Livet SKAL gå videre. Grønnsakene vokser.

a, jeg har bestemt meg. Stillheten skal ikke lenger råde her i bloggen. Det dreier seg på ingen måte om at jeg har glemt. At jeg ikke er lei meg lenger. At jeg ikke lenger tenker på det som har skjedd, mange ganger om dagen og natten. Det betyr bare at jeg har bestemt meg for å ta fatt på fortsettelsen. For livet skal gå videre, og da skal jeg spre kjærlighet og glede. Til dem jeg er glad i, og smådrypp til andre som måtte finne glede i det jeg finner på.

Og noe av det min sønn setter veldig stor pris på nå om dagen, det er grønnsaksplantene våre.

Vi kom hjem fra ferie tirsdags kveld. Jeg var i elendig form, frøs så jeg hakket tenner (nei, her var ikke kaldt, jeg var syk) hodepine, svimmel, you name it. Mannen bar inn fra bilen, jeg satt under et pledd og varmet meg med lillejenta, til han hadde fått inn det vi trengte for å legge Knerten. Så fikk vi gutten i seng, og jeg tok meg en lang, varm dusj. Sånn at jeg tilslutt ble litt varm inni meg for ei lita stund.

Mens han bar inn ting kom han til å se ut det lille vinduet fra lekekroken, hvor han har utsikt til grønnsakene våre, og utbrøt “for en jungel!”

Slik så det ut før vi dro, det var da en liten jungel dette også. Dvs, dette var før jeg hadde båret ut de minste to paprikaplantene, og hentet sukkerertene fra fremsiden av huset (hvor de var under tak og derfor ikke ville få noe glede av det varslede regnværet som skulle ta seg av vanningen i vårt feriefravær)

Dette er det synet min mann omtalte som jungelen. Ved nærmere ettersyn er det en del som har vokst litt ja.

 

 

 

Den tomatplanten som sto inne og vokste ut av vinduet. Den er nå vesentlig høyere enn meg, faktsik. Den fortsetter opp under taket her. Men dessverre har toppen knukket, siden den ikke hadde noe å støtte seg til, så jeg er usikker på om den kommer til å vissne der oppe, der er masse små tomater, og en blomsterklase som skulle blitt tomater, som i så fall faller fra. Bladene er litt lysegrønn, de har ikke helt for vane å trives med å pottes om plantene mine… Men alt i alt er den stor, og har mange tomater og blomsterklaser på seg, så det blir spennende å se hvordan den utvikler seg etterhvert.

 

 

Tomatplanten i hjørnet, den som har stått ute lengst, ser frisk og fin ut, den er også høyere enn meg, men svigermor har knyttet den fast i veggen rett og slett, så der står den greit. Den er selvsagt helt utav alle proposjoner, og har fått langt flere “topper” enn den skal, men sånn er det nå bare. Jeg har tatt en alvorlig runde med å knipe “tyver” etter ferien, noen var blitt litt store også.

Men den bærer frukter. Dette er bare et knippe av de blomster/fruktklasene som finnes på den, de som har kommet lengst.

Men som bildene viser, alle tomatene er grønne. Og som Knerten vet, de må bli røde før vi kan spise dem. Det spørs om sommeren varer lenge nok til det…

Det som vel vakte størst glede for meg var dette synet, som jeg registrerer at nesten ikke er mulig å se på bildet, man må kanskje vite hva man ser etter, men ca midt på bidet, rett til vesntre for stammen er der en grønn klump. Det er en liten paprika! Og den andre store paprikaplanten har også en minipaprika på seg! Endelig faller ikke bare blomstene av med stilk og det hele, det blir frukt! (eller, grønnsaker da)

 

Dette var vel Knerten sin største glede, ferdige sukkererter! (Men hva er det som har hendt til venstre her? Jeg, eller Knerten da, plantet et frø fra posen med sukkererter-frø der også, men dette er åpenbart noe annet…)

Han fikk smake en med en gang, og senere på dagen ser han på faren og sier at han vil ha en sukkerert til. “Har vi det i kjøleskapet da?” spørr faren, og gutten smiler over hele seg når han sier “nei, de er der ute på altanen!”

Og det litt uklare bildet her, det viser at den eneste jordbærplanten som ser ut til å bli noe av, har fått en blomst. Det ser ikke ut til at vi blir selvforsynt med jordbær av dette, akkurat.  Men det er jo heldigvis heller ikke poenget. jeg håper bare det blir mer enn en jordbær, for jeg fikk smake noen av svigermor sine i ferien, og de var gode, men de er SMÅ, så om vi må dele den i tre for at alle skal få smake (mikro får nok ikke smake, eller, det blir vel ikke evt moden før hun er gammel nok?) så blir det ikke store biten på hver, altså.

Sånn, det var det første innlegget om “det som ikke er viktig, men egentlig er det likevel” i denne nye tiden. Dette ER nemlig viktig for den gleden jeg vil skal prege hverdagen mine barn vokser opp i. Noe av det kjekkeste Knerten vet er når han får lov til å vanne grønnsaksplantene “for de er jo så tørste”, og smake på sukkerertene, og glede seg til tomatene blir røde.