Ja, for hverdagen har vært fraværende litt lenge her. Påska er over for lenge siden for alle og enhver, menfor oss varte unntakstilstanden litt lenger. Mine foreldre kom nemlig på besøk på onsdagskvelden, og var her til i gårkveld. Og nå er vi her alene, guttungen og jeg. Etter først ei drøy uke hos svigermor, og så fire dager med mine foreldre hjemme hos oss.
Det er litt tomt, men litt godt. Guttungen så opp trappa og lurte på om ikke morfar kom snart, når vi hadde stått opp. Jeg forklarte at mormor og morfar dro jo hjem til huset sitt i går, han vinka jo til dem når jeg kjørte dem til flyplassen. Og nå er morfar på jobb. “Jobbe med ved!” fastslo guttungen, han har nemlig hjulpet morfar med å bære ved han, jobbe med ved. Så han vet at morfar jobber med ved, nemlig! (At han normalt sett jobber på et kontor har gått barnebarnet hus forbi)
I dag dropper vi den åpne barnehagen, selv om det er lenge siden vi har vært der. Men ute skinner sola, og den barnehagen er bare inne. Guttungen elsker lekeplassen! LEKEPLAST roper han med stor jubel om han skjønner at han skal ut. Og skuffelsen er stor dersom vi skal noe annet. Han sto klar med bøtte i en hånd, lekebil oppi den, og sitteunderlag (kalde benker…) i den andre, når vi skulle svippe mannen på togstasjonen og handle brød til frokost…
Jeg har en herlig sønn, med et overraskende stort ordforråd som vokser dag for dag. Forståelsen for sammenhenger er god, og mor er imponert og stolt. Og til tross for at han altså “bare går hjemme” og altså ikke får den stimulien unger ifølge mange trenger, fra barnehagen, så er han en selvstendig fyr som rusler rundt på lekeplassen og koser seg, gjerne vil leke med de andre, og villig deler lekene sine med dem. (Mens de små barnehageungene snakker mindre og holder seg nær foreldrene sine, som forøvrig ofte stusser når jeg svarer på hvor gammel han er…)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar