fredag 20. januar 2012

Men i dag var jeg tidsnok.

Og dertil er toget fem minutter forsinket, så jeg rekker det med god margin.

Sånn er tilfeldighetene.

torsdag 19. januar 2012

5 meter for sen.

Ja, akkurat det. Vi våknet tidelig i dag, ettersom både storebror og lillesøster mente det var morgen, før vekkerklokka var enig.

Men vi fikk dem til å leke i senga, tok oss god tid på morgenen, kokte egg til frokost, og siktet meg inn på et tog tidligere enn vanlig.

Somlet åpenbart litt for mye, så jeg oppdaget toget på vei inn på stasjonen når jeg låste bilen. Og satte opp farta. Og var ca 5 meter unna når jeg kom opp trappa akkurat i tide til å se at toget kjørte fra meg. Våken så mye før vanlig, og ikke noe tidligere på jobb.

Det er i grunnen veldig kjedelig.

lørdag 7. januar 2012

Jeg planlegger visst årets grønnsaker…

Ja, når sykdommen som preget årets start for min del slapp taket, og roen senket seg etter den kjempelange ventetiden på legevakta med Knerten, så snek det seg en tanke inn i hodet mitt.

Grønnsaksplanter.

Jeg husker det jeg lovet meg selv i fjor, at “neste år skal vi så tidligere”. Og neste år, det er nå det. I fjor kom noen av frøene i jorden helt på slutten av den anbefalte såtiden. Det medførte at vi knapt rakk å få modne grønnsaker før sommeren var over. Så jeg tenkte å være litt tidligere ute i år, sånn at plantene er kommet lenger i prosessen når sommervarmen forhåpentligvis starter modningen, og vi kanskje kan få litt bedre resultater.

Dessuten skal jeg være flinkere til å passe på dem, i fjor fikk tomatplantene mine for mange stammer, jeg knep ikke godt nok av tyvene, og ikke toppet jeg dem heller, så de ble kjempestore og fikk masse, masse blomsterklaser, og ikke nok energi til å lage modne tomater av dem. Bedre med færre blomster, men flere tomater som kan spises.

Også vil jeg plante litt mer av noen ting, særlig jordbær (som ble plantet for sent, og det ikke ble noe resultat av) og salat (vi fikk bare en salatplante, det ble ikke nok til mange middager, gitt)

Vi skal ha sukkererter i år også, for det var enkelt, og vi hadde suksess med dem. Jeg VIL ha tomat også, selv om det var mye jobb og mye styr. Jeg lurer dog på å kanskje finne en busktomat-type, som ikke blir så ekstremt stor…

Jeg gleder meg til å inkludere Knerten i planene, han hadde stor glede av det i fjor, særlig når frøene var blitt planter han kunne vanne. Hele sommeren var det fast “jobb” når han kom hjem fra barnehagen, ut på verandagen og sjekke hvilke blomster som var tørste, og vanne dem. Og å få plukke sukkererter på altanen og spise dem, det var stas.

Men, jeg må nok smøre meg med litt tolmodighet enda, de posene jeg har fra i fjor (for jeg brukte ikke alle frøene av noen av typene) antyder tidligste såtid for forkultivering i februar. For dem som har et oppvarmet drivhus de kan sette ting ut i, kan man nok begynne tidligere, men for dem av oss som etterhvert skal flytte plantene fra vinduskarmen til “en solrik plass litt i le” ute i friluft, er det jo greit at de ikke vokser seg FOR svære før det er varmt nok ute også. Det var jo et problem med fjorårets tomatplanter, de vokste seg ut av vinduskarmene mine…

Det er ikke helt lett å bedrive grønnsaksdyrking på verandaen i et rekkehus på vestlandet, hvor sommeren sliter med å nå “minst 8 grader på det kaldeste” mer noe mer enn et par uker på midten, om man er heldig, og når man i tillegg finner på å reise bort nettopp på den tiden, og ikke har naboer man føler man kan be om å vanne dem (og verandaen bare har tilgang via stua) så kan man jo egentlig bare være glad for at det regnet såpass mye på sommeren at naturen tok seg av vanningen på egenhånd. Dog ble det altså lite modning av denslags.

Men vi prøver igjen i år også. Vi gjør nok det, og det kommer til å bli blogget om ja, som tidligere lovet. Og jeg gleder meg. Men  jeg må visst vente litt. For første del av januar er visst liiiiiitt tidlig for prosjektet mitt. Men bare vent, om en måned eller to skal det spire og gro!

torsdag 5. januar 2012

En lang kveld på legevakta

En så lang en at den ikke gjenfortelles før neste dag.

