Kom-ta-bla!

Ja, det sa Knerten, mens han holdt to duplo-elefanter mot sin morfar. Det undrende blikket til morfaren fikk ham til å gjenta, kom-ta-bla, kom-ta-bla, kom-ta-bla! Morfaren så på meg, men heller ikke jeg visste hva dette betydde.

Jeg har en knapt to år gammel sønn som snakker ganske bra for alderen, somregel skjønner vi godt hva han mener, selv om jeg måtte smile da jeg innså at han synger “kjæle gull, ha det bla”, han er nok selv vant med å kalles “gullet”, men ordet Gud har han åpenbart ikke et like nært forhold til…

Nåja, ingen av oss fattet kom-ta-bla, han sier ofte fint-å-bla, men det er altså at det går fint/bra (i hand verden går det altså både fint og bra) Denne fattet vi ikke.

Et par dager senere satt han på do, pekte på Egner-sangboka og krevde at mor skulle synge “fadelullandei”. Kaptein Sortebill, som mor i huset sliter med å krølle tungen sin rundt når vi kommer til tredje verset, så etter et par ganger spurte jeg om vi ikke kunne synge noe annet, Dyrene i Afrika, kanskje? Ja, det kunne vi. Ved andre gangs gjennomsynging så han på tegningen av en elefant på side to, og utbryter “KOM-TA-BLA!” og jeg lurer veldig på hva det er med elefanter og kom-ta-bla helt til øynene mine faller på teksten… “Den store elefanten, han var skogens brannkonstabel….”, er det KONSTABEL du sier, spørr jeg og gutten stråler. Kom-ta-bla! Elefanten er brannkonstabel. At det tok mor sååååå lang tid å skjønne det!