På oppdagelsesferd i egen blogg…

Ja, jeg har ikke vært så flink til å skrive her i det siste, mildt sagt. Det har blitt en og annen post i hagebloggen min, men ikke noe særlig her nei. Jeg tenker på det av og til, men det blir ikke noe av. Nå sitter jeg her og er småsyk og surrer og diller mens Molly Mus styrer på tv’n, og da gikk jeg likegodt på oppdagelsesferd i egen blogg. Så på hvilke innlegg som får mange treff, hva jeg da fikk av tips å gå videre til.

Jeg finner selvsagt det absolutt mest leste innlegget i bloggen min, om City elite vogna. Den som hele verden digger, og som jeg ikke helt falt for.

Jeg fant et innlegg om matmuffins også, og det fikk jeg lyst til å bake igjen, men nå har vi jo fått egge-utfordringer her i huset. Guttungen tåler ikke egg, og da er det ikke like lett å lage matmuffins som gjerne er basert på mye egg. Jeg får tenke litt alternativt her.

Jeg finner selvsagt de mange så-frø-grønnsaks innleggene mine. Den typen har jeg blogget i år også, men altså i den andre bloggen.

Men de innleggene jeg selv synes er kosligst, det er de som ikke er like festlige for andre. Det om lillejenta mi som klarte å snu seg, det om storebror på spisebordet. Disse små glimtene fra familielivet vårt.

Jeg skal i alle fall prøve å oppdatere litt oftere her.

Så-galskapen tar meg, i år igjen.

Ja, målsetningen om daglig januarblogging falt fort i staver, det ble ikke noe av det, gitt. Ikke så veldig overraskende, med årsoppgjør og det hele. Mens jeg ruslet hjem fra bussen i går regnet jeg litt på det, i løpet av ukas to første dager var jeg på jobb i ca 24 timer. Vel rundt 23,5 time, hvorav 1 time var ubetalt lunsj (halvtime for dagen) derav 22,5 betalte arbeidstimer. Vel og merke da inkludert en times betalt overtidsmiddagspause (igjen, en halvtime for dagen) men liekvel… mye jobbing, lange dager, lite hjemme.

Men altså, litt bliogging har det likevel blitt, bare ikke helt her. Det har vært bittelitt aktivitet i hagebloggen min. For så-galskapen har tatt meg i år igjen, enda tidligere og enda mer omfattende enn i fjor.

Delvis skyldes dette at jeg holdt tilbake i fjor, sånn siden jeg jo visste at vi skulle flytte og det var måter på hva jeg hadde tenkt å få plass til på flyttelasset. Og delvis rett og slett fordi dette bare vokser fra år til år.

Her er altså årest første spirer, allerede. Og mange flere skal det bli. For å gi disse brukbare oppvekstvilkår har jeg fått min kjære med på at jeg skal rydde rotet ut av et par hyller på ei bod (der er seriøst bare plassert ROT, og delvis tomme kasser, så det skal være gjennomførbart) og henge opp lys så de kan få det “lyst og kjølig”.

Det skal bli tomater, agurk, paprika og chili (sistnenvte her på bildet). Det skal bli salat også, og et nytt forsøk på gulrot, første gangen tørket de rett og slett ut da de ikke fikk vann på påskeferie… Og nytt av året, jeg prøver meg på litt blomster også.

Det er fare for at familie og venner med en ledig blomsterkrukke/jordflekk/blomsterbed/noe annet kan få tilbud om å overta noe av det, dersom suksessraten blir stor. Det er jo en viss fare for at den ikke blir det da, vi får se.

Brillegutt

Sånn kan det gå når mamma sier “Kan du si hei til meg” når hun prøver å ta bilde av den nybakte brillegutten sin. Da vinker han likegodt forran ansiktet….

Vel, i alle fall. I slutten av novemver var vi på fireårskontroll, og besto ikke helt synstesten.

Så var vi tilbake og tok den en gang til. HS mente han så greit nok, vi mente han tippet. Hun gikk med på å henvise ham til øyelege om vi virkelig ville det. Ja, vi ville det.

Alle gode ting er tre (første time avlyst pga sykdom, andre avlyst pga værfast øyelege) så kom vi oss da på kontroll før jul, og det ble fort fastslått, han tipper. Han trenger briller. Grundigere sjekk avslørte at han har skjeve hornhinner, så ja, han trenger briller.

