Tja, jeg håper ikke det. Ikke helt enda.
Men det er svaret jeg fikk når jeg varslet min leder at jeg fikk tlf fra skolen om å hente sykt barn. Jeg hadde nå en forhåpning om å få levert ham tilbake i morgen, han er ikke veldig syk, men slappfisk er han, og orker ikke så mye. Kvalm, men heldigvis ikke kastet opp. Om overskuddet stiger litt når vi har spist litt skal han få gjøre lekser. Og jeg håper han er i form til skole i morgen, men det blir evt hjemmekontor på enten meg eller mannen da ellers. Det går nok greit. Syk tiåring er tross alt ikke like krevende som syk toåring.
Men kanskje det ble en tidlig helg på et vis. Vi får se.
torsdag 27. september 2018
torsdag 20. september 2018
Årim har gitt oss en utfordring, klarer vi dette?
Vi har, som jeg trodde jeg hadde blogget om men ikke finner noe innlegg om hverken her eller i hagebloggen min, hjemmekompost. Varmkompost i en kompostbinge som heter "kompostbjørn" og kaster altså matavfall dit. Derved genererer vi mye mindre restavfall enn andre husholdninger og det tømmes bare annenhver uke. Fungerer finfint.
Nå ruller Årim ut sin nye avfallsordning, hvor matafallet skal samles inn i egen dumk som tømmes annenhver uke. Ettersom vi har kompostabbonement får vi ikke matdunk.
Da går de også over til å tømme restavfallet annehver uke. Eller da for dem som har redusert abbonement, hver 4. uke. De bare ser helt bort fra at de av oss som har KOMPOSTabbonement ikke egentlig har REDUSERT fordi vi er en liten husholdning eller en pendler som ikke ofte er hjemme. Vi har redusert tømmehyppighet fordi vi har kompost. Og ikke kaster mat i restavfallet og derfor klarer oss med annenhver tømming som vi har hatt til nå.
Nå skilles det fra nå av mellom redusert abb som er med matdunk annenhver uke og restavfall hver fjerde, og kompost abb som altså ikke får matdunk. Så da kunne jo de som har redusert forsatt å ha redusert, også kunne vi som har kompost fortsatt som før
Vi forventes nemlig å halvvere restavfallet fordi vi går fra å ikke kaste mat i restavfallet fordi vi har kompost til å fortsatt ikke kaste mat i restavfallet fordi vi fortsatt har kompost.
Det kan jo bli spennende.
Den enkle løsningen er å gi opp og be om ordinært abbonement og bare ikke kaste noe i matdunken. Men det er jo å gi opp. Vi har kompostabbonement, og vi har signert på ny avtale om at det skal vi fortsatt ha (Ja, for svarer man ikke innen fristen med å signere ny kontrakt på at vi fortsatt skal ha hjemmekompost, så får vi utdelt matdunk. Men fortsatt tømming hver 4. uke for vi er visst sånne som genererer spesielt lite restavfall.)
Men jeg har bestemt meg for at vi tar utfordringen. Oppdatering på hvordan dette går bør komme.
Det er en viss mulighet for en noe økt innsats i retning av bleieslutt for minstemor, for bleier tar unektelig mye plass i restavfallet. (Og ja, her skal de sorteres som restavfall) For, selv om de som har lest bloggen min før vet at jeg egentlig elsker tøybleier, så måtte vi grunnet eksem svelge den kamelen med yngstemor, jeg fant ikke bleier hun tålte. Det var en tung kamel å svelge. Men det er en annen historie.
Spent på hvordan dette går?
En familie.
To store og tre små
Enn så lenge en med bleier
140 l restavfall hver 4. uke
Matavfall i kompost
Papir og plast hentes hver 4. uke, men vi har 240 l papirdunk da, og plast kan vi levere så mange sekekr vi vil.
Glass og metall skal de hente hver 10. uke (spent på den også jeg, for de tar bort de containerene vi normalt leverer slikt i, og vi har sikkert nok i kjelleren til å fylle dunken når den kommer, så vi må kvitte oss med det før de tar containerene i alle fall)
Nå ruller Årim ut sin nye avfallsordning, hvor matafallet skal samles inn i egen dumk som tømmes annenhver uke. Ettersom vi har kompostabbonement får vi ikke matdunk.
Da går de også over til å tømme restavfallet annehver uke. Eller da for dem som har redusert abbonement, hver 4. uke. De bare ser helt bort fra at de av oss som har KOMPOSTabbonement ikke egentlig har REDUSERT fordi vi er en liten husholdning eller en pendler som ikke ofte er hjemme. Vi har redusert tømmehyppighet fordi vi har kompost. Og ikke kaster mat i restavfallet og derfor klarer oss med annenhver tømming som vi har hatt til nå.