I går klarte Knerten under lek å få en pinne på øyet. Jeg fikk derfor en sms fra barnehagen om at kanskje vi burde komme og se på det (??? SE på det? Enten ber de meg hente ham, eller så vurderer de det som at ting kan tas til vanlig hentetid, mener jeg) jeg hentet ham nå hjem. Det virket greit nok, han hadde sluttet å gråte, og klage over vondt innen jeg kom. (Uheldig med når meldinga kom, tre minutter før toget gikk, så det hadde jeg ikke sjangs til å nå, derved først tog en halv time etter at jeg fikk beskjed, og deretter ca 15 minutter til før jeg var i barnehagen. Denne gangen greit nok, men når de ringer og ber meg komme etter en syk gutt føles slikt lenge!)

Etter middag kom det litt puss ut av øyekroken, med litt rusk i. “Så flott at kroppen rydder opp selv”, tenkte vi. Litt etter kom det mer, så da tvang jeg meg til å få se litt nærmere på øyet, om der var mer rusk. Ikke som jeg kunne se. Men det kom mer puss. Ok, dette er ikke normalt. Kjapp sjekk med det o’store internett som kunne bekrefte at joda, når unger har fått pinner og denslags på øyet skal man kontakte lege for å sjekke om det er blitt rift på øyet. (Dersom dette altså er normal prosedyre burde da barnehagen heller sagt det enn å be meg se på det, og kommentere at de synes det så flott ut nå, så det gikk nok bra?) Ok, vi kontaktet legevakta, som var enig, kom inn for en sjekk.

Vi dro hjemmefra sånn ca klokka seks. Vi meldte oss i luka og fikk beskjed om å sette oss og vente. Der var ganske mange fra før.

Jeg er helt klar på, og det mente jeg også underveis i går, at jeg absolutt foretrekker et legevaktebesøk hvor årsaken til vår tilstedeværelse ikke er så alvorlig at vi gis prioritet. Jeg har vært med på varianten “sykepleier i telefon ber oss dra til vår lokale legevakt med en gang, hun skal gi dem beskjed. Vi ankommer, skysses rett inn, forbi hele køa og kommer ut derfra få minutter etter ankomst, med papir som sier at vi er innlagt på barneavdelingen, vennligst kjør til sykehuset.” og foretrekker absolutt friskere barn enn det.

Men likevel. Når vi hadde sittet der et par timer, begynte det å føles litt lenge. Klokka passerte åtte, halv ni, ni… faktisk skjedde det ikke noe mellom åtte og halv ni sånn ca, for da spiste legen. ja, for all del, legen trenger mat, jeg skjønner den altså. Men tiden på venterommet føles litt lang da. Men vi ventet. Klokka ni trøstet jeg med med at de stenger jo klokka ti! (Og stopper inntaket av nye pasienter når de ser at de ikke rekker flere) Litt etter halv ti hadde min kjære sønn sagt at han HADDE hørt dama i luka si hans navn (ramset opp sitt fulle navn) mange ganger. Men det hadde hun ikke sagt. Men SÅ, endelig. Det var vår tur, vi fikk slippe inn “i det indre venterommet”. Dit vi ble sent direkte dengang vi kom med Mikro som hadde RS. Der sitter det to andre pasienter nå. Den som er hos legen kommer ut, neste går inn, og sånn går det nå. Ca ti på ti slipper pasienten før oss inn. Jeg slutter herved å se på klokka, snart er det oss. Heldigvis skulle ikke den før oss være der så lenge (enkelte var jo inne kjempelenge, det hendte det gikk en halvtime mellom hver gang noen kom ut…Det er bare en lege der.)

Og endelig fikk vi slippe inn til en vennlig og grei lege, som undersøkte øyet han, hadde på fargestoff og lyste. Knerten kneip igjen øyet så hardt han kunne, men ble da etterhvert lokket til å åpne det nok til at legen fikk titte, og han fant heldigvis ingen rift. Just in case fikk vi med en resept vi skulle innløse dersom øyet var dekket av puss og guff i morges, men det var det heldigvis ikke.

Vi var hjemme ca 22.30. Da hadde vi hatt en superkjapp stopp på butikken siden vi ikke hadde melk i huset, og brukt ca 30 minutter på kjøringen til og fra legevakta. Men altså tilbrakt ca 4 timer på legevakta.

Det kjenner jeg er godt over min smertegrense for hva som føles “greit nok” som ventetid med barn. Den grensen gikk nemlig sånn rundt et par timer, fant jeg ut. Fire timer er lenge. Lenge.