Briller ble valgt, glass ble bestilt. Og i dag var de klare.

Viljen til å ha dem på var plutselig ikke så stor når de nå endelig var her, men vi tar det litt etter litt så venner han seg nok til dem. Fine gutten min. Han ser så STOR ut når han har briller på, mener mamma. Minst fire OG ET HALVT år, ikke sant han ser ut som om han er 4,5? Han er jo bare FIRE år, må vite, tenk å se ut som om man kanskje er OG ET HALVT. (Ja, altså, om halvannen måned ER han “og et halvt”…) Mor motiverer som best hun kan.

Og med det er vi tre brillebrukere her i huset, av fire folk. (Og den fjerde skal henvises til øyelegen for sjekk fra toårskontrollen, for skjeve hornhinner er visst veldig arvelig, så har eldre søsken det, skal yngre søsken sjekkes. Så rundt påsketider mente øyelegen at hun burde kunne sjekkes, lillesøster også.)

Nytt år og nye muligheter

Ja, det er blitt 2013.

Og som jeg skrev få minutter inn i det nye året, jeg har planer om et mer aktivt blogg-år.

Det skal være mer enn nok å skrive om, om jeg bare finner tid til å prioritere det.

Hagebloggingen min, i utvidet form, har fått sin egen plass å være, i Taras Hage. Et og annet drypp om dette kan nå likevel havne her også, tenker jeg. Hus, hage, familie. Rydding, organisering, strikking, grønnsaker og blomster, ungene. Og mye annet.

Men kanskje ikke den mest aktive starten på året likevel, ikke de helt lange og tankefulle innleggene i alle fall. Det er januar. Jeg jobber med regnskap. Det er årsoppgjør. Det er overtid.

Godt nytt år

Da er det 2013.

Et av mine nyttårsforsetter er mer aktivitet her i bloggen. Følg med!

Hell i uhell

Ti minutter tidligere satt vår fireåring på do. Han var heldigvis gått tilbake på lekerommet da lampeskjermen uten forvarsel falt ned.

Hjemmelaget ripsgele

Ja, vi har jo som tidligere vist altså ripsbærbusker i hagen nå. Det er jo veldig kjekt, og det lot meg få muligheten til å gjenskape noe fra barndommen.

Hjemmelaget ripsbærgele.

Man tager dette:

Dvs den ripsen man har plukket mens ungene lekte i hagen og mannen vasket bilen en lørdags formiddag.

Etter litt (kjedeligere enn man husker, muligens fordi det var mamma som var hovedansvarlig) rensking har man da dette:

Dvs, min ti liters panne full av rips, og "ca en cm vann i bunnen så det ikke koker seg fast"

Og ikke så lenge etter har man da dette:

Ifølge mamma tar dette lang tid, visstnok. Da gjorde jeg noe feil, eller så husker hun feil, eller så har min tante som opplevde at det kokte tørt rett i den saken at det går en liiiiiten anselse kjappere med induksjon. Jeg vet ikke, jeg har altså gjort dette for første gang.

Så skal det hele koke enda litt lenger da, til det er mest saft og lite bær. De fleste bærene koker i stykker. De minst modne gikk ikke helt i stykker da.

Og så kommer den fasen jeg ikke har bilder av, for her kom min svigermor på ferievisitt og jeg falt litt ut av stilen med fotogradering underveis. Særlig siden lillejenta mi våknet så jeg gikk på soverommet og svigermor tok styringa på kjøkkenet.

Men altså, det vi gjorde var å sile denne kokte massen med all safta gjennom melsikta. Jepp, melsikta, ikke sånn der tøystykke som det står og renner gjennom hele dagen, men en mye kjappere løsning, som er absolutt helt ok. Presset lett på det og fikk ut safta, kastet resten, og gjentok med neste posjon. Det skulle jeg nok tatt bilder av, men hey, jeg skal nok gjøre dette flere ganger, så kanskje det kommer illustrasjon senere?

Deretter skal det hele kokes opp en gang til. Med sukker.

Og jeg hadde jo altså jaget byen rundt (vel, i alle fall tre butikker) for å finne flytende atamon. Men glemt å kjøpe sukker. Alle har jo sukker i hus, men her snakker vi om 1 kg sukker pr liter gelesaft. Så mye sukker hadde ikke jeg. 