Nå skilles det fra nå av mellom redusert abb som er med matdunk annenhver uke og restavfall hver fjerde, og kompost abb som altså ikke får matdunk. Så da kunne jo de som har redusert forsatt å ha redusert, også kunne vi som har kompost fortsatt som før
Vi forventes nemlig å halvvere restavfallet fordi vi går fra å ikke kaste mat i restavfallet fordi vi har kompost til å fortsatt ikke kaste mat i restavfallet fordi vi fortsatt har kompost.
Det kan jo bli spennende.
Den enkle løsningen er å gi opp og be om ordinært abbonement og bare ikke kaste noe i matdunken. Men det er jo å gi opp. Vi har kompostabbonement, og vi har signert på ny avtale om at det skal vi fortsatt ha (Ja, for svarer man ikke innen fristen med å signere ny kontrakt på at vi fortsatt skal ha hjemmekompost, så får vi utdelt matdunk. Men fortsatt tømming hver 4. uke for vi er visst sånne som genererer spesielt lite restavfall.)
Men jeg har bestemt meg for at vi tar utfordringen. Oppdatering på hvordan dette går bør komme.
Det er en viss mulighet for en noe økt innsats i retning av bleieslutt for minstemor, for bleier tar unektelig mye plass i restavfallet. (Og ja, her skal de sorteres som restavfall) For, selv om de som har lest bloggen min før vet at jeg egentlig elsker tøybleier, så måtte vi grunnet eksem svelge den kamelen med yngstemor, jeg fant ikke bleier hun tålte. Det var en tung kamel å svelge. Men det er en annen historie.
Spent på hvordan dette går?
En familie.
To store og tre små
Enn så lenge en med bleier
140 l restavfall hver 4. uke
Matavfall i kompost
Papir og plast hentes hver 4. uke, men vi har 240 l papirdunk da, og plast kan vi levere så mange sekekr vi vil.
Glass og metall skal de hente hver 10. uke (spent på den også jeg, for de tar bort de containerene vi normalt leverer slikt i, og vi har sikkert nok i kjelleren til å fylle dunken når den kommer, så vi må kvitte oss med det før de tar containerene i alle fall)
mandag 17. september 2018
Jeg gleder meg til jul!
Ja, ikke helt ideelt plassert på siden enda, men jeg jobber med å få inn en nedtelling til jul.
Dels roter hodet mitt med en egen juleblogg, men den er enda helt på tenkestadiet og blir meget trolig aldri noe skikkelig av. Men en nedtelling til jul må jeg få på plass på bloggen i et minste. Jeg har hatt det på mobilen siden det var godt over hundre dager igjen og nå som vi er nede i tosifret begynner et jo nesten å nærme seg :)
Jeg gleder meg til julemat og julekos, julesnop og julekaker. Det er mye som skjer i desember med julekonsert med kulturskolen og sikkert adventskonsert med korpset og juleavslutning med både det ene og det andre, det skal før denne tid pakkes inn en stor haug med små adventsoverraskelser til ungene. Og ikke minst skal huset helst ryddes og vaskes og pyntes til jul.
Og med 97 dager og noen timer til det er julaften har jeg hodet fullt av tanker om hva jeg skal gjøre tidlig så det er gjort og hva jeg har lyst å bruke tiden på i desember, og derfor helst ha gjort det jeg ikke vil bruke tiden på i desember før den tid og listene mine vokser.
Men i alle fall. Det er 97 dager til jul og 74 dager til desember sier nedtellingene.
Og jeg gleder meg!
Dels roter hodet mitt med en egen juleblogg, men den er enda helt på tenkestadiet og blir meget trolig aldri noe skikkelig av. Men en nedtelling til jul må jeg få på plass på bloggen i et minste. Jeg har hatt det på mobilen siden det var godt over hundre dager igjen og nå som vi er nede i tosifret begynner et jo nesten å nærme seg :)
Jeg gleder meg til julemat og julekos, julesnop og julekaker. Det er mye som skjer i desember med julekonsert med kulturskolen og sikkert adventskonsert med korpset og juleavslutning med både det ene og det andre, det skal før denne tid pakkes inn en stor haug med små adventsoverraskelser til ungene. Og ikke minst skal huset helst ryddes og vaskes og pyntes til jul.
Og med 97 dager og noen timer til det er julaften har jeg hodet fullt av tanker om hva jeg skal gjøre tidlig så det er gjort og hva jeg har lyst å bruke tiden på i desember, og derfor helst ha gjort det jeg ikke vil bruke tiden på i desember før den tid og listene mine vokser.
Men i alle fall. Det er 97 dager til jul og 74 dager til desember sier nedtellingene.
Og jeg gleder meg!
fredag 14. september 2018
Strikkeliste
Ja, en strikkeliste må jeg nå i alle fall ha. Kanskje borti ene margen etterhvert.
Jeg skal ikke sette av plass til bestillingsstrikk denne gangen. Bestillingsstrikk handlet jo aldri om at jeg strikket veldig mye eller veldig effektivt, men at jeg likte å strikke mer enn hva mitt ene barn trengte. Og at jeg har en relativt konservativ innstilling til hva et barn *trenger* da
Men nå har jeg tre barn. Tre barn trenger litt mer enn et barn, selv om arv absolutt også er relevant. Og tre barn, og større barn, innebærer mindre fritid enn før.
Men, jeg holder altså på med en Kjekkasgenser til eldstemann. Den begynte jeg vel på å vinter, men la den bort i vår og sommer og tok den frem nå for jeg kom til at det er dumt med en singlet-ullgenser og det er jo faktisk september. Så den skal snart bli ferdig.
Yngstemor på 2,5 har et sterkt ønske om en genser, jeg skal trolig strikke snøløvgenser til henne, det har jeg gjort til mellomste i fjor. Evt med bukse til eller som dress, Men hun har jo mulighet til å bruke dressen jeg strikket til broren høsten 2010, da var han drøyt to år, men saken er at den faktisk merkelig nok selv om hun er drøyt 2,5 så er den faktisk for stor. Vel, hun kan vel liekvel bruke den med oppbrettede vrangborder, men hun har den neste vinter også ja. Men en genser har hun veldig lyst på
Så, kanskje evt snøløv-pannebånd til jentene om jeg får til passe størrelse?
(Men heeeeeeeelt fremmed for bestillingstrikk er jeg ikke, en selvpinende del av meg fikk bittelitt lyst å strikke babyteppe igjen etter å ha lest litt rundt her. Og jeg kjenner ingen kommende mottakere)
Jeg skal ikke sette av plass til bestillingsstrikk denne gangen. Bestillingsstrikk handlet jo aldri om at jeg strikket veldig mye eller veldig effektivt, men at jeg likte å strikke mer enn hva mitt ene barn trengte. Og at jeg har en relativt konservativ innstilling til hva et barn *trenger* da
Men nå har jeg tre barn. Tre barn trenger litt mer enn et barn, selv om arv absolutt også er relevant. Og tre barn, og større barn, innebærer mindre fritid enn før.
Men, jeg holder altså på med en Kjekkasgenser til eldstemann. Den begynte jeg vel på å vinter, men la den bort i vår og sommer og tok den frem nå for jeg kom til at det er dumt med en singlet-ullgenser og det er jo faktisk september. Så den skal snart bli ferdig.
Yngstemor på 2,5 har et sterkt ønske om en genser, jeg skal trolig strikke snøløvgenser til henne, det har jeg gjort til mellomste i fjor. Evt med bukse til eller som dress, Men hun har jo mulighet til å bruke dressen jeg strikket til broren høsten 2010, da var han drøyt to år, men saken er at den faktisk merkelig nok selv om hun er drøyt 2,5 så er den faktisk for stor. Vel, hun kan vel liekvel bruke den med oppbrettede vrangborder, men hun har den neste vinter også ja. Men en genser har hun veldig lyst på
Så, kanskje evt snøløv-pannebånd til jentene om jeg får til passe størrelse?
(Men heeeeeeeelt fremmed for bestillingstrikk er jeg ikke, en selvpinende del av meg fikk bittelitt lyst å strikke babyteppe igjen etter å ha lest litt rundt her. Og jeg kjenner ingen kommende mottakere)
Et påbegynt strikkeprosjekt i det minste
Dette er ikke akkurat nystartet, jeg har holdt på svært lenge faktisk, men den ble lagt bort og nå tattfrem igjen for høsten er jo kommet. Det er en kjekkasgenser til eldstemann, str 10 år i lengden og 8 i bredden... Ikke så lett å se, jeg får gjøre ferdig ermene og ta bilde på gutten.Kjekkasgenser er i alle fall en deilig genser med god hals så den blir nok god å ha på skolevei i vinter.
torsdag 13. september 2018
Men hva skal bloggen nå dreie seg om?
