Dressen er ferdig!

Ja, da er endelig ulldressen ferdig strikket. Og alle trådene festet.

Så da er gutten klar for vinteren. Hvilket er på tide, siden minusgradene definitivt er på plass. Det er kaldt nå. Da er det godt med en god ulldress. Har faktisk ikke prøvd den på ham enda, så jeg håper den passer da…

Jeg synes på en måte frgespillet synes bedre på bilder enn når man ser på den, men faktum er, registrerer jeg når jeg nå ser den på avstand, at det faktisk er det som skal til. Avstand. Det neste bildet illustrerer jo også det ganske godt, egentlig.

I alle fall en fargerik dress, som jeg mener er unisex i fargene, så lillesøster kan arve den om et par år.

 

Og så altså et nærbilde av knappene. Små blomster, som ikke er de letteste å få gjennom hullene, men som fikk en stykk godt fornøyd gutt til å utbryte: “Oi, den e(r) fin, jo!”

Og det er egentlig mamma’n enig i, det ble en fin dress! Så håper jeg den er varm og god også.

Halsen ferdig i det minste

Ja, da er en svært enkel hals, strikket med tykt garn på tykke pinner.

Den er helt uten oppskrift, bare fritt etter eget hode og justert underveis, fordi den ble litt større enn tiltenkt. De øverste/nederste (etter preferanse) 2-3 cm er derfor litt videre enn resten. Egentlig ganske greit. Den er litt lavere enn jeg anser som optimalt, men garnet tok slutt. Den er 12 cm høy, mange synes kanskje det er nok, ettersom den er ganske tettsittende? Jeg minnes at min bror mener jeg har unormalt lang hals…

Ja altså, tettsittende, omkretsen er ca 45 cm, litt mindre enn tilsiktet. Men siden den er meget fleksibel, ribbestrikket som den er, er det absolutt ikke noe problem. Jeg tror den skal varme godt i de kalde dagene som er meldt.

Fabulerer på å strikke flere, andre farger, litt andre “mønster”, vi får se. Litt kjedelige som mulige julegaver, gjerne. Og for “simple” for salg tipper jeg, mannen takler ikke noe rundt halsen, og grense for hvor mange jeg trenger.

Dressen er så godt som ferdig, men der er ca tusen tråder å feste, så nå gir jeg meg for i kveld. Jeg fordrar ikke å feste tråder, og det er så MANGE av dem! Så bilde av den kommer ikke før i morgen.

Av og til skulle jeg ønske togturen til/fra jobb var litt lenger.

Ja, altså, jeg ønsker meg ikke lenger vei til jobb. Bare at togdelen av den var lenger. Det tar meg en halvtime fra jeg går hjemmefra til jeg er på kontoret på morgenen. Hvor lang tid det tar hjem er helt avhengig av om jeg skal hente Knerten i barnehagen, handle etc, men den effektive reiseveien er altså en halvtime. Av dette er selve togturen 7-8 minutter. Toget er nemlig effektivt rett gjennom fjellet. Det hadde tatt mye lenger tid å kjøre rundt.

Turen til jobb består av å kjøre til togstasjonen, det tar  meg vel 6-7 minutter, parkere og gå inn på stasjonen, det tar et par minutter det også. Så setter jeg meg på toget, og det helst et par minutter før toget skal gå, jeg har en avtale med bekkenet mitt om at jeg ikke gjør noe dumt, så gjør ikke det noe dumt. Å løpe etter toget er å gjøre noe dumt, så slikt bedriver jeg ikke, derfor vil jeg helst ankomme perrongen før "dørene lukkes" kan høres... Så tar altså selve togturen ca 8 minutter, og deretter bruker jeg 10-12 minutter på å gå til jobb. Det er jo ikke så ille reisevei til jobb det altså. Men jeg skulle ønske togdelen var lenger.

For på toget strikker jeg. Iskald kommer jeg inn på toget og kjenner varmen omslutte meg, jeg finner meg et sete, tar av meg hanskene og plukker frem strikketøyet mitt. Akkurat nå er det ganske deilig å ha et ganske stort ullteppe å strikke på, det varmer litt i fanget der det ligger, selv om det begynner å bli litt vel stort. (Men det gjør ikke noe, jeg gjør det nok ferdig i morgen på legekontoret likevel, så jeg skal ikke dra det med meg på toget stort mer)  Fingrene varmes av ullgarnet som glir over pinnene. Teppet blir et par pinner lenger mens tankene flyver avsted, og toget raser gjennom tunnelen. Bare avbrutt av at kontrolleren komme for å se på togkortet mitt at det er gyldig. Men så altfor fort er vi fremme, strikketøyet må pakkes ned i veska, hanskene komme på, og jeg må ut i kulden igjen.

Akkurat den tiden jeg sitter på toget og strikker, det er den behagelige delen av turen til og fra jobb. Den liker jeg.
 

Ny krem til hud som klør, buzzadorkampanje.

Ja, som jeg har nevnt en gang før er jeg buzzador. Så da får jeg av og til prøve noen produkter, og kan dele ut prøver til andre. Nå har vi prøvd en krem for kløende/atopisk hud. Physiogel A.I krem.
Siden Knerten absolutt er preget av kløe (DET er egentlig tema for et eget innlegg.. kommer kanskje senere. Mange tanker der.) tenkte jeg dette kunne være kjekt å prøve. Det kom dog litt midt oppi bytte av allergimedisin, så det er litt vanskelig å evaluere kremen, dessuten er han litt liten til å si hva han synes hjelper… Men kremen er i alle fall lett å smøre utover. Den gir myk og god hud, og tendensene til tørr/rødlig hud som dukket opp rett før kremen kom i posten, forsvant. Den er fri for farge, parfyme, parabener,konserveringsmidler, ja, altså alle sånne ting man gjerne vil unngå. Luker ikke akkurat roser, men parfymefrie ting gjør jo gjerne pr def ikke det…
Om noen av mine lesere har lyst å prøve har jeg igjen noen av minitubene til utdeling. Send meg en mail eller legg igjen en kommentar

Tror det blir ny vogn i huset.

Eller trille da.

Den nye quinny zapp xtra. Antakelig i rødt. Var og tok på den i går, men de ansatte visste ikke noe om den, og bruksanvisninga hang ikke på vogna, så jeg fikk ikke helt testet ut som jeg ville. Guttungen litt lite villig til å sitte i den, jeg lurer nemlig på om den kanskje er liiiiiitt kort i ryggen for ham, det er ankepunktet, ellers elsker jeg den.

Mannen sier jeg får den om jeg vil (men bare ei ny før jeg må kvitte meg med noe). Det er greit, for dersom denne kommer i hus ryker babyjogger city elite for salg. Jeg klarte aldri venne meg til tvungen fremovervendt stilling, så den vogna ryker ut. Ellers ei topp vogn altså, men jeg liker å kunne ha barnet mot meg.

Og da er zapp xtra genial. Vendbar. Liggestilling. Adapter til bilsetet vi har. Liiiiten i bilen. What’s not to love?

Jeg glemte å spørre om de hadde den i rødt da, men på mail ble jeg i gårkveld lovet at de kunne sjekke på mandag, ellers kan de bestille den til meg, det tar bare ei lita uke. Så muligens, dersom jeg klarer svelge tanken på å bruke penger på vogn til en gutt som er snart 2,5, og storebror (da blir det vel evt søskenbrett på bagvogna tenker jeg…), blir det ny vogn i huset. Og da kommer altså den forrige til salgs. Babyen skal ha emmaljungaen etter storebroren, og Knerten sover ikke på dagtid lenger, så han trenger ikke vogn det er plass til å sove i i barnehagen, det er bare for trilling til og fra. Så vi klarer oss uten den babyjogger-vogna ingen av oss er forelska i. (Men Knerten liker den da, mannen har “pyntet” den med refleksklistremerker med ansiktsmotiv. De kan selvsagt fjernes for neste eier, men egentlig lurt med refleks på ei ellers svart vogn….)

Strikkevegring?

 Jeg vet ikke egentlig hvorfor det er sånn. Men jeg får på et vis strikkevegring når ting nærmer seg ferdig.
Det er ingen logisk forklaring på det, men det gjentar seg gang på gang.