Så vi fortsetter neste morgen. I mellomtiden hadde jeg gelesaften over i plastposer i tomme melkekartonger, så sto de i kjøleskapet. Man kan fint fryse det på denne måten også. Det har jeg tenkt å gjøre i nær fremtid, siden jeg har hagen full av bær, men ikke flere glass. Så jeg koker opp ny runde, fryser, og fortsetter når vi har spist opp det vi har laget så langt. Da er jo glassene klare på nytt.

Glassene kommer fra min, min mors og min farmors samling av passende glass fra det som var tiltenkt glassinnsamling. Ja, sånn til neste år skal jeg samle på glass i passe størrelse. Det er egentlig litt lurt. Det er bare det at dette hadde jeg jo ikke planlagt, når jeg selvsagt kvittet meg med alt av glassinnsamlig før vi flyttet. Alle de fine barnematglassene i passe størrelse.

Disse skal desinfiseres. Eller noe deromkring. De vaskes selvsagt, og legges i varmt vann med litt atamon i. Stekeovnen settes på 100 grader, og inn går glassene. I sånn ca fem minutter. Lokkene koker jeg i vann med atamon.

Og gelesafta med tilsvarende mengde sukker (altså 1 kg pr liter, i mitt tilfelle 2,5 liter/kg) kokes opp, røre rundt til sukkeret er løst opp. Og så tilsette atamon. Etter koking, for det mister effekten ved koking. Og så er det bare å slå geleen over på glass. Da får man dette:

Og dette. Ja, for jeg glemte å nevne den detaljen om at man fjerner skummet som danner seg på toppen ved andre oppkok. Bonusen ved dette, som egentlig er et prik og irriterende å drive med, er at dette stivner fort. Og er deeeeeilig på brødskiva til kveldsmat!

Vi kokte gele på mandag/tirsdag. Vi koste oss med skummet, og har deretter allerede også spist opp det første glasset. Det er mulig det ikke blir så leeeeeeeenge andre runde trenger ligge i fryseren...

Risp i hagen.

Det er noe av det jeg liker veldig godt med det nye huset. Hagen. Det er ripsbuskene som står nederst i hagen.

Vi gjorde jo det stuntet å kjøpe huset utsett, vi sendte mine foreldre på visning. Pappa sier han sa at der var "noen ripsbusker",  i mitt hode hadde jeg lagret det som fire. Jeg fastslo da vi hadde flyttet at det var nok åtte, og ved nærmere ettertelling i dag, noen har vokst inn i hverandre så det var ikke så synlig, men der er nok minst ti.

Langt mer rips enn vi kan klare å plukke og benytte oss av. (Herved inviteres den som måtte ønske det til å plukke rips hos oss. Ført til mølla. Det er dog ikke alt som er modent enda.)

Men det er jo deilig da, å kunne si til ungene at de fritt kan få plukke så mye bær de vil. Egentlig var disse to i sandkassa. Den befinner seg bare noen meter utenfor bildekanten. Men de tar gjerne en liten tur eller tre ned i buskene og plukker seg litt bær underveis.

(Og ja, begge har visst valgt "billy-stil" på hodeplaggene denne dagen, helt ned i øynene.

Røde chilli!

Ikke verdens beste bilde, slett ikke. Tatt med mobilen. Den mobilen som har falt ned så mange ganger at dekselet med linsa på har vært helt av mange ganger, ja og egentlig ikke helt kommer på plass igjen heller. Den mobilen ja. For fotoapparatet mitt har enda ikke dukket opp fra en av kassene. Det ER der en plass, det gamle huset er tomt, og mannen husker han har pakket det, bare ikke hvor. Jeg kan ikke huske å ha sett det de siste ukene før flytting heller, jeg husker tvert imot at jeg IKKE fikk tatt så mange "nå flytter vi bilder" som jeg hadde tenkt, for jeg fant ikke kameraet mitt. Men i alle fall.

Her er det, beviset på at det er mulig å få til noe fra frø man plukker ut av råvarene mens man lager middag.

Her er nemlig røde chili av ukjent type, dvs type “røde chili fra kiwi”. Frø sådd i februar eller deromktring, småplanter fraktet på flyttelasset med minichili på, oppbevart i vinduskarmen, og den har altså klart å produsere to røde chili. Den har mange små grønne, så det blir nok enda flere etterhvert utover sommeren. Men jeg må finne ut av en bedre løsning for oppbinding, for den tipper snart ned på gulvet eller over til siden er jeg redd.

Sånn ellers i grønnsaksverdenen går det ikke så fort fremover her hos oss i år. Jeg drømmer allerede om neste sesong, og alt morsomt jeg skal finne på da. Når jeg ikke er hemmet av “vi skal jo flytte i løpet av året, jeg aner ikke når og hvor…men vi skal flytte.” Og vi har fått oss hus, med hage.

Dette er en tomatplante. den blomstrer ivrig, det gjør den, det er hele fem blomsterklaser på dette bildet, men det er ikke så lett å se. Det er bare det at ia nder hageblogger kan jeg lese om og se bilder av de som har fått årets første RØDE tomater. Jeg har ikke engang grønne minitomater, jeg har bare blomster. Naturen gjør ikke sitt til å bidra til å få opp farta på plantene mine heller. De lider under at jeg sådde sent (vi skulle jo flytte, så jeg hadde ikke tenkt å så tomat, men så gjorde jeg det likevel…) under trange forhold, som de forble i lenger enn anbefalt (vi skulle jo flytte, jeg måtte ha plass på flyttelasset) og ble pottet om til store potter altfor sent (jeg hadde jo ikke tid til å skaffe potter eller gjøre jobben, vi hadde jo akkujrat flyttet!)

Men altså, langtidsmeldingen for midten av juli sier at det skal være stigende temperatur utover i perioden. Mot slutten av tidagersperioden kan vi på den varmeste tiden av dagen se svimlende 15 grader. 17 dersom det mest optimistiske forslaget slår til. Det blir ikke mye tomater av slikt…

Jordbærplantene kom nok også over til sin egentlige plass veldig sent, og ble nok absolutt hemmet i utviklingen der de sto i de små såpottene sine, de har kommet seg veldig når de kom over i gjødslet, næringsrik jord og fikk bedre plass. Men det er ikke kommet noe bær, nei for der er vel ikke egentig sett BLOMSTER enda heller…

Men i vinduskarmen inne har jeg i alle fall to røde chili.

Jeg forsøker igjen

Ja, endelig på nett i nytt hus. Fortsatt tusen ting å gjøre, og lite tid til blogging egentlig, men ettersom jeg uansett bare sitter med pc’n kan jeg likegodt prøve.

Jeg husker ikke hvordan bloggen så ut før jeg rotet den til, å jeg lager heller noe nytt, sånn litt etterhvert. Jeg får ikke alle tingene jeg hadde til å virke, og prøver meg litt frem etterhvert.

Jeg har mange ting jeg vil skrive om, men klarer knapt å koordinere tankene mine. Og ikke får jeg bilder inn heller, for jeg aner ikke hvor kameraet mitt er. Virkelig ikke. Ikke som i at “jeg husker ikke hvilken kasse jeg la det i”, men som i “jeg vet at jeg ikke fant det de siste ukene før flytting heller”. Men gamlehuset er TOMT, så en eller annen plass er det vel.

Tema jeg har å blogge om er jo flyttingen. Det nye huset. Med hagen. Prosjektene jeg ser for meg i huset. Og ikke minst i hagen. Årets grønnsaksplanter. Hverdagslivet vårt. Barnerom. Og utover høsten regner jeg med at strikkepinnene kommer frem igjen, og med dem strikkebloggingen.

Jeg leker atter en gang med tanken om dette med å dele bloggen, jeg har nemlig på en side litt lyst på en “hageblogg”, og dessuten på en “strkkeblogg” som hver av dem kanskje kan interessere lesere for disse tema. Men, altså, så er det det at de fleste leserene mine vel ikke egentlig er “strikkeblogglesere” eller “hageblogglesere”, bare folk som av ulike årsaker leser alt vaset mitt?

Dessuten er det jo en tredje bolk som er minst like stor som strikking og haging, det er jo familielivet. Og strikkingen og hagingen kommer jo absolutt også inn i familielivet. Og det er det som har gjort at jeg har denne sammenblandede bloggen som jeg jo har.

Vi får se hva fremtiden bringer.