbilde av det da.

Onsdag morgen. Legen kommer, men vi har ikke ryddet bort madrassene enda. Kan vi gjøre det, så kommer han tilbake? Tar et annet rom i mellomtiden. Vi rydder opp, og han kommer. Jeg venter på gangen mens han undersøker den andre babyen. Så er det min tur. Og ja, vi får reise hjem!

Hun skal fortsatt gå på penicilin i 4 døgn til, fullføre kuren sin. Jeg skal få med resept. (Ender opp med å få med meg flaska, de har ei åpnet flaske. Så slipper jeg kjøpe 125 ml på apoteket, når vi bare trenger rundt 20 ml for å fullføre kuren.) Vi må regne med noe mer slim og hoste nå som hun ikke lenger får inhalasjoner. Men hun er så mye bedre, og har tross alt bare fått tre ganger det siste døgnet, så dette går nok bra.
Om jeg tenker på det med fremtiden, og astma, så har det seg slik at hos 7-åringer med astma er de en overrepresentasjon av de som har hatt RS bronkiolitt som små. Men om det kommer av at RS gjør at man får astma, eller om barn som har lett for å bli tett i brystet, og altså ender med astma, også har lettere for å bli så dårlig av RS at de havner på sykehuset med bronkilitt… ja det vet man ikke. Litt sånn høna eller egget. For nå skal vi se på dette som at hun har vært syk, nå er hun frisk, og ferdig med det. (Ja, når hun blir frisk da altså, hun vil jo hoste og være forkjølt noen dager til.) Men dersom hun stadig blir veldig tett i brystet under virusinfeksjoner i oppveksten er det et tema vi bør tenke på og ta opp med legen. Men det tar vi dersom det oppstår.

Den er grei, vi vet jo allerede at vi får barn med en genetisk større sjangs for astma, allergi og eksem grunnet at det er mye slikt i familien på begge sider. Vi har allerede konkludert med at det er det lite vi kan gjøre med. Det tar vi dersom det oppstår. Vi kan jo ikke gjøre noe fra eller til akkurat nå uansett. De genene de har, de har de. Det viruset hun fikk, det fikk hun.

Nå ligger den lille jenta på magen til sin far og sover. Og moren sitter i den andre sofaen og er faretruende nær å sove hun også.

Jeg hadde tatt noen bilder som skulle være med i dette innlegget. De befinner seg på kameraet mitt. Som er… enten i baggen eller i stelleveksa. Kabelen for overføring vet jeg heller ikke hvor er. Så, det kommer sikkert en oppdatert versjon av dette, illustrert, i morgen.

For i kveld gir meg meg. Jeg har sovet litt lite de siste nettene. Jeg må ha litt mat, og komme meg i seng.