Ja. Det er jo en naturlig tanke når jeg har tatt oppigjen bloggingen.
Det har jeg jo gjort på grunn av litt skrivelyst og at det var gøy og at jeg liker å mimre tilbake så da er det vel kjekt å skrive mer jeg kan mimre ved senere.
Jeg har jo blogget om stikking langt mer enn jeg har strikket. Og det kan jeg gjerne fortsette med. Men så er det jo det da at da må jeg jo faktisk nesten.... Strikke.
Jeg lot tankene vandre litt i dag og det dukket opp tanker om juleforberedelser og baking og oppskrifter. Sikkert inspirert at et innlegg ikke langt under dette.
Jeg husker de julekakene. Jeg og eldstemann bakte dem for vi var hjemme alene. Jeg hadde tatt fri fra jobb og han fra bhg pga innskriving på skolen. Det var rimelig fort gjort så da bakte vi julekaker og koste oss. Det er bare det at den gutten som altså ble innskrevet på skolen den dagen... Han går i femte klasse. Så årene har gått.
Men det er litt tidlig på høsten å skrive om julekaker enda.
Såplaner og slå spirer er det enda lenger til. Og høsten har nok tatt knekken på årets sånne krumspring. Som ikke var så mange.
Jeg kom til å tenke på å skrive litt om matpakkeinspirasjon, for det er noe som er meget aktuelt her i huset for tiden. Med unger med dårlig matlyst.
Og da kom jeg på at jeg i min mimring jo har sett at meget populære innlegg har vært om hjemmelaget ripsgele, bringebærsyltetøy og matmuffins. Sistnevnte hadde jeg faktisk glemt, men de må vi prøve igjen. Det er nok ikke dumt å samle litt av hva vi prøver. Sånn til neste gang jeg har glemt det og trenger inspirasjon.
Og da kom jeg på at jeg i min mimring jo har sett at meget populære innlegg har vært om hjemmelaget ripsgele, bringebærsyltetøy og matmuffins. Sistnevnte hadde jeg faktisk glemt, men de må vi prøve igjen. Det er nok ikke dumt å samle litt av hva vi prøver. Sånn til neste gang jeg har glemt det og trenger inspirasjon.
onsdag 12. september 2018
Forsøker så smått å sparke liv i denne igjen
Jeg har lekt litt med tanken i noen dager og lander ned på at jeg prøver. Helt hva jeg blir å skive om og hvor mye vet jeg ikke. Ungene begynner å bli store selv om de er små, og jeg har slett ikke tenkt å utlevere dem. De er nå 2,5, 7,5 og 10 år gamle. Livet dreier seg ikke lenger om helt det samme som før, men likevel så gjør det jo det.
Innimellom fotballtrening og turneringer, kulturskole og korps, speider og kor, så er vi en familie som familier flest. Jeg liker egentlig fortsatt å strikke, men reelt er det litt lite tid akkurat nå (disse nevnte aktivitetene har sin høysesong for foreldremøter, og det har skolen og barnehagen også, og vi foreldrene har nå endt opp i styre og stell her og der) så reelt strikkes det ikke så mye. Symaskina er støvet ned. Hage og frø og spirer liker jeg fortsatt men ikke så mye aktivitet der heller til at hagebloggen vekkes til live, det får vi se med årene som kommer om det blir noe mer.
Vi får se.
Jeg burde sikkert ha en 365 ut av huset igjen, men å begynne på det i september? Vel, altså, teller vi opp det jeg har liggende i to sekker med klær og to poser med sko som skal til fretex så snart jeg får bilen igjen fra verksted få jeg får kjørt det dit, så nærmer vi oss sikkert ;)
Jeg har som vanlig hodet fullt av tanker, og prosjekter, så får vi se hvor mye av det som gjennomfrøres. Og hvor mye av det som havne her.
Vel, en liten start. Går det to år til neste innlegg så... ja, så ble det ikke denne gangen, som et par ganger før.
tirsdag 19. april 2016
Og DER fant jeg forklaringen...
Jeg har lurt på hvorfor jeg ikke finner nattbleier til yngstejenta i tøybleiesamlingen.
Og det er fordi, tada, vi hadde helt rett formsydd og ull på mellomste også som baby, men de var LÅNTE!
Taras verden: Nye bleier!: Eller, ikke nye, og ikke våre. Lånte bleier, faktisk. På ubestemt tid, til de ikke passer mer, eller egentlige eier får ny baby… Her er en p...