Dressen til Knerten, den er nesten ferdig. Jeg hadde planer om å ferdigstille den i helga. Det ble ikke. Manglet knappene, så jeg gikk innom strikkebutikken på togstasjonen på mandag, men de hadde faktisk ikke knapper. Jo, de hadde en liten boks med plastknapper i ulike størrelser, men ikke sånn at jeg kunne si "Seks stykk drops treknapp nr 511, takk". Og generelt altfor store knapper.Det gjensto i tillegg å strikke mansjetter på den.

Når jeg så begynte å plukke masker til mansjettene innså jeg at de vide armene  nok er videre enn de burde vært, for det sto jeg skulle plukke 40 masker. Jeg var kommet til 30, og enda ikke halvveis rundt armen... Jeg har strikket etter oppskriften etter beste evne, og målt ivei, men ermene er nok litt vide. Men jeg fikk da til en mansjett som er passe stram, så da trekker den det hele sammen så det blir nok helt greit.

Men så stoppet det, på et vis. Der ligger dressen. Jeg fant noen knapper hjemme som jeg kan bruke. Knerten syntes det var stor stas, mamma hadde en pose med fine knapper! Også tømte hun den på bordet. Men så begynte hun å putte dem oppigjen, SELV? Han ville hjelpe! Og så ville han tømme den og plukke opp en gang til. Og se på knappene, og spørre hva det var på dem (det var barnslige knapper, med løve og pusekatt og prikker og marihøne og skattekiste på...) Jeg lovde ham på et vis når han gikk til sengs at jeg skulle gjøre den ferdig, dressen hans. Vel, fortsatt har den bare en mansjett. Ingen knapper. Og trådene må festes.

Jeg har planer om å dra på "strikketreff" med noen andre strikkejenter i byen fra et nettforum i kveld, så da får jeg vel det sparket bak jeg trenger for å bli ferdig, tenker jeg. Det ER ikke mye jobb som gjenstår. virkelig. Jeg bare klarer liksom ikke ferdigstille ting.

Babyteppet er det heller ikke mye igjen på. Det er rundt 110 masker på pinnen. Det går fort fremover nå, og jeg forventer at det blir ferdig på tirsdag, da skal jeg nemlig på glukosebelastning, altså sitte to timer på venteværelset hos legen uten lov til å gjøre så veldig mye... altså, jeg skal strikke i to timer på venteværelset hos legen. Da regner jeg med det blir ferdig, ellers strikker jeg bare på det sånn et par-tre pinner på toget hver morgen og ettermiddag.

Men det betyr i praksis at det er på tide å planlegge det neste prosjektet mitt. Litt fort, for dersom dressen blir ferdig i kveld har jeg ikke noe å strikke på hjemme i helga. Da er jeg truendes til å ta fatt på teppet. Som derved blir ferdig i helga. Og derved har jeg ikke noe å strikke på tirsdag.

Jeg har en "kriseplan" da, jeg har vage planer om en "tubehals" til meg selv, har ikke funnet noen oppskrift, men har et nøste eskimogarn liggende, så jeg tenkte bare legge opp et passe antall masker utfra oppgitt anbefalinger fra garnet, tilpasset mine pinner, og at jeg strikker litt stramt, og antatt ribbestrikk for fleksibilitet, og strikke ivei, og se hvordan det blir. Men det egentlige planlagte neste prosjektet mitt er vel et eller annet "hentesett" til lillejenta. Bare at jeg ikke klarer bestemme meg for hva...

100 dager til termin!

Ja, i dag er jeg 26 uker på vei. Det er 14 uker og to dager til terminen. Det er 100 dager.

Tiden  flyr. Veldig fort. På tide å begynne å tenke litt på praktiske forberedelser kanskje?

Vi har vogn. Bilsete. Bæresjal, på utlån, men mamma har lovet å sende det sammen med julegavene. Vogge. Dog blått sengetøy. Noe smått tøy som kan brukes av jente på vinteren, men noe usikker på hvor mye, sist fikk vi gutt. I august. Kortermede bomullsbodyer er vel ikke fulltreff for små februar/mars-jenter? Må lete i babytøyet, som i vårt rothus ikke er helt samlet på et sted da, og se. Og se om jeg finner igjen sengetøyet også, det mamma sydde skal jeg bare bytte et lite tøystykke på, så er det til jente. Og det jeg sydde er jo blått, men jeg tenkte vel egentlig jeg skulle sy et  rosa, men hun kan jo bruke det blå også, himmelen ER blå. Også hadde han et rødt. Usikker på laken...

