Takknemlig

Ja, i dag er jeg takknemlig, og full av beundring.

Jeg er takknemlig for at nå mens jeg er syk, så er jenta i magen aktiv. Hadde det vært i dag hun var så rolig, hadde jeg blitt kjempebekymra. Men hun sparker ivei. Egentlig ikke så behagelig, når man fortsatt er kvalm, men veldig betryggende.

Jeg er takknemlig for at min mann er en sånn god mann og far, som tar seg av oss. Imponert over hvordan han klarer det, fra et øyeblikk hvor jeg hører i stemmen at han er sliten og lei, så klarer han å lete frem tolmodighet og humor, i stedet for å sloss med Knerten for å få vaske ham, får han gutten til å si “klar-ferdig-GÅ” for hver kroppsdel som skal vaskes. De ler. Jeg ligger på badegulvet og er takknemlig og full av beundring.

Jeg er imponert over min sønn. Jeg er klar over at jeg er lite objektiv, jeg er hans mor, men jeg fatter ikke helt at det er mulig, at den lille babyen de la på magen min for litt over to år siden, den babyen jeg bar på mens tårene trillet og han gråt så sårt hele høsten, det lille knøttet jeg nesten ikke visste hva jeg skulle gjøre med, hvordan jeg skulle gjøre det godt for ham, han har blitt denne karen. Gutten som kommer og blåser på meg, for jeg er jo syk og har vondt… sammenhenger han forstår. Han vil ri på ryggen til pappa ned på badet. “Så kommer du med tran og sanasol, mamma!” For den som ikke bærer eller leier ham, kommer med det. Alt han sier. På skjemaet til (den noe forsinkede) toårskontrollen på helsestasjonen skal vi svare på om barnet setter sammen ord. “trille ballen” “mamma komme”. Da skal vi skrive de tre lengste setningene han har sagt. Jeg vet ikke jeg…en av de første lange er fra i sommer, før han ble to. “Kan jeg få mere vann, vær så snill?” eller hva med nyere som “da skal vi pynte juletreet, og så kommer julenissen med pakke!” Dagens “pappa, kan du gå ned på badet og fylle vann i badekaret til meg?” inneholder også en del ord.

Og snart kommer en ny liten baby. (For øyeblikket bedriver hun aerobic inni magen min, hele magen hopper masse.) Et nytt lite knøtt skal komme ut av magen min, bo her sammen med oss, vokse opp, og om et par år være ei lita jente sånn som broren nå er en liten gutt. Sjarmerende. Er det mulig? Kan hun bli like deilig som broren er? Kan vi virkelig bli like glade i en unge til? Ja, jeg tror jo virkelig det, jeg hadde ikke turt få en til ellers, men det er jo egentlig helt utrolig, jeg kan  nesten ikke tro det er mulig å være så glad i noen som jeg er i min sønn, så at vi skal få oppleve det igjen…

I dag er jeg full av takknemlighet og beundring.

(Og nei, ikke egentlig helt i feberland, jeg hadde feber i går, i dag er jeg bare veldig redusert, etter at jeg kastet opp alt jeg forsøkte spise etter lunsj i går. Men har beholdt maten i dag, bare ikke orket så mye…)