Og det er fordi, tada, vi hadde helt rett formsydd og ull på mellomste også som baby, men de var LÅNTE!
Taras verden: Nye bleier!: Eller, ikke nye, og ikke våre. Lånte bleier, faktisk. På ubestemt tid, til de ikke passer mer, eller egentlige eier får ny baby… Her er en p...
torsdag 21. januar 2016
Så var vi der igjen
Ja, så endte det på isolat på barneavdelingen denne gangen også.
Før dette innlegget burde det antakelig ha kommet et om at jeg faktisk har blitt trebarnsmor, det får jeg ta og skrive. Oppdatering fra romjulen kommer plutselig en dag.
Men nå mens jeg enda har dette ferskt i minne. For snart fem år siden ga RS oss noen netter på barneavdelingen. Denne uken var det vannkopper som ga oss et par netter på sykehuset. Smittsomt som det er ble det isolat denne gangen også, strengere isolat enn sist.
Det har seg sånn at før jul hadde ingen av våre to barn hatt vannkopper enda. Så oppdaget vi et par prikker på lillesøster, og det ble etterhvert klart at hun hadde vannkopper. Hun tok juleferie fra bhg en dag før planlagt. Vi regnet raskt på det og håpte storebror skulle bli ferdig før terminen, det var jo absolutt høyst mulig det.
To uker senere fikk storebror vannkopper.
Men i mellomtiden hadde vi fått en ny lillesøster i familien, hun hadde nemlig slett ikke tid tid til å vente på 2016 denne jenta.
Og to uker etter første prikk på storebror, fant jeg denne.
Jenta var ikke mer enn to og en halv uke gammel, og dette lignet mistenkelig på en vannkopp.
Neste morgen hadde hun fått en til, og neste dag var det ingen tvil, jenta vår var tre uker gammel og hadde vannkopper. Jeg ringte legekontoret for å spørre om det var noe vi skulle gjøre i den sammenheng, siden hun var så lita, men legen der fastslo at det var nok vannkopper, bare følg med på almenntilstanden som med de andre ungene, ikke noe mer å tenke på.
Vel, vi gjorde som best vi kunne. Men så ble de gule inni. Og litt røde rundt. Søndag bestemte vi oss for å dra på legevakta med henne.
Vi satt fire timer på venterommet. Fire timer. Med en baby. Med vannkopper. Veldig smittsomme vannkopper. Helt hvorfor de mente det var logisk å la oss sitte der så lenge med en baby med vannkopper vites ikke. Men vi kom da tilslutt inn til en lege, en barnelege til alt hell, som hadde vært borti babyer med vannkopper før (for ellers møttes vi stort sett av "jeg trodde ikke så små kunne få vannkopper jeg" etterfulgt av "og i så fall får de det jo veldig lett". Jenta vår hadde det ikke veldig lett, hun hadde veldig, veldig mange vannkopper. På vei til å bi betente. Legen vurderte henne nøye, forsto godt at vi ville ha en sjekk av henne nå, men mente vi kunne fortsette å følge med på almenntilstand. At hun drikker, og produserer våte bleier. Får kontakt når hun er våken. Våkner for mat. Vi kan gi paracet mot ubehag. Det hjelper henne jo litt.
Mandag kveld er bleiene i redusert grad våte, og temperaturen har vippet fra under 38 til over 38, jeg ringer legevakta igjen for å høre om det har noe å bety, 38,2 er jo ikke høy feber, men hun er lita.
Legen tar kontakt med barnelege og ringer meg tilbake. Nei, vi kan fortsette som før. Paracet mot ubehag, ikke mot feberen i seg selv. Men, han vil vi skal ta turen til fastlegekontret, hvor også han jobber, neste dag, så noen får se på henne.
Som sagt så gjort, og der kommer vi inn til en lege som fastslår at nå ser jo dette etterhvert gasnke betent ut. Det gjør det. Hun ber om en vurdering, og inn kommer legen jeg snakket med på telefonen dagen før. Her var vi ja. Dette er betent ja. Her må det nok trolig antibiotika til. Dere skal på barneklinikken.
Legen skrev et brev til barneklinikken, og deretter ringte hun og varslet at vi kom. Ettersom vannkopper er veldig smittsomt og de har en del syke barn der som ikke bør få vannkopper så måtte vi vente til de var klare til å ta mot oss, så dra hjem og vent på telefon. Vi er nesten hjemme når de ringer. Greit, bare hjem og snu da (vi bor i enden av en blindvei, så vi må hjem for å snu) Jeg løper ut av bilen og inn og henter tannkost og ren truse. Snur igjen på trappa og henter mobillader også. Sånn i tilfelle vi ikke slipper hjem samme kveld.
Vi fikk forklaring om hvor vi skulle gå, og føres så rett inn på et rom merket smittefare. Bare vent her, så kommer noen og ser på henne.
Og jada, de neste timene kom det mange og så på henne. Det kom en sykepleier for å veie og måle henne. Jenta var blitt 4066 gram og 53 cm. (5 cm lenger på 3 uker??) En lege kommer og ser på henne. Og en ny sykepleier kommer, fra neonatal. De er helt fantastsiek disse folka fra neo, og det er veldig greit å ha en slik til å passe på oss. Hele oppholdet har vi det. Først denne sykepleieren, senere hadde vi sykepleier fra barneavdelingen som satte medisin, men alltid en barnepleier eller lignende fra neo som så til alt annet.
Det kommer en lege til, og enda en. Vi har innom både den legen vi var hos på søndagen og overlegen vi pleier treffe på poliklnikken, sist jeg så deg var denne på innsiden enda, sier jeg. Det var den dagen daværende lillesøster fikk vannkopper det. Da var nemlig storebror på poliklinikken ang nøtteallergi.
Vel, alle er enige. Jenta har vannkopper, og det er greit nok, men nå har de blitt betente. Hun må ha antibiotika. Men har jeg hatt vannkopper? Ja, jeg har jo det. (13 stykker) Ja da skulle hun jo egentlig ikke fått det. men det har hun jo. Mange. Betente. Disse små har reelt sett ikke noe særlig til immunforsvar, så hun må ha antibiotikabehandling mot dette. Vi må nok regne med å bli i alle fall til i morgen. "i alle fall til i morgen" betyr fort litt mer enn til frokost, man tar en dag av gangen på sykehuset, det har jeg lært.
Inn kommer det to sykepleiere igjen, og jenta får veneflon. I denne skal en sykepleier komme og gi antibiotika intravenøst hver 6. time. Første dose sånn ca klokken 16, så neste klokken 22. Og neste klokken 04 ja.
Vi fikk ordnet med at min bror og svigerinne hentet de to store ungene fra skole og bhg og ga dem middag, så hentet mannen dem og fikk dem i seng, da kunne han bli på sykehuset til alle legene var ferdig å konkludere med hva som skulle skje. Det var veldig greit. Timene på kvelden blir ganske lange likevel. Alene med en baby. Innelukket på et rom jeg ikke hadde lov å forlate. Med eget bad da.
Og denne
Dette har vi gjort før. Og hatet like intenst denne gangen.
Jeg skjønner hvorfor man må gjøre det, og det er bra at de passer på.
Det gjelder altså måltidsveiing. Veie ungen før og etter hver amming. Døgnet rundt. Ikke bytte på henne i mellomtiden, for vi skal regne ut forskjellen på vekt før og etter. Det summeres over døgnet for å se om hun får i seg nok.
Jeg har ei jente som sovner når hun er mett. Fint det. Som VÅKNER på vekta. Og vil ha trøstepupp for å sovne igjen...
Som utpå kvelden dag to får diare av antibiotikaen. Mine foreldre er på besøk da. Det var veldig, veldig kjekt å få besøk, for jeg så for meg veldig lange timer fra min mann dro klokken 15 til jeg skulle legge oss etter antibiotikaen kl 22.
Men på halvannen time byttet jeg fire bleier. Og forsøkte amme henne mellom hver av dem. Når hun endelig sovnet klokken 23, hadde hun vært våken siden 20. Utmattet var vi begge to. Og sov likegodt til nattevakten forsiktig vekket meg halv fire og sa at jenta burde spise. Hun hadde hittil dette døgnet spist ganske lite, så vi trengte et par gode amminger før klokken 8 for å komme opp i dagsrasjonen. Hun tok heldigvis godt til seg da.
Samlet sett fikk hun ikke i seg helt de 600 gram det er beregnet at hun skulle hatt, og noe hadde hun gulpet opp og en del rant rett gjennom. Men vi var nært nok og formen bra nok til at legen likevel tok sjangen på å la oss dra hjem. Men, får hun feber vil jeg vite det. Blir almentilstanden dårlig, bleiene ikke våte etc vil jeg vite det. Vi fikk telefonnummer til avdelinga, blir hun dårligere igjen nå så lenge vi fortsatt er under denne behandlingen skal vi ringe dit. Hun skal fortsette på antibiotika i 8 dager til. Men da får vi altså gi i munnen. Så vi får dra hjem.
Før dette innlegget burde det antakelig ha kommet et om at jeg faktisk har blitt trebarnsmor, det får jeg ta og skrive. Oppdatering fra romjulen kommer plutselig en dag.
Men nå mens jeg enda har dette ferskt i minne. For snart fem år siden ga RS oss noen netter på barneavdelingen. Denne uken var det vannkopper som ga oss et par netter på sykehuset. Smittsomt som det er ble det isolat denne gangen også, strengere isolat enn sist.
Det har seg sånn at før jul hadde ingen av våre to barn hatt vannkopper enda. Så oppdaget vi et par prikker på lillesøster, og det ble etterhvert klart at hun hadde vannkopper. Hun tok juleferie fra bhg en dag før planlagt. Vi regnet raskt på det og håpte storebror skulle bli ferdig før terminen, det var jo absolutt høyst mulig det.
To uker senere fikk storebror vannkopper.
Men i mellomtiden hadde vi fått en ny lillesøster i familien, hun hadde nemlig slett ikke tid tid til å vente på 2016 denne jenta.
Jenta var ikke mer enn to og en halv uke gammel, og dette lignet mistenkelig på en vannkopp.
Neste morgen hadde hun fått en til, og neste dag var det ingen tvil, jenta vår var tre uker gammel og hadde vannkopper. Jeg ringte legekontoret for å spørre om det var noe vi skulle gjøre i den sammenheng, siden hun var så lita, men legen der fastslo at det var nok vannkopper, bare følg med på almenntilstanden som med de andre ungene, ikke noe mer å tenke på.
Vel, vi gjorde som best vi kunne. Men så ble de gule inni. Og litt røde rundt. Søndag bestemte vi oss for å dra på legevakta med henne.
Vi satt fire timer på venterommet. Fire timer. Med en baby. Med vannkopper. Veldig smittsomme vannkopper. Helt hvorfor de mente det var logisk å la oss sitte der så lenge med en baby med vannkopper vites ikke. Men vi kom da tilslutt inn til en lege, en barnelege til alt hell, som hadde vært borti babyer med vannkopper før (for ellers møttes vi stort sett av "jeg trodde ikke så små kunne få vannkopper jeg" etterfulgt av "og i så fall får de det jo veldig lett". Jenta vår hadde det ikke veldig lett, hun hadde veldig, veldig mange vannkopper. På vei til å bi betente. Legen vurderte henne nøye, forsto godt at vi ville ha en sjekk av henne nå, men mente vi kunne fortsette å følge med på almenntilstand. At hun drikker, og produserer våte bleier. Får kontakt når hun er våken. Våkner for mat. Vi kan gi paracet mot ubehag. Det hjelper henne jo litt.
Mandag kveld er bleiene i redusert grad våte, og temperaturen har vippet fra under 38 til over 38, jeg ringer legevakta igjen for å høre om det har noe å bety, 38,2 er jo ikke høy feber, men hun er lita.
Legen tar kontakt med barnelege og ringer meg tilbake. Nei, vi kan fortsette som før. Paracet mot ubehag, ikke mot feberen i seg selv. Men, han vil vi skal ta turen til fastlegekontret, hvor også han jobber, neste dag, så noen får se på henne.
Som sagt så gjort, og der kommer vi inn til en lege som fastslår at nå ser jo dette etterhvert gasnke betent ut. Det gjør det. Hun ber om en vurdering, og inn kommer legen jeg snakket med på telefonen dagen før. Her var vi ja. Dette er betent ja. Her må det nok trolig antibiotika til. Dere skal på barneklinikken.
Legen skrev et brev til barneklinikken, og deretter ringte hun og varslet at vi kom. Ettersom vannkopper er veldig smittsomt og de har en del syke barn der som ikke bør få vannkopper så måtte vi vente til de var klare til å ta mot oss, så dra hjem og vent på telefon. Vi er nesten hjemme når de ringer. Greit, bare hjem og snu da (vi bor i enden av en blindvei, så vi må hjem for å snu) Jeg løper ut av bilen og inn og henter tannkost og ren truse. Snur igjen på trappa og henter mobillader også. Sånn i tilfelle vi ikke slipper hjem samme kveld.
Vi fikk forklaring om hvor vi skulle gå, og føres så rett inn på et rom merket smittefare. Bare vent her, så kommer noen og ser på henne.
