Å ta tilbake trilleturopplevelsene

Ja, det var målet mitt når jeg gikk trilletur onsdag formiddag. Å ta tilbake KOSEN, den trivelige opplevelsen av en trilletur med min sønn.


Vi har hatt mange slags trilleturer de siste 19 månedene. Den første trilleturen, to meget stolte foreldre med en nyfødt liten baby nedi vogna, mang en tur for at babyen skulle sove. Etter hvert avanserte jeg med å gå på fellestrilletur sammen med noen fra barselsgruppa. Ja, vi hadde jo en del trilleturer ned til barselsgruppemøte på helsestasjonen også. Vi hadde våre ”ut og trille for da slutter han å hyle”-turer, og våre små snarturer på butikken. Vi hadde lange trilleturer, alene eller sammen. Vi har hatt søndagsturer, med stopp på en og annen lekeplass, vi har hatt våre turer til Janusfabrikken, med eller uten besteforeldre. Vi har hatt turer i solskinn, i regn, i snø (myyye snø i det siste). Vi har trillet til åpen barnehage sammen med ei fra barselsgruppa, og alene. Vi har hatt turer på flere timer, og turer der jeg har snudd halvveis nedi bakken fordi han sovnet. Mang en tur på butikken, hvor han sovna på vei hjem.

Men i det siste har vi hatt frustrasjonsturer. ”Nå MÅ du sove”-turer. Med en gutt som vrir seg løs fra (de løse) selene, insisterer på å sitte selv om vognryggen er lagt ned, henger med hodet ut fra under regntrekket, og poengterer at han blir våt… (Ja, for en del av disse turene sammenfalt med at Bergen fikk like mye nedbør i mars som i hele desember, janaur og februar til sammen) Ja tenk, mamma er også en anelse våt og kald, du BLIR våt når du henger ut slik, men du har i det minste et tak over hode om du vil, len deg tilbake, du skal SOVE NÅ!

Sinna og frustrert mamma med en gutt som enten bruker veldig lang tid på å sove, eller ikke sovner id et hele tatt, men ender på soverommet med pappa og ei eventyrbok. Eller mamma og ei eventyrbok den siste gangen, for pappa var på jobb.

Dette orker jeg ikke lenger. Jeg vil ha tilbake KOSEN i trilleturene våre. At det skal være en koselig opplevelse for både liten og stor.

Så i stedet for å si til min sønn at vi skulle ut på en tur for å sove, så sa jeg vi skulle ut på en trilletur for å se på husene og bilene og kanskje en pusekatt? Pusekatt er et av favorittordene for tiden, og han kommenterte mang en pusekatt (uten at jeg så noen av dem) på tirsdagens frustrerte ”nå skal du sovetur”, som var meget pratsom fra guttungens side… Vi skulle først en liten tur på butikken, og deretter gikk vi en lengre tur. Vi så på bilene, på trærene, på barna i barnehagen som lekte når vi gikk forbi. Vi så på vannet som rant nedover ”fjellveggen” ved fortauet, og på gravemaskina ved butikken. Inne på butikken så vi BABY! (bilder av unger på bleiepakkene) og såpe, og jada, PUSEKATT (kattemat) og pølser og banan. Han begynner å bli flink å prate. Vel ute igjen så vi litt mer av gravemaskina, og betongbilen som jobbet på andre siden av veien. Vi så bråkemaskiner (sannelig om jeg vet hva den heter, men den bråket infernalsk, borret i stein tror jeg…) og gravemaskiner ved skolen. I stedet for å tenke at sånn som disse bråker får han jo definitivt ikke sove, fokuserte jeg heller på å snakke om at de jobbet og bråket. Det begynte å regne litt, så regntrekk måtte på, men jeg trakk ham godt opp og kallesja litt bak så han skulle se, for det var bare duskregn. Vi snakka om badene som var brune, men det ville komme nye grønne når våren fikk skikkelig tak. Flagget på halv strang betyr at noen er død, forklarte jeg også. Alvorlig så han på meg og svarte ”Ja!” etter endt forklaring, men egentlig tror jeg nok at både flagg på halv stang og grønne blader til våren gikk litt over hans hode da, han er tross alt bare 19 måneder, men han liker å høre mamma snakke til ham 

Vel tilbake ved barnehagen viste han en stor grad av innlevelse og personlig logikk. Barna var nemlig borte, og siden klokka var rundt 12 forklarte jeg min sønn at barna nok var inne i barnehagehuset og spiste. Da ser han på meg og sier ”pølse!” Jeg stilt meg noe tvilende til om barnehagebarna egentlig spiste pølse til lunsj, men jo, det gjorde de nok. Etter litt kommer det ”Sitte stolen! Spise pølse!” Ingen tvil, barnehagebarna sitter i stolene sine og spiser pølse.

Guttungen begynte å bli litt trøtt nå, så jeg sa at det var helt lov å lene seg tilbake og slappe av, ja, skulle han sovna var det nå greit det også. Det gjorde han dog ikke, men det var greit det. I stedet for å i mitt indre se for meg ”jeg skal sette på vaskamsskina, tømme oppvaskmaskina, få i meg lunsj og kanske slappe litt av på sofaen” mens min sønn skulle sove i vogna, så jeg for meg en tur ned på soverommet, hvor jeg kunne trekke dyna mi over meg mens jeg leste eventyr til han sovna. Deretter kunne jeg sette på vaskemaskina, og få meg litt mat.

Det var en god hjemmemamma-formiddag.

Ideelt sett burde jeg her videre kunne fortalt at jeg tok med min sønn på badet for en tur på potte, før vi gikk på soverommet, leste resten av ”Gullhår” og litt av det neste eventyret, og at jeg deretter forlot min sovende sønn i sengen sin. Eller vår.

Men sannheten er nok litt annerledes. Vi gikk på badet, men instruksen var klar: NYE BLEIE! Ikke aktuelt med noe pottetur nei. Jeg leste vel og merke resten av historien om Gullhår. Til en gutt som ikke var helt enig med seg selv om hvilket seng han skulle være i. Det var nå greit nok, men han skulle nå helst ikke ligge i noen av dem. Han skulle gjerne danse! Se ut vinduet, kanskje der var en pusekatt? Eller ”inge(n) pusekatt”. Sove var lite aktuelt. Helt uaktuelt, faktisk. Vi endte opp med å gå oppigjen på stua, spise lunsj sammen, leke litt, gå på badet igjen da han kom bort til meg, trykket litt og sa ”potte!” Da fikk han ut alt som skulle ut på potta, han skulle visst bare bestemme selv. Med magen fylt opp med mat, og tømt for ferdigbehandlet mat, og klokka som faretruende nærmet seg tid for å stå opp igjen burde han jo definitivt være trøtt, mente jeg. En ny tur på soverommet, og en relativt kjapp retrett, det var rett og slett bare ikke mulig. Til gjengjeld gikk det ganske kjapt å legge ham på kvelden. (I går var det mannen som var hjemme, jeg fikk en mms etter lunsj med bilde av en sovende gutt i sengen sin. Til gjengjeld tok det lengre tid å legge ham i gårkveld. Men 19 mnd er vel ”litt” tidlig å droppe dagsovingen… (Vel, hans mor droppet vel egentlig dagsovingen sånn rundt ettårsalder da, men slikt er jo slett ikke normalt!”) Vi får se hva påskeferien bringer av merkelige sovevaner den neste uken.

Men jeg fikk i alle fall tatt tilbake trilleturene. Trilleturkosen. Den positive opplevelsen. Og det var en god følelse!