Besøk er kjekt. Altså, ja, vi har et noe begrenset sosialt liv, men det er ikke såååååå begrenset at jeg føler behov for å blogge om det hver gang jeg treffer noen andre enn mannen altså.
Men nå var det altså kusina mi, reservelillesøstra mi, forloveren min. Og familien hennes. Dvs samboeren og den vesle sønnen deres, født i mars i år. En baby. En stor gutt, men en baby. Dog en baby som står ved bordet og går så lenge han har et eller annet å holde seg i. Så en stor gutt. Sist vi så ham var han definitivt baby. 2 mnd gammel.
Knerten skjønte ikke helt dette når jeg prøvde å forklare, men syntes det var kjekt med besøk, og gutten fikk kos etterhvert. Han fikk låne litt leker, etter en fase med “den e MIN!” Og vi hadde en koselig middag med svineribbe. Eller, yngstemann fikk potet, gulrot og potetkraft… (opprinnelig sa jeg han kunne få potet, gulrot og saus, helt til jeg smakte på sausen og kom til at den trengte egentlig ikke mer krydder… da slo det meg at den var definitivt saltet, og litt pepper også, fra kjøttet. Og små barn på den alderen der får ikke salt de… Så da droppa vi sausen ja…)
De hadde med seg babysetet til bilen også, de har lånt det nemlig. Og i tillegg til halve ikea og litt sånn, har de med sukkerfri hansa julebrus til min mamma tilbake. (Hun fikk nemlig ikke tak i det der oppe i fjor.) Også tok de bilde av magen min, siden min bror og svigerinne etterlyser slikt… Tenker alle blir fornøyd, det var superkoselig å hilse på dem.
Og jeg fastslo hvor mye lettere det er å ha besøk av småbarn når man har slike. En gang for 3 år siden hadde vi besøk av et vennepar med en ettåring. Vi var barnløse. De hadde med barnestol… Det er enklere nå. Høystol? har, selvsagt. Stellebord på badet nede. Plastfat eller skål? Ja, og skje også. Og flaske, med smokk eller tutkopptopp? Jada, til og mer hukommelse om at de ikke skal ha salt, når man bare tenker seg om… gulpeklut, tøyball med lapp som man kan bite på også.
Det er dumt det er så lenge mellom hver gang vi treffer slekta. Slik er det når man bosetter seg langt unna. Vi trives jo her. Savner nærhet til familie og slekt, men trives godt i hus, jobb og nærmiljø. Men det med avstand til familie merker jeg gnager i bakhodet. I forbindelse med fødselen. Altså, av hensyn til barnevakt. På dagtid er det greit, han er i barnehagen, og kan helt sikkert være hos et av de to alternativene jeg har tenkt på, på ettermiddag/helg, nitt at de er hjemme. Det er natta jeg tenker på, da hadde det vært greit å ha besteforeldre i nærheten som man kunne ringe til og be dukke opp midt på natta for å være der. Knerten er ikke vant til noen andre enn oss på kvelden, natta og om morgenen. Han hadde nok akseptert besteforeldre, jeg er noe mer tvilende til nabo-løsninger der, for å si det mildt… Dette tenker jeg ganske mye på, men har ikke funnet noen god løsning. Lenge til februar/mars, så vi får nå bare tenke…
Har jo den ekstragreia om at jeg forventer en hurtig fødsel da, Knerten er jo født på 5 timer, så vi regner ikke med å ha god tid på å ordne det når det kommer til stykket. Men ettersom søsken på fødeavdelingen neppe er populært er jo worst case scenario, som vi må ta inn over oss, at jeg drar, og mannen ikke… Den tanken liker jeg ikke, da har jeg ikke lyst å dra jeg heller sa jeg oppgitt til mannen, men han lo. Å ta mot henne her hjemme var liksom ikke helt planen da, og det har han jo rett i. Det kunne nok gått fint på mange vis, men jeg foretrekker nok sykehuset. Så da må jeg jo dra. OG satse på å rekke frem. Heller hjemmefødsel enn transportfødsel.
Men nå har jeg rotet tankene langt bort fra besøket gitt… Jaja… ha en fortsatt fin lørdagskveld!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar