Ut på tur.

-Mamma, nå kommer fiskene i vannet!

-Mamma, nå er det grevelang

-Mamma, de sier dum og deilig!

Vi har kjørt tur/retur Bergen-Ålesund med Knutsen&Ludvigsen i cd-spilleren. Mor og far synger med mens greveling, grevelang glir over i “Eg ve te Bergen”. Mens vi kjører nordover er det med et noe skrått blikk på hverandre vi synger akkurat den setningen. Er det dit du vil? Vi kjører jo derfra. Vi er ikke suuuuupermotivert for turen. Jo, vi har lyst, selvsagt. Vår niese skal døpes, selvsagt vil vi komme. Vi skal kose oss med familien i noen dager, selvsagt gleder vi oss. Det er bare det at det er 37 mil å kjøre oppover på fredag, og de samme skal vi tilbake på mandag. Og dette er tredje gangen på like mange måneder vi kjører disse milene. På vinterføre.

På vei tilbake på mandag er det enda en gang

-Mamma, nå kommer fiskene i vannet, igjen! Og joda, vi synger med. igjen ser jeg skrått på mannen, for han lengter da vitterlig ikke etter noen han kan prate i munnen på, som han ikke prater hull i hodet på, fordi de prater like mye selv. Min mann er ikke en mann som prater hull i hodet på noen, garantert. Han tenker sikkert om meg noe av det motsatte, at jeg absolutt kan snakke hull i hodet på de fleste. Så vi ve te Bergen, ve te Bergen med det samme! Ikke minst fordi det er der vi faktisk bor, og vi vil hjem. Vi er slitne, ungene er trøtte og lei. Vi vil hjem.

Men sånn mellom disse to dagene med langkjøring så har vi jo fått kose oss med familien, Knerten har vært på akebretttur til butikken med morfar, vi har vært i barnedåp, Knerten registrerte at kusina hadde pynta seg! (Ja, vi forklarte at den samme kjolen pyntet lillesøster seg i da hun ble døpt. Ja, og at den faktisk ble laget til at HAN brukte den når han ble døpt! Stor stas!) vi hadde “Knerten blør neseblod, kan ikke fordra at mamma prøver stoppe det/begrense skadene med et papir” på toalettet i kirka, iført bunad (meg) og festdrakt (ham) og kom fra det med blod på skjortene våre begge to…  Derved var det på en måte like greit at jeg aldri fant den egentlige bunadsskjorta mi.

Den egentlige bunadsskjorta mi vet vi sist var i bruk i juni 2010, når min mor var i to konfirmasjoner på ei helg, da lånte hun den. Både hun og jeg er ganske så sikker på at hun har levert den tilbake, for lenge siden. Vel, neste gang jeg brukte bunad var i Mikro sin dåp, og da hadde jeg “ammeskjorta”, dvs den gamle, noe utslitte, bunadsskjorta mi som mamma har sydd om så den kan åpnes forran (egentlig skal den nemlig trekkes over hodet, og det er veldig lite ammevennlig…) Og denne hadde jeg påfølgende 17. mai også. Og altså, så har jeg ikke hatt bunad siden, og den egentlige skjorta mi lå ikke på plassen sin når jeg kom for å hente den torsdag. Heldigvis hadde jeg jo fortsatt ammeskjorta, så da ble det den. Så er det ikke 100% krise dersom jeg ikke får den heeeeeeeeeeeeelt ren, kunne jeg tenke, der jeg sto med bloddråper på skjorteermet.

Men jeg bør finne den egentlige skjorta mi til 17. mai, tenker jeg.

Vel, vi har i alle fall vært på tur i helga. Og nå er vi hjemme. Bloggen vil nok få et par oppdateringer, jeg har planer om å så litt, nå som vi er hjemme. Og så skal jeg strikke ferdig den kjolen til Mikro sin ettårsdag, så da kommer det nok bilde av den også etterhvert. Ja, også er vi godt igang med årets “365 ting ut av huset”-greie, men som de tidligere år, jeg er ikke så god på å huske å skrive det ned underveis da. Men jeg husker noen ting i alle fall, så det kommer nok et innlegg om det også snart.