Må sjekke opp i hva vi egentlig har av små bleier, hva vi kan trenge der. Skaffe ny slange til badekaret, for den er ufyselig guffen. (Det skjer noe guffent med i utgangspunktet rent vann, det blir bruuuuuunt!) Begynne å tenke på permisjonsorganisering (må fylle ut søknadskjema til nav, og skrive søknad til jobb, og skaffe de nødvendige vedlegg.)

Og tusen andre ting. På hundre dager.

Men viktigst av alt, ikke glemme å nyte disse dagene, med babyspark i magen, spenningen, forventningen, og det antatt "rolige" livet som ettbarnsmor i forhold til den kommende hverdagen som tobarnsmor!

Trusestump!

Ja, dette er faktisk en trusestump.

Dagens andre utgave, vel og merke. Andre og siste.

Vi kjøpte en pakke med tre truser, sånn for å se om de er passe store før vi kjøpte flere. Og i dag fikk vi under litt protester prøvd dem ut. Det er jo noe som sier meg at når gutten roper “nei, e like ikke tluse, e like bleie!!!” så er han ikke helt klar for å slutte med bleie. Vi har ikke tenkt til det heller, bare prøve for å se reaksjonen.

Dagens første trusestump rakk jeg si “det hadde jo vært gøy å ta bilde av trusegutten da, før han ble våt”, men ikke gjennomføre det, før gutten sto bredbent og uttalte: “E e våt!"

(Og om noen lurer på hvorfor nummer to blir den siste når vi har tre: den siste havnet i do under tumultene når en stykk lite trusemoden gutt kastet trusa veggimellom og absolutt ikke ville ha den på seg, så den ble våt den også, uten å engang komme på…)

Ja, vi forventer ikke bleieslutt på lenge enda altså. Slett ikke. Veldig ikke. Vi ville bare se hvordan han reagerte når han ble våt, for å vekke litt oppmerksomhet rundt hvordan slike ting egentlig fungerer. “Større ting” har han jo gjort på do lenge, så det er bare tissebleier vi har. Ikke noe stress med å slutte, og slett ikke rett årstid for å “tvangsgjennomføre det”, men så er det da heller ikke 3 mnd siden toårsdagen enda, så vi har god, god tid!

Litt bedre form for Knerten i dag.

Ja, søndag og mandag spiste Knerten nesten ingen ting, og beholdt enda mindre. Men i dag tidlig var feberen i alle fall borte, og matlysta vender sakte tilbake. Han har ikke kastet opp siden midt på dagen i går. Spiser ikke mye, litt brødbiter med banan, litt fruktmos, noen bokstavkjeks, noen biter oppskåret plomme. Men det er da litt i alle fall. Bleiene indikerer at han burde drikke mer, så jeg prøver friste med litt saft og sånn. Isbiter hjelper

Ute skinner sola, det hadde vært fint å trille en lang tur, men med såpass feber i går, og den stygge hosten hans (Jada, her har vi snørrnese og hoste samtidig med omgangssyke, er man syk, så er man det…) så holder jeg ham inne i dag. Håper vi kan ta en tur i morgen. Nå som han ikke kaster opp mer, finner vi frem ulltøyet igjen, pakker halsen godt inn, gutten oppi posen, så kommer vi oss ut. Det tror jeg vi har godt av begge to.

Gitt at ikke jeg får dette svineriet da. 2-3 dager fra smitte til utbrudd, leser jeg. Smitten var vel mest aktiv her på søndag, når jeg ble nedspydd, så innen i morgen kveld bør vi vite om jeg gikk klar eller ei. Håper å slippe unna, jeg er sliten nok som det er, og jeg raser jo ikke oppover i i vekt i dette svangersapet, så jeg trenger ikke et par slike dager på toppen av det hele.

25 uker i dag forresten.Lillegullet er 30 cm i full lengde og veier 800 gram. (og fortsatt er jeg to kg tyngre enn ved starten) Tiden flyr, under 3 mnd igjen på jobb! Snart kommer lillejenta vår!