Sent, men godt kom da ungene tilslutt i seng, og Knerten fikk være hjemme i dag selv om han var frisk, rett og slett fordi han sov så lenge, og vi ville ikke vekke ham, han hadde vært våken helt til vi satte oss i bilen, det var mange timer etter hans leggetid.

Men litt lærte vi da denne gangen også:

1)Konsuler det o’store internett litt tidligere om hva som er korrekt prosedyre etter aktuelle hendelser, så kommer man seg til legen FØR middag, og kommer kanksje hjem litt tidligere

2)Vurder om barneklinikkens kveldspoliklinikk kan være en mulig løsning. Denne tar seg ikke av skader som krever at de må sy, gipse, bedrive kirurgi etc, men for sykdom (og helt sikkert sjekke øyne for rift vil jeg tro) fungerer de som legevakt for barn. Og har et venterom som er tilrettelagt for barn. Det har nemlig IKKE vår lokale legevakt. Der eksisterer fem bøker for barn, hvorav en har alle sidene sine, det er en meget sær, depressiv bok jeg slett ikke helt vet om er ment for barn likevel, og slett ikke egnet for min treåring i alle fall, ei godnattsangbok (og uansett hvor mye ungene trenger å sove, så setter jeg meg ikke til å synge godnattsanger jeg ikke kan på et venterom fullt av folk) og altså tre bøker med varierende andel av sidene sine mer eller mindre hele. Heldigvis setter Knerten like stor, om ikke større, pris på å si hvem sine bokstaver han finner i ukebladenes overskrifter… Men jeg vet at på barneklinikken er der biler… lego… leker… for det er tross alt syke BARN de er der for. Fire timer der hadde antakelig vært mer levelig. Der er mange flere pasienter, men til gjengjeld er der flere leger også.

tirsdag 3. januar 2012

Nytt år, nye muligheter

Ja, det er blitt 2012. 2011 er historie.

2011 var et år som de fleste av oss vil huske for en forferdelig handling midt i sommerferien, noe som nok endret noe i vår virkelighetsoppfatning. Om vårt syn på trygge, lille Norge.

Uten tvil gjelder det også meg, at det er noe jeg husker. Noe som berører meg sterkt, ikke minst fordi jeg har en kusine som var der. Som overlevde. Heldigvis.

Men på samme måte som jeg bevisst valgte å blogge videre om hverdagen etter en liten tenkepause, fordi livet SKAL gå videre, og fordi det som skjer i våre liv er viktig, fordi det er det som er våre liv, er det andre ting jeg ønsker å fokusere på, når jeg tenker tilbake på 2011. Ikke fordi jeg glemmer, men fordi jeg ikke vil la ham vinne mitt sinn. Faktisk fordi jeg ikke vil glemme de gode tingene.

I 2011 ble jeg mamma til en liten datter. Vesle Kristine, som nå har passert ti mnd. Hun er en solstråle som smiler bredt, og ikke lenger tannløst, ettersom hun i juleferien fikk sine fire første tenner. (Vel, sine første tre, den fjerde fikk hun i går)

I 2011 ble jeg også tante for andre gang, da min svigerinne fikk en liten datter for snart tre mnd siden.

I 2011 plantet jeg grønnsaker for første gang. Og blogget en god del om det.

Og mye annet skjedde. Av små og store ting. Gode ting. Og mindre gode ting. Og triste ting. For sånn er livet.

Og nå er det 2012. Nytt år, nye muligheter.

Hvilke muligheter? Vel, jeg har allerede begynt å planlegge årets grønnsaksplanter, og en ting er sikkert, jeg vil gjerne prøve igjen, og jeg vil gjerne prøve en annen type tomatplanter som ikke blir så enormt høye, det var nemlig en stor utfordring å holde dem oppreist. Men det er vel 5 frø igjen i pakken, så jeg ser ikke bort fra at jeg vil prøve noen av disse i år også. Og jeg skal plante mer jordbær, og mer salat. (for jeg fikk bare en plante av hver av disse, det ble ingen jordbær og bare et par salat-serveringer) og mer sukkererter, det var det vi hadde størst suksess med, og Knerten elsket å plukke sukkererter og spise. Og kommer nok til å blogge om det underveis.

Jeg har et par strikkeprosjekter på pinnene, og flere planer i hodet. Jeg har definitivt planer om å blogge dem også.

Ja, for jeg har en definitivt klar plan, nyttårsforsett eller noe sånn, om å få liv i denne bloggen igjen, etter at den har lagt litt øde i slutten av 2011. Nå er det 2012, og nye muligheter!

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...