Jordmorkontroll

I går var jeg hos jordmor på kontroll.

Jeg er 28+2 (Jepp, jm har endelig havnet på samme dag som meg, etter den regningen hun har drevet med de siste par mnd skulle jeg vært 28+1, men jeg har jo termin, 40+2 på en torsdag, så 28+2 i går stemmer.) Vekta er 56 kg, 5 kg mer enn utgangspunktet. (den var 57 på tirsdag, men sånt skjer) Urinprøven var faktisk negativ, så penicillinkuren jeg har fått funker. Jeg har jo nemlig klart å rote på meg en uvi, og fikk utslag på litt av hvert på urinprøven jeg leverte på legekontoret mandag, så legen ga meg en pillekur. Jeg har gått på den siden mandag, og den funker. Hun mener at jeg likevel gjerne kan levere inn en prøve på legekontoret i slutten av neste uke for å sjekke at alt er vel etter endt kur.

Blodtrykket mitt er det samme som sist 105/60, så høyt blodtrykk har jeg i alle fall ikke (det satte hun stor pris på siden jeg hadde 2+ på proteiner på mandag, men det var altså grunnet uvi) og jentungens hjerteslag ligger på 144. Blodprosenten min er faktsik høyere enn den var på første kontroll (12,7 vs 12,4) men hun måler jo da faktisk i albuen, legekontoret tar den i fingeren. Hun syntes det var dumt at de tar blodsukkeret der også, i forhold til min 7,7 på glukosebelastningen, men siden den fastende verdien min var helt fin mente hun at det var greit nok, jeg skal ikke spise som en diabetiker, men redusere på unødvendig sukker, som hun "er helt sikker på at jeg er flink til". Får jeg sukker i urinen noen gang, tar vi ny glukosebelastning, landet hun på, etter å først ha vurdert om jeg burde gjøre det om noen uker uansett.
(Neste kontroll er 3. januar, så dersom jeg ikke er så flink i jula får vi jo se om det gir utslag... jeg skal ikke leve som en diabetiker sier de, så da har jeg tenkt å kose meg i jula! Jeg får ikke spekemat (for meg er fenalår/spikkekjøtt en grunnleggende del av julematen) så da skal jeg sannelig ha litt julesnop!)
Hodet til lillejenta ligger god nede i bekkenet mitt. Det er fortsatt bevegelig, men ikke så mye, faktisk. Dette antar hun er grunnen til at jeg har litt lavere SF-mål enn "min kurve". (sist lå jeg på den røde streken, nå er jeg en cm under) Kommer vel med hodet først denne ungen her også ja. Det er jo fint, uansett om det er gutt eller jente.
Jeg har ikke helt landet på mine egne følelser rundt dette med fødselen, men setefødsel er ikke kompatibelt med noen av de alternativene jeg tenker på, så et hode langt ned i veien ut er finfint

I forhold til at jeg er sliiiiiiiiten mener hun at dette må jeg føle på selv. Hun er ikke tilhenger av at gravide skal sykemeldes "for man er litt trøtt", man må akseptere at man blir mer sliten og ikke orker ikke like mye når man er gravid, men man skal ikke stå på for enhver pris heller.Jeg skal fungere så godt som jeg bør og kan på jobb, og så godt jeg bør og kan i forhold til den gutten jeg allerede har, og utover det må jeg bare føle på hva mer jeg klarer (i mitt hode betyr det at "Ja, det faller mye på mannen, sånn er det bare") Men jeg skal ikke la jobben være viktigere enn meg selv, på en måte.
altså... opp til meg. Ta kontakt med legen om jeg føler behov for det. Kunne ta kontakt med fysio i forhold til hva hun mener om bekkenet mitt, om det kunne proffitere av at jeg jobber mindre. Hun er nemlig litt redd at min "Jeg merker jo at grensen for hva som er ok senkes, så jeg er nå litt mer forsiktig da" kan føre til at jeg er for inaktiv... Men altså, på jobb er jo den mest inaktive tiden jeg har, jeg sitter jo bare der... så jeg ser ikke helt hva fysio skal si om det. Det er altså rett og slett opp til meg, og det kjenner jeg at er ikke så lett.
JA, det hadde vært deilig med kortere dager nå frem til permisjonen. slippe å stå opp kvart på seks for å komme meg på jobb tidsnok til å ha full dag i tide til å rekke henting i barnehagen på vei hjem, det er hardt når man ikke alltid har sovet helt godt (og ekstra hardt i dag, Knerten fikk jo omgangssyke i natt) Tanken på å kutte arbeidsdagen med halvannen time eller så pr dag, spesielt nå før jul med alt som er ekstra utenom (jada, "alt utenom må jeg bare gjøre det jeg klarer", men det skal nå helst kjøpes julegaver, sendes julekort, det er juleavslutning og luciafeiring og jeg har en toåring som gjerne bør få lov til å oppleve litt julekakebaking ei helg, og samtidig skal jeg bli klar for en fødsel, jeg må få i hus litt klær og utstyr, vaske det, ominnrede litt, få på plass soveplass til lillejenta, en ordning for hva vi da skal gjøre med det faktum at vi jo altså fortsatt samsover med Knerten, han skulle fått eget rom, jeg har ikke plass til både hans og hennes klær i kommoden på badet... Ja, det er en del, og det er til å bli matt bare av å tenke på det. Men dette er jo altså ting som gjør at det hadde vært DEILIG å jobbe litt kortere dager. Men altså. Det hadde vært DEILIG å jobbe kortere. Men at det hadde vært deilig er jo SLETT IKKE sykemeldingsgrunn. Jeg pleier å tenke at dersom man nyter å få være hjemme... da trenger man det ikke... (altså, er jeg frisk nok til at å være hjemme hadde vært deilig, så tenker jeg at da er jeg frisk nok til å gå på jobb. Når det å være hjemme heller ikke er noe kjekt, fordi jeg faktisk er syk, ja da trenger jeg å være hjemme)
sist svangerskap jobbet jeg bare 70% fra ca halvveis. Men da var jeg utmattet. Da trengte jeg ikke sykemelding for å vaske hus og lage middag, men for at jeg skulle orke å SPISE middag, og å sette på vaskemaskina (så kunne mannen henge det opp) Dersom jeg ber om det nå, er det mer for å orke å henge opp klesvasken, få sove en halvtime ekstra, og ha sjangs til å få i land julegaver og julekort uten å slite meg helt ut. Men altså, ikke fordi jeg er syk. Bare fordi det er litt mye ekstra for tiden... Og det føler jeg er litt vanskelig å gå til legen for... 3 uker, så er det juleferie. Jeg klarer vel det. Etter jul er det årsoppgjør på jobb og mye stress. Men, da er det jo bare snakk om en måned (Juleferien min er over 3. januar og permisjonen starter 3. februar) og en eneste måned klarer jeg vel?

Jeg vet ikke, jeg får kjenne på det etterhvert. Enn så lenge går det. Holde ut nå til uvi, penicillinkur, forkjølelse og sånne ting er over, og kjenne etter hvordan det er når helsa ellers er ok. I dag er jeg  hjemme med min sønn. Det er jo sånn 48-timers greie for smitte, så han skal ikke i barnehagen i dag selv om han er gaske frisk og rask. Men det er nok greit for ham å være hjemme også, en litt rolig dag å komme seg på, etter en sliiiiten dag i går, med lite mat og trøtt gutt. Og egentlig litt greit for mamma’n også, ikke ha på vekkerklokke (likevel våken før gutten da…) komme ajour med all den klesvasken som gle generert den natta (en god del tok mannen i går, men det var litt igjen, puta mi, ullpysjen Knerten opprinnelig var lagt med…)