Og jada, de neste timene kom det mange og så på henne. Det kom en sykepleier for å veie og måle henne. Jenta var blitt 4066 gram og 53 cm. (5 cm lenger på 3 uker??) En lege kommer og ser på henne. Og en ny sykepleier kommer, fra neonatal. De er helt fantastsiek disse folka fra neo, og det er veldig greit å ha en slik til å passe på oss. Hele oppholdet har vi det. Først denne sykepleieren, senere hadde vi sykepleier fra barneavdelingen som satte medisin, men alltid en barnepleier eller lignende fra neo som så til alt annet.
Det kommer en lege til, og enda en. Vi har innom både den legen vi var hos på søndagen og overlegen vi pleier treffe på poliklnikken, sist jeg så deg var denne på innsiden enda, sier jeg. Det var den dagen daværende lillesøster fikk vannkopper det. Da var nemlig storebror på poliklinikken ang nøtteallergi.
Vel, alle er enige. Jenta har vannkopper, og det er greit nok, men nå har de blitt betente. Hun må ha antibiotika. Men har jeg hatt vannkopper? Ja, jeg har jo det. (13 stykker) Ja da skulle hun jo egentlig ikke fått det. men det har hun jo. Mange. Betente. Disse små har reelt sett ikke noe særlig til immunforsvar, så hun må ha antibiotikabehandling mot dette. Vi må nok regne med å bli i alle fall til i morgen. "i alle fall til i morgen" betyr fort litt mer enn til frokost, man tar en dag av gangen på sykehuset, det har jeg lært.
Vi fikk ordnet med at min bror og svigerinne hentet de to store ungene fra skole og bhg og ga dem middag, så hentet mannen dem og fikk dem i seng, da kunne han bli på sykehuset til alle legene var ferdig å konkludere med hva som skulle skje. Det var veldig greit. Timene på kvelden blir ganske lange likevel. Alene med en baby. Innelukket på et rom jeg ikke hadde lov å forlate. Med eget bad da.
Og denne
Jeg skjønner hvorfor man må gjøre det, og det er bra at de passer på.
Det gjelder altså måltidsveiing. Veie ungen før og etter hver amming. Døgnet rundt. Ikke bytte på henne i mellomtiden, for vi skal regne ut forskjellen på vekt før og etter. Det summeres over døgnet for å se om hun får i seg nok.
Jeg har ei jente som sovner når hun er mett. Fint det. Som VÅKNER på vekta. Og vil ha trøstepupp for å sovne igjen...
Som utpå kvelden dag to får diare av antibiotikaen. Mine foreldre er på besøk da. Det var veldig, veldig kjekt å få besøk, for jeg så for meg veldig lange timer fra min mann dro klokken 15 til jeg skulle legge oss etter antibiotikaen kl 22.
Men på halvannen time byttet jeg fire bleier. Og forsøkte amme henne mellom hver av dem. Når hun endelig sovnet klokken 23, hadde hun vært våken siden 20. Utmattet var vi begge to. Og sov likegodt til nattevakten forsiktig vekket meg halv fire og sa at jenta burde spise. Hun hadde hittil dette døgnet spist ganske lite, så vi trengte et par gode amminger før klokken 8 for å komme opp i dagsrasjonen. Hun tok heldigvis godt til seg da.
Samlet sett fikk hun ikke i seg helt de 600 gram det er beregnet at hun skulle hatt, og noe hadde hun gulpet opp og en del rant rett gjennom. Men vi var nært nok og formen bra nok til at legen likevel tok sjangen på å la oss dra hjem. Men, får hun feber vil jeg vite det. Blir almentilstanden dårlig, bleiene ikke våte etc vil jeg vite det. Vi fikk telefonnummer til avdelinga, blir hun dårligere igjen nå så lenge vi fortsatt er under denne behandlingen skal vi ringe dit. Hun skal fortsette på antibiotika i 8 dager til. Men da får vi altså gi i munnen. Så vi får dra hjem.
tirsdag 12. januar 2016
Så aktiv ble jeg visst ikke.
De fire mnd til termin er passert. Terminen var for to dager siden. Jenta er 18 dager gammel og snek seg med på 2015. Natt til første juledag, bare to minutter fra å være født julaften, kom vesle Ingrid til verden.
Det er ikke alt som kom på plass før termin, det er ikke alt som kom på plass før fødsel, men verden består etterpå også, så vi tar det sånn litt etter litt :)
Det fungerer jo det også?
Det er ikke alt som kom på plass før termin, det er ikke alt som kom på plass før fødsel, men verden består etterpå også, så vi tar det sånn litt etter litt :)
Det fungerer jo det også?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