Definitivt omgangssyke

Andre runde for kvelden var ikke provosert av mat, men varslet av “vondt i magen”. Og traff i sin helhet ned utringingen min. For å si det sånn, sokkene mine var muligens spyfri, de var i så fall det eneste på hele meg. Knerten omtrent like ille, ja.

Nå sover han, og jeg vasker atter en gang klær…

Syk Knert

Ja, det er det vi har i huset denne helga.

I går morges syntes jeg han virket litt varm, målt til 38,0, altså helt sånn i grenseland. Grei form, “vi får følge med ham” konkluderte vi. Matlysten ikke helt på topp, men grei. Klokka 12 spiste han en klementin, og da jeg så han ikke klarte svelge siste båten ba jeg ham spytte ut i hånden min. Jeg fikk hele klemetinen, og noe jeg tipper var tomatskall fra frokosten, bl.a… Resten av dagen grei, på grensen til feber, spiser, men ikke mye.

I dag ville ham ikke ha mat. En banan i morges, ville ikke ha noe mer før vi fikk i ham et halvt vaffelhjerte nå for en halvtime siden. En del drikke har vi jo pushet, for i dag HAR han absolutt feber. Og så, ja, så kom vaffel og saft i retur, i større mengder enn jeg kan huske å ha fått inn…

Ikke noe kjekt å være en syk, liten Knert. Og ikke så kjekt å være foreldrene heller, som tilbyr kos, saft, bok, togbane, sove, se tv, kjeks… og alt er bare nei, nei, nei med hyyyyyyyl. Vi vil jo bare trøste, men viftes vekk.

I det minste virker han mer tilfreds nå, mistenker at “mamma, e hal vondt dæl” mens han peker på magen har hatt med kvalme å gjøre, første matinntak etter disse klagene resulterte i behov for en dusj og fullt klesskift.

Det begynner å demre for meg at en skinnsofa, eller i det minste avtagvart, vaskbart trekk, sikkert er litt smålurt… enn så lenge er det pleddet som måtte vaskes i dag…

Jordmorkontroll overstått

Ja, da har jeg vært hos jordmora i dag.

Vi er ikke enige om hvor langt jeg er kommet da, hun sier 24+0, jeg sier 24+1, og det mest fantastiske ved dette er at hun mener, i likhet med meg, at terminen er 24. februar og er 40+2. Hvordan torsdag 24. februar er 40+2 når onsdag 3. nov er 24+0 vet jeg ikke, hun får jo da torsdager til å være x+1, ikke x+2. Menmen, ungen kommer når den kommer uansett.

Blodtrykket er nesten akkurat som forrige kontroll, 105/60 (var 110/60 sist, og 100/80 på første kontroll) Urinprøven var “ren”, SF-målet (størrelsen på livmora) 22 cm, som er akkurat på den røde gjennomsnittstreken for uke 24. Hjertet til lillejenta slo fort og fint, og jm mente til og med å kjenne at hodet ligger ned. Hun har nå god plass til å turne rundt der inne enda, så hun skal vel snu seg litt rundt før hun slår seg til ro. Vekta mi har endelig begynt å rusle oppover, så da var jm fornøyd med det også.

Deretter gikk jeg på legekontoret og fikk tatt influensavaksinen, siden gravide er en risikogruppe som anbefales å ta den i år. Så er nå det også gjort. Også fikk jeg avtalt tid for glukosebelastning om tre uker også, siden min mor har diabetes er jeg i risikogruppe 1 og må rutinemessig ta glukosebelastning. Ikke det jeg gleder meg mest til, men et par timer på venteverelset burde da la meg komme godt videre på teppet jeg strikker til henne… Det strikkes et par pinner pr tur på toget, så detvokser ikke så rasende fort, men jeg fikk da unna litt i dag også (måtte sitte 20 minutter etter vaksinen) og er nede i 150 masker på pinnen nå. Et stykke igjen, men det går fremover. På  hjemmebane jobber jeg videre med dressen til Knerten, den burde snart være klar til bruk, vi er igang med november, men det er et stykke igjen.

"rydda" litt i bloggen

Ja, jeg har "rydda" litt, flyttet på ting. Ikke sikkert at dette blir det endelige resultatet heller, men i alle fall er det et forsøk.

Hyl ut om noen har forslag til bedre organisering, ting jeg burde hatt med, eller fjernet.

24 uker!

Tiden flyr.

I dag er jeg 24+0. 24 fullgåtte uker av svangerskapet. En aldri så liten milepæl. Det er en viss sjangs for at ungen kan overleve dersom den fødes allerede nå. (Men ikke søren om jeg kan tenke meg å være å det minste grann moden for å få henne ut enda, ifølge oversikten er hun 650 gram og 29 cm lang, hun får holde seg der inne noen måneder til ja...) de vil i alle fall prøve, lungemodning og riehemmende, og forsøke med kuvøse og å redde den lille spiren dersom den kommer ut.

Og som boka også forteller meg, fra i dag av skal jeg kjenne liv hver dag. Skal. Som i at om jeg ikke gjør det, og ikke klarer fremprovosere livstegn heller, skal jeg kontakte sykehuset for en sjekk.

Heldigvis er det ingen tegn på at min lille spire har tenkt seg ut med det første. Og dertil er det ingen problem med å si at i dag har jeg kjent liv. Lillejenta er våken.

Snille, gode mannen min

Når arbeidsdagen er over er egentlig jeg mer eller mindre oppbrukt jeg også. Jeg spiser middag, og så er jeg sliten. Trøtt og sliten. Det synes jeg egentlig er veldig dumt, for det er jo da de begynner de få timene vi har sammen med Knerten på hverdagene. Jeg drar på jobb før han står opp, eller evt mens han er på badet, så det er bare etter jobb jeg ser ham våken, får leke og kose.

Men guttungen er jo ikke verre enn at han gjerne kommer med ei bok eller tre han vil vi skal lese, så det er gode muligheter for å tilbringe tiden i sofaen men likevel sammen med ham.

Men i alle fall, det jeg skulle skrive om nå, er tiden etter at gutten er i seng. Da er jeg kaputt. Ligger på sofaen med pc og strikketøy. Ikke så verst, men det meste faller jo på mannen da. I dag, som så mange ganger før, tok han turen ut i mørket med hunden. Det heter seg at har man hun må man gå lang tur i alt slags vær. Nå stemmer ikke det helt med vår hund da, Gabi kan ikke fordra regn, og holder seg gjerne i lang tid for å slippe å bli vår. Dersom hun absolutt må lyde naturens krav, så snur hun fort og vil hjem uansett, trim i regn er ikke noe for henne, må vite... Men, nå regnet det jo ikke da, så det var på med refleksvest på tobent og firbent, og ut på tur. Mens jeg lå på sofaen og surfet og strikket.

De kommer hjem, og jeg høer han begynner å romstere på kjøkkenet. Vasker han opp? Snille mannen, tenker jeg, mens jeg strikker litt mer. Hører han lager mat. Steker han egg til meg? Han vet at jeg ikke har så mye matlyst, og at jeg trenger å spise ofte, vektoppgangen dette svangerskapet er ikke noe å skryte av. Jeg strikker og surfer, og følger nå ikke helt med på tiden, men han styrer nå voldsomt for et stekt egg? Selv om det var til seg selv også, og med bacon eller noe sånn? jaja, reise meg for å sjekke? Ikke det nei...

Så kommer min elskelige, snille mann inn på stua og sier at dersom jeg har lyst på litt mer kveldsmat, så har han bakt pizzaboller. Ja, de står i ovnen da, hvor lenge steker man egentlig sånne? Men om litt er det i alle fall pizzaboller å få.

Så det har jeg spist i kveld. Nybakte pizzaboller :)
tilberedt av en mann som skjønte at min nedslåtthet etter morgenens "tjuveiing"(jeg veier meg egentlig ved ukeskift, som er tirsdager, men jeg tok en sjekk i morges også...) betydde at jeg trengte mer mat.
Innmari fintfølende kropp dette her, jukser man litt med "ekstramåltidene" (et par dager med vikaropplæring, så har jeg ikke spist de to ekstramåltidene, før og etter lunsj, som jeg pleier) så viser den hva den mener om det... Bare å trykke innpå, tydeligvis.

Gode, snille mannen min. Pizzabollene var